Om dåpen av Martin Luther

Tillegg om dåpen oversatt og besørget på ny av Martin Luther. Alle Kristne lesere nåde og fred i Kristus, vår Herre.

Fordi jeg daglig ser og hører, hvor meget man med manglende flid og lite alvor, for ikke å si med lettferdighet, håndterer dåpens høye, hellige, trøsterike sakrament, barnedåpen, hvilket – mener jeg – bl. A. skyldes, at de, der er med til det, ikke forstår noe av det, som blir sakt og gjort, forekommer det meg ikke alene nyttig, men også nødvendig, at man gjør det på tysk/modersmålet. Og derfor har jeg oversatt [ritualet] til tysk/modersmålet og begynt å døpe på tysk/modersmålet for å animere fadderne og de øvrige deltakere til desto mer tro og alvor andakt, og for at de prester, som døper, skal utvise desto mer flid for tilhørernes skyld.

             Av kristelig trofasthet ber jeg imidlertid alle dem, som døper og løfter barn opp av dåpen og i øvrig er med, om å legge seg den fortreffelige gjerning og den store alvor, som er inneholdt heri, på sinde. Thi/For disse bønners ord hører du her, med hvor megen klage og alvor den kristne kirke frembærer det lille barnet og således med bestandige, og utvilsomme ord bekjenner for Gud, at det er besatt av djevelen og et barn i synd og unåde, og således kjølig ber om hjelp og nåde ved dåpen, så at det får bli et Guds barn.

             Derfor skal du betenke, hvorledes det overhodet ikke er en spøk å handle mot djevelen og ikke alene jage ham bort fra barnet, men også skaffe det en sådan mektig fiende på halsen livet igjennom, at det nok kan være nødvendig å bistå det arme barnet av helt hjerte og sterk tro og på det andektigste be om, at Gud ifølge disse bønners ordlyd ikke alene vil hjelpe det ut av djevelens makt, men også styrke det, så det i liv og død ridderlig får bestå imot ham. Og jeg er bekymret over, at folk derfor etter dåpen også er så vanartet, fordi man er omgåedes dem såkalt og skjødesløst og således helt uten alvor har bedt for dem i dåpen.

             Så tenk nå på, at ved dåpen er de ytre ting det minste, nemlig puste på barnets øyne, gjøre korsets tegn, legge det salt i munnen og spytt og jord i ører og nese, salve dets bryst og skuldre med oljer og smøre issen med chrisam, iføre det dåpskjole og gi det brennende lys i hendene samt hva der ellers kan være, som mennesker har tilføyet for å pryde dåpen. Thi vel også uten alt sådant kan dåpen skje, selv om det ikke er de rette kunstgrep, som djevelen skyr og flyr. Han forakter imidlertid større ting, så der her får være alvor over det.

             Men se til, at du står i den rette tro, hører Guds ord og alvorlig ber med. Thi hvor presten sier: La oss be, der formaner han deg i sannhet, at du skal be sammen med ham. Også alle fadderne og de øvrige deltakende skal fremsi hans bønns ord sammen med ham til Gud i hjertet. Derfor skal presten fremsi disse bønner vakkert og tydelig og langsomt, så fadderne kan høre og oppfatte dem og be endrektig i hjertet sammen med presten, frembære barnets nød for Gud på det alleralvorligste, av al kraft sette seg inn for barnet og gjøre motstand mot djevelen og vise, at de tar det alvorlig, som ikke er en spøk for djevelen.

             Derfor er det også rimelig og rett, at man ikke lar fordrukne og rå soknepaver døpe og ei heller velger løsaktige folk som faddere, men fine, anstendige, alvorlige, fromme prester og faddere, av hvem man forventer, at de håndterer saken med alvor og rett tro, for at man ikke skal utsette det høye sakrament for djevelens spot og vanære Gud, som deri utøser over oss sin nådes overstrømmende og grunnløse rikdom, som han selv kaller en ‘ny fødsel’, for at vi fri for al djevelens tyranni og befridd fra synd, død og helvete kan bli livets barn og arvinger til alle Guds goder og Guds egne barn og Kristi brødre.

             Ak, kjære kristne, la oss således med flid akte på sådan uutsigelig gave og handle deretter, nå da dåpen er vår eneste trøst og inngang til alle guddommelige goder også alle helliges fellesskap. Dertil hjelpe oss Gud, Amen.

Note

Luthers forord til sin dåpsliturgi, Taufbüchlein fra 1523, revidert 1526. 1529 ble den for første gang utgitt som tillegg til Lille katekisme. Her lettere bearbarbeidet fra: Peder Nørgaard-Højen: Den danske folkekirkes bekendelsesskrifter. Tekst og oversættelse, Anis, København 2000.