Et nytt år – veien jeg ikke har gått før

Nyttår 2018 – Foto Tiia Monto

Av Gunnar Helge Ødegårdstuen

Vi har passert ET NYTTÅRSSKIFTE.

2017 er over i historien. Et nytt år – 2018 er begynt.!

 

Det nye året er som en vei vi ikke har gått før.

Da Josv. og israelsfolket skulle gå over Jordan, var det en ny og ukjent vei for dem. De fikk beskjed hvordan de skulle forholde seg i forhold til Guds paktsark. De måtte ikke komme den for nær. Så sier Herren følgende ord:” Slik skal dere vite hva vei dere skal gå, for dere har ikke gått denne veien før.” (Josv. 3,4.)

 

2018 er som en vei vi ikke har gått før.

Slik er det for oss som er tidens barn. Men den evige Gud, Han har gått denne veien før. Han kjenner det nye året som er begynt. Han kjenner hver dag, uke og måned. Han vet nøyaktig alt vedrørende året 2018, for deg og meg.

 

Det kan på en måte virke skremmende. Men først og fremst er det noe trygt og sikkert. Til rede og engstelige disipler sendte Jesus en hilsen, etter sin oppstandelse, med kvinnene ved graven påskemorgen: ”Og se, han går i forveien for dere til Galilea, der skal dere se ham. Se, jeg har sagt dere dette!” (Matt. 28,7.)

 

Han går i forveien slik han har sagt det i sitt ord.

Og ved å følge Hans ord vet vi hvor vi skal gå. Det gjelder også med tanke på 2018. Jesus står der ved den første dag i det nye året, og Han hilser oss:” Frykt ikke, for jeg er med deg! Se deg ikke engstelig om, for jeg er din Gud! Jeg styrker deg og hjelper deg og holder deg oppe med min rettferds høyre hånd!” (Jes. 41,10.)

 

En som kjente Herren godt, var David.

Han hadde prøvd og erfart Gud i gode og onde dager. Han sier:” Sett din lit til Herren og gjør godt. Bo i landet, og legg vinn på trofasthet. Gled deg i Herren! Så skal han gi deg det ditt hjerte trakter etter. Sett din vei i Herrens hånd og stol på ham! Han skal gjøre det.” (Salme 37,3-5)

 

Det som for deg og meg er ukjent, og kan virke utrygt.

Men gir Jesus trygghet. For Hans ord sier –” Jesus Kristus er i går og i dag den samme, ja til evig tid” (Hebr. 13,8,) og -” Jeg, Herren, har ikke forandret meg.” (Mal 3,6.) – O, du forunderlige Gud! Evig uforanderlig. Du som sier: JEG ER! Du er den Gud som er hva du var. Du blir hva du er, og hos deg er ingen forandring eller skiftende skygge. På deg Gud, som er evig, har tiden ingen innflytelse. Hos deg er jeg trygg.

 

For oss som lever i tiden vil det oppleves forandringer og skiftende skygger.

I mitt sinn og i mine tanker, ja hele meg, vil være påvirket av det som møter meg, omgir meg. Men Gud er den samme.

¤ Samme i nåde. Hos Ham er ingen pluss eller minus. For Han regner kun med den fredspakt Han har opprettet med sin Sønn, Jesus Kristus. Og om denne nåde sier Han: «Min nåde er nok for deg» (2 Kor 12:9)

¤ Samme i makt.” For ingen ting er umulig for Gud.” (Luk 1,37.) Kanskje trenger du dette ordet nå, når du begynner på den vei du ikke før har gått.

¤ Samme i omsorg. Han sier i sitt ord:” Kast all deres bekymring på ham, for han har omsorg for dere.” (1 Pet. 5,7.) Og alt – nåden, makten og omsorgen gjelder for bestandig.

 

Men i det 2017 er avsluttes, så tenker du også tilbake: Hvordan har det vært?

Du tenker på alt som har vært sagt og gjort, og på alt som ikke er sagt og gjort. Det ble så mange forsømmelser. Alle de gangene du kunne ha gjort godt, men lot være, enten det nå skyldtes latskap eller likegyldighet, feighet eller frykt. Så er kanskje ikke muligheten der lenger. Ting har skjedd, som gjør det umulig og rette opp igjen det ugjorte. Hva er så dette?

 

Dette er hva Guds ord kaller synd og skyld. Hva gjør jeg med det?

Hva sier Guds ord? Den viser deg en annen og bedre vei, ved først å si hva du har gjort mot Ham:” Du har bare trettet med din synder – -” (Jes. 49.24.) Og dette er sant, for Gud taler alltid sant om oss. Men Gud sier noe mer, – hva Han gjør:” Jeg, ja, jeg er den som utsletter dine misgjerninger for min skyld” (v 25.)

” for min skyld” Ikke for min skyld, men for sin egen skyld gjør han det. Derfor sendte Han sin egen Sønn til soning for våre synder. I ham er Gud” barmhjertig og nådig, langmodig og rik på miskunnhet” (Salme 103,8)

 

Hvordan gjør Han det?

Jo sier Ordet:” Dersom vi bekjenner våre synder så er han trofast og rettferdig så han forlater oss syndene og renser oss fra all urettferdighet.” (1 Johs 1,9) Her er hvert eneste ord viktig. For det å bekjenne betyr; ”å si det samme som” Da trer du inn i Guds lys og sier det samme om din synd, som Gud sier.

 

Gud på sin side er trofast og rettferdig.

Han forlater dine synder og renser deg fra all urettferdighet. Da vandrer du i lyset. Og da er forutsetningen til stede for at Gud kan lede deg i året som nå snart begynner. I tillit og visshet om skal du få legge 2017 bak deg. Det kommer aldri mer igjen. Og når det er oppgjort hos Gud, så er det ugjort i Hans øyne. Og det Han har glemt det skal også du få glemme.

Slik får du gå inn i et nytt år – på denne veien du ikke har gått før, i forventning om en lys framtid. For ”Han går ved din side, han leder din gang – – -”

Godt nytt år!

Minneord prost Per Nielsen 1920-2017

Prost em. Per Nielsen 1920 – 2017   Foto OBL

Vi har fått den vemodige meldingen om en tro tjeners hjemlov. Onsdag 4. oktober døde prost Per Nielsen omgitt av sine nære på Lyngstunet, Lyngen, da hjerte og nyrer ikke greidde mer. Det er grunn til å minnes denne Ordets tjener og bekjenner.

Prost Per Nielsen var født 3. desember 1920 i Strinda, Trondheim. Faren var handelsreisende, og det var ikke alltid en like enkel barndom. I de avgjørende ungdomsårene opplevde han okkupasjonen og kirkekampen. Per fortalte gjerne om domprost Arne Fjellbus protestaksjon i Nidarosdomen 1942. Selv lærte han at kirken ikke bare er institusjon, men noe som en til tider må kjempe for i åpent oppgjør, selv når det kan være farlig og koste mye.

I ungdomsårene jobbet Per Nielsen også på sykehus for sinnslidende. Han kunne fortelle om dårlige og uverdige forhold, ikke minst for samene på den tid. En sosial indignasjon som fulgte Per som et varig sosialt engasjement.

1947 ble Per gift med sin Ellinor og de kunne i sommer feire sitt jernbryllup. De fikk etterhvert fire barn, Anne Marte (f. 1949 død 1999), Kirsti (1952), Eli Margrete og Svenn Arne (1954). 1948 avla han teologisk embetseksamen ved Menighetsfakultetet. En tid var han ungdomssekretær i NMS, senere lærer i Rennebu. I 1955 ble han ordinert til stillingen som hjelpeprest i Nord-Norge, i Tromsøysund kirke.

Med sin sans for den frie natur, teltturer, fiske og jakt ble Per værende i Nord-Norge. Per snakket i det hele tatt gjerne og med glede om det skapte livs gleder og gaver. 1969-1978 var han sokneprest i Målselv. 1978 ble Per prost i Lyngen frem til han gikk av med pensjon. Per Nielsen ble kjent med læstadinanismen og da særlig med Lyngenretningen. Det var med til å gi ham en fordypet forståelse av vår lutherske tro og bekjennelse. Han skaffet seg Luthers samlede verker. Han kalte lærde lutherkjennere, som professor Regin Prenter, til prestesamlinger i nord. Han var med på å forsvare den gamle liturgien med sin tydelige markering av ’den onde lyst’ som menneskets store problem. Han var også levende opptatt av å formidle Luthers katekisme til neste generasjon på en uforfalsket måte. Slik gikk livsglede og evighetsalvor hånd i hånd.

Etter at han ble pensjonist, vedkjente Per Nielsen seg tydeligere fellesskapet med Børre Knudsen i hans kirkekamp. Mer enn én gang beklaget han, at han ikke tidligere tok dette skrittet. Han ble således med da Børre Knudsen ble vigslet til motbiskop 1997 i Kautokeino. Og da Børre Knudsen trengte hjelp med altertjenesten, bistod Per Nielsen derfor gjerne, og i et par år betjente han Balsfjord Valgmenighet, og også den fremvoksende valgmenighet i Tromsø, frem til 2007. Per Nielsen tilskyndet ivrig til kall av etterfølger i prestetjenesten, og medvirket ved prestevielsen av både Gunnar H. Ødegårdstuen (2006) og Erik A. H. Okkels (2007). Også i Kautokeino Lutherske Kirke var Per og Ellinor kjære gjester. Per medvirket da også ved kirkeinnvielsen deres 27. november 2007.

Per Nielsen var jovial og folkekjær. Han kunne være diskusjonslysten og sta, men han våget også å møte seg selv i døra og ta et selvoppgjør. Han vendte ofte tilbake til at også han selv hadde vært innsyltet i liberalteologi med for stor tro på menneskets evner. Han formante til å fremholde loven og evangeliet som hos de lutherske fedre og til ikke å tukle med nattverd-elementene, men holde seg nøye til Jesu innstiftelsesord også i dette. På samme måte var han opptatt av å forsvare ekteskapet som en skaperordning mellom én mann og én kvinne. Han brukte mye tid på å sette seg inne i ekteskapets historie, kulturelt og juridisk, og ikke minst teologisk.

En levende og engasjert luthersk prest er død i Herren og har fått fred.

I takknemlighet vil vi i Det evangelisk-lutherske stift i Norge ønske Herrens velsignede trøst til Ellinor og den nærmeste familie og andre etterlatte. Vi lyser fred over prost Per Nielsens minne.

Biskop Thor Henrik With og prest Erik A. H. Okkels, DelsiN

 

Mikkelsmess – St. Mikael og alle englers dag

Erkeenglen Mikael kjemper imot draken (Åp 12, 7) - Bergen Museum - Foto: Nina Aldin Thune
Erkeenglen Mikael kjemper imot draken (Åp 12, 7) – Bergen Museum – Foto: Nina Aldin Thune

Erkeengelen Mikael og alle englers dag – 29. september

– en betraktning over Matt 18, 1-10

Av Hans Olav Okkels

I en del kirker fra oldkirken kan man se bilder, som minner oss om, hva som skjer i en gudstjeneste. Et bilde over alteret viser Jesus og disiplene, fordi det er den samme Jesus, som vandret omkring i det hellige land, som også er nærværende i gudstjenesten, når vi er samlet i hans navn, lytter til han ord og på hans befaling feirer nattverden.

Over dette bilde kan en av og til se den himmelfarne Jesus, som er omgitt av englene. Når vi er samlet i Jesu navn, så står vi overfor den himmelske trone og er omgitt av den himmelske engleskare. Da feirer vi ikke noe fjernt, men vi gleder oss over at Jesus er midt iblant oss og Guds engler er nær.

I evangeliet leser vi at Jesus får spørsmålet: Hvem er den største i himlenes rike? Og nest etter Gud og Jesus kunne man tenke seg, at Jesus hadde nevnt englene. Men nei! I stedet kaller Jesus et lite barn til seg og fremhever det som et forbilde for voksne og sier: Uten at dere omvender dere og blir som barn, kommer dere slett ikke inn i himlenes rike.

Den største i himlenes rike er altså ikke den som kan en masse – ikke den som kan si eller prestere noe stort, men den som ikke kan annet enn å ta imot Guds kjærlighetsfulle omsorg. Det er godt, for det nyfødte barn og den døende gamle kan ikke prestere noe, men kan likevel være gjenstand for Guds store kjærlighet og ved troen ta imot denne kjærlighet.

Når Jesus her taler om barnets tro, er det aldeles klart, at tro er barnlig tillit til Gud og til Jesus. Barnet kom jo, da Jesus kalte. Jesus advarer imot å forlede én av disse små som tror på meg. Det er det alvorlige i dette evangelium. Men gleden er, at Menneskesønnen er kommet for at frelse det fortapte, og at Gud i sin kjærlighet gir oss en skytsengel.

Bibelen gir en del eksempler på, hvordan Gud griper inn ved sine engler. En engel ropte til Abraham, at han ikke skulle ofre Isak. Jakob så engler stige opp og ned på stigen til himmelen. Engelen Garbiel ble sendt til Maria med budskapet om at hun skulle føde Guds Sønn.

Ned gjennom historien finnes det også mange berettelser om engler. Her skal bare nevnes en sådan fra Andre Verdenskrig. En liten jente ville ikke sove, men stå opp. Foreldrene ville ha henne til å legge seg, men hun sier: Det står en engel og roper etter meg. Foreldrene sier, at det ikke er noen engel, men jenta holder på sitt og springer frem til engelen. Et øyeblikk etter falle en bombe. Jenta var død om ikke engelen hadde kalt henne opp av sengen.

Det er grunn til å takke for englene.

Vi har også grunn til å glede oss over, at Guds Sønn kom til oss – ikke som en engel, men som et menneske. For bare på den måten kunne Gud åpenbare dypet av sin kjærlighet: att Han kom – ikke i uimotståelig makt, men – som et sårbart menneske på et sådan måte at mennesker kunne motstå Ham. Derved kunne kjærligheten bli åpenbar, at Jesus utgav seg selv som offer på korset for vår frelses skyld.

Derfor nøyer Jesus seg heller ikke med å sende engler, men Han sender apostlene, som forkynner evanglium, gledelig budskap. Evangeliet om den korsfestede og oppstandne Jesus skal forkynnes av mennesker, som selv er sårbare og kan risikere å lide for Jesus skyld. Men nettopp i berettelsene om martyrene finnes det også mange vitnesbyrd om englevakt.

Hans Olav Okkels, prest
Roager, Danmark

-først brakt i Misjonsprovinsens meldingsblad, Sändebrev Nr. 84, sept. 2015

 

Mikkelsmess ble avskaffet som offisiell hellig dag i Danmark-Norge 1770 i opplysningstidens ånd. En hadde ikke tro på, at det fantes overnaturlige vesener. Nå skulle fornuften råde alene.

Klassisk kristendom har holdt seg til Bibelens klare tale om engler. Luther preket for eksempel fler ganger på St Mikaels og alle Englers dag. Om troen på Guds mektige engelvesener vitner også Johan Sebastian Bach. Den som vil kan lytte til en av hans kantater (BWV 130) til dagen, som vitner om den mektige kamp mellom himmelvesenene og om gleden over nåden i Kristus.

Den som kan engelsk kan høre en introduksjon til en annen av Bachs kantater til dagen (BWV 19) ved pastor Tapani Simojoki, Lutheran Radio UK, England.

 

Prost Per Nielsen fyller 95 år

Prost em. Per Nielsen 95 år 3. des. 2015 - Foto OBL
Prost em. Per Nielsen 95 år 3. des. 2015 – Foto OBL

Prost Per Nielsen er født 3. desember 1920 i Strinda. Faren var handelsreisende og det var ikke alltid like lett i barndommen. I de avgjørende ungdomsår opplevde han besettelsen og kirkekampen. Han forteller gjerne om domprost Arne Fjellbus protestaksjon i Nidarosdomen 1942. Han fikk erfare, at kirke ikke bare er institusjon, men noe som én til tider får kjempe for i åpent oppgjør, selv når det kan være farlig og koste noe.

I ungdomsårene jobbet Per Nielsen også på sykehus for sinnslidende. Han forteller om dårlige og uverdige forhold ikke minst for samene på den tid. En sosial indignasjon som Per har tatt med med seg som et varigt sosialt engasjement.

1947 ble Per gift med sin Ellinor og de fikk etterhvert fire barn, Anne Marte (f. 1949 død 1999), Kirsti (1952), Eli Margrete og Svenn Arne (1954). 1948 ble han teologisk kandidat fra MF. En tid var han ungdomsekretær i NMS, senere lærer Rennebu. 1955 ble han ordinert og samtidig hjelpeprest i Nord-Norge i Tromsøysund.

Og i Nord-Norge har Per forblitt med sans for den frie natur, teltturer, fiske og jakt. Per taler i det hele tatt gjerne og med glede om det skapte livs gleder og gaver. 1969-1978 var han sokneprest i Molselv. 1978 ble Per prost i Lyngen frem til pensjoneringen. Per Nielsen ble kjent med læstadinanismen og da særlig med Lyngenretningen, ble fordypet i sin forståelse av vår lutherske bekjennelse. Han skaffet seg Luthers samlede verk. Kalte lærde lutherkjennere til prestesamlinger i nord. Var med til å forsvare den gamle liturgi med sin tydelige markering av ’den onde lyst’ som menneskets store problem. Levende opptatt av å formidle Luthers katekisme til neste generasjon på en uforfalsket måte. Således gikk livsglede og evighets alvor hånd i hånd.

Etter pensjoneringen vedkjente Per Nielsen seg tydligere fellesskap med motbiskop Børre Knudsen i dennes kirkekamp. Mer enn en gang har han beklaget, at han ikke tidligere tok dette skritt. Da Børre Knudsen trengte hjelp med altertjenesten bistod Per Nielsen og i et par år betjente han Balsfjord Valgmenighet og også den fremvoksende valgmenighet i Tromsø frem til 2007. Per Nielsen tilskyndet til kall av etterfølgere i tjenesten og medvirket ved prestevielsen av Gunnar H. Ødegårdstuen og Erik A. H. Okkels.  Også i Kautokeino var Per og Ellinor kjære gjester. Per medvirket således også med ved kirkeinnvielsen 27. november 2007.

I takknemlighet vil vi i Det evangelisk-lutherske stift i Norge hermed gratulere med dagen og ønske Guds nådige velsignelse over dagene, som ligger foran!

Ellinor og Per Nielsen

 

Nordisk kirkelig fellesskapsavtale signert‏

Signeringen. Fra venstre: biskop Thor Henrik With, Norge; biskop Risto Soramies, Finland; biskop Roland Gustafsson. Foto: Harri Huovinen
Signeringen. Fra venstre: biskop Thor Henrik With, Norge; biskop Risto Soramies, Finland; biskop Roland Gustafsson. Foto: Harri Huovinen

– Visjon er blitt virkelighet!

– En fremtidsvisjon er nå blitt virkelighet! Slik kommenterer biskop Thor Henrik With i Det evangelisk-lutherske stift i Norge avtalen han signerte i Lahti, Finland på lørdag 7. november 2015. Dokumentet «Communion of Nordic Lutheran Dioceses» avtaler såkalt alter- og prekestolfellesskap mellom nordiske lutherske stift eller bispedømmer. Avtalepartnere er Misjonsprovinsen i Sverige og Det evangelisk-lutherske misjonsstiftet i Finland, foruten det norske stiftet som With er biskop i.

For de to andre stiftene signerte henholdsvis biskopene Roland Gustafsson og Risto Soramies avtaleteksten som de siste ukene er vedtatt av de respektive bispedømmenes årlige møter. Da avtalen var undertegnet, utløste det spontane gledesytringer i Misjonsstiftets konvent i Lahti, der seremonien fant sted. Alt det vi har gjort, har du, Gud, utrettet for oss, siterer biskop Roland Gustafsson med tilfredshet og glede

På grunnlag av felles basis i den lutherske bekjennelse, omfatter avtalen gjensidig deltakelse i presteordinasjoner og bispevielser, rett for prestene til å forrette og preke i hverandres menigheter på tvers av stiftsgrensene, og forpliktelser til halvårlige nordiske bispemøter samt gjensidige konsultasjoner i viktige spørsmål i det enkelte stift.

– Fellesskapet har utviklet seg mellom oss i de nordiske stiftene etter at biskop Børre Knudsen deltok i Misjonsprovinsens første bispevigsel i 2005. Nå kjennes det riktig at rammene for felleskapet nedfelles skriftlig, og dermed blir ennå mer forpliktene, kommenterer biskop With.

– Med dette framstår vi som den kirkelige enhet av selvstendige stift som vi faktisk er her i Norden, avslutter han.

En norsk oversettelse av avtalen finnes her: Kirkefellesskap mellom De nordiske lutherske stift (pdf).

Orientering på svensk: Luthersk gemenskap i Norden

En sann kirkeverge fyller 90

Inga Turi Hætta - 90 år 2. september 2015Inga Turi Hætta 90 år – en sann kirkeverge

Valgmenigheten i Kautokeino, Bedehusforeningen vil gjerne få gratulere Inga Turi Hætta med 90 års dagen i dag, 2. september, få gratulere vår trofaste organist, også kasserer gjennom mange år og viktig medhjelper i kirkehuset vårt og i vår menighet til denne dagen.

Inga ble født i Masi og møtte tidlig livets alvor. Moren døde, da hun var bare 15 og så kom krigen med sin uhygge og farer, død og gru. Inga minnes og taler gjerne om opplevelser fra den tiden. Kanskje allerhelst om, hva troen på Jesus som Herre og Frelser gav av trøst og håp i denne nøden. Tankevekkende og rørende er det også å høre om hvor utrolig befrielsesbudskapet ble opplevet.

Inga lærte tidlig å arbeide og ta ansvar. Inga forteller ikke uten selvbevisthet, at hun var den første til å ta sertifikat i Kautokeino. Dette ble forutsetningen for, at hun sammen med sin ektemann Klemet Olsen Hætta i flere år drev ambulansetjenste med mange kjøreturer i all slags vær.

Inga arbeidet ikke bare for føden. Utallige har hennes forskjellige tillitsverv vært. Blandt annet ble hun kirkeverge. Og det skulle vise seg, at Inga ikke bare brydde seg om å verne om kirkebygget i ytre forstand med farger på stoler og vegger. Men Inga visste å verge om kirkens indre liv, det som er kirken, da hun sammen med andre så kirkens enhet og hellighet truet av ny lære med den homoliberale biskop i Tromsø, så var hun blandt dem, som hadde evnen til å bedømme åndene. Blandt dem, som skjønte at her trengtes avgjørelse og mot, åpen bekjennelse. Hun støttet opp om bispevielsen av motbiskoppen Børre Knudsen i 1997 og har siden vist sin omsorg for vår menighet og dens forskjellige prester og predikanter med oppmuntrende ord og med løfte om forbønn.

Menigheten ønsker Guds velsignelse over dagen og over dagene som venter!

 

Erik A H Okkels

Menighetsprest, Den lutherske kirke i Kautokeino, DelsiN

Med Kristus som sentrum for skapelse og forløsning. -en bokanmeldelse av Herrens flamme.

Herrens flamme -bibelundervisning og prekner av Børre Knudsen, Lunde forlag 2014
Herrens flamme -bibelundervisning og prekner av Børre Knudsen, Lunde forlag 2014

Av Ole Fredrik Kullerud

For et halvt år siden døde presten og menneskerettsaktivisten Børre A. Knudsen. Foruten diktet og salmen var prekenen og liturgien hans medium; han var ikke egentlig forfatter. Men heldigvis lot det seg gjøre for noen år siden å samle stoff til fire bøker som gjengav bibeltimer og prekener Knudsen hadde holdt. I forbindelse med hans bortgang har Lunde Forlag gjenutgitt tre av disse bøkene ispedd noen av salmene hans under tittelen Herrens flamme. Denne utgivelsen er forsynt med en levnetsbeskrivelse av Knudsen ved Odd Sverre Hove. Her gir Hove også en kort karakteristikk av Knudsen som predikant.

Boka er en nyutgivelse av følgende tre tekster: Grunnsøylene som utkom i 1996 på Credo Forlag, behandler 1Mos 1-11, den såkalte urhistorien. Veien til Moria har, som undertittelen angir, offertanken i Bibelen som tema (1997, Credo Forlag). Den siste boka som blir utgitt på nytt i Herrens flamme er en samling av en del av Knudsens prekener, i hovedsak fra Balsfjord, Nåden og sannheten, utgitt på Lunde Forlag i 2005. Diktene og salmene av Knudsen som er satt inn i tekstene i denne nyutgivelsen, er hentet fra samlingen Det hellige bryllup som han utgav sammen med Willy Abildsnes på Solum Forlag i 1976.

Her er ikke stedet for en omfattende undersøkelse av Børre Knudsens teologi og spiritualitet. Imidlertid vil jeg på bakgrunn av lesningen av denne utgivelsen peke på et par hovedtrekk:

For det første møter vi i Herrens flamme en sakramental kristendomsforståelse. Børre Knudsen er – som Luther – katolsk (NB! ikke romersk-katolsk) ved at han ser sakramentene som bæreplankene i den kristnes liv. Og han er med denne forkynnelsen genuint luthersk ved det kontinuerlige fokuset på Kristus, hans person og gjerninger for oss, forsoningen og rettferdiggjørelsen. Skriften alene er autoritet for Knudsen, og han utlegger den som lov og evangelium.

Et karakteristisk trekk ved Børre Knudsens teologi er samsynet mellom skapelse og forløsning. Man kan si at det her er et oldkirkelig drag over balsfjordprestens forkynnelse. Som i de første ca. fire århundrene i kirkens historie ser Knudsen Kristi gjerning og vår frelse i nær sammenheng med livet i verden. Det allmennmenneskelige spiller derfor en viktig rolle hos ham. Vi ser dette blant annet i Knudsens undervisning om forholdet mellom mann og kvinne. På denne bakgrunnen må vi også forstå hans engasjement i spørsmålet om selvbestemt abort; kristentroen angår livet i denne verden, Guds lov er god og må fremholdes overfor herskerne i denne tidsalder. Børre Knudsen var ikke pietist: Det religiøse livet er hos ham ikke avgrensa til en del av livet, for eksempel bestående av følelser, eller til en frelsesegosisme hvor min evige skjebne er eneste interesse som utelukker forholdet til den andre.

En kreativ bruk av Det gamle testamente er et av de viktigste kjennetegnene ved Børre Knudsens gjerning som predikant, og dette kommer i høy grad til uttrykk i Herrens flamme. Knudsen tok på alvor forholdet mellom testamentene. Og han levde i Bibelens forestillingsverden og formidlet den i forkynnelsen sin.

Lesere som har akademiske interesser vil kunne gjenkjenne ytterligere noen trekk i Knudsens forkynnelse, også slik den eksemplifiseres i Herrens flamme. Børre Knudsen var i utstrakt grad religionshistorisk orientert. Inspirert av viktige trekk ved 1900-tallets teologiske vitenskap, ser han kristendommen i relieff til den allmenne religionshistorien og får på den måten også vist hvori kristendommens – og jødedommens – særpreg består. Man merker videre hans forkjærlighet for studier av ords opphav (etymologi), noe man også kunne møte i samtale med ham.

Vi må heller ikke glemme det jeg vil omtale som en eksistensial tilnærming hos Knudsen. Knudsen la vekt på hvordan Bibelen tar sikte på å beskrive menneskets vilkår til enhver tid fremfor en presis gjengivelse av naturvitenskapelig og historisk kunnskap. For Børre Knudsen peker alt Bibelen inneholder fremover mot oss; for eksempel må, skriver han, hver av oss komme under syndflodens vann. Han tenker med det på dåpen og omvendelsen. Knudsen har også en eksistensiell tilnærming med hensyn til naturvitenskapen. Dette kommer tydelig fram i kapitlet I Guds bilde skapte han det fra Grunnsøylene. Og et sted skriver han: «For Jesus er lammet som er slaktet før verdens grunnvoll ble lagt. Dypest sett – om vi forstår det rett – er han ikke bare prisen for syndenes forlatelse, men for hele vår eksistens.»

Børre Knudsen øvde vitenskapskritikk, men var ikke fremmed for erkjennelser i historisk og annen forskning. Han hadde i sin bibeltillit og bibelglede ingen «fundamentalistisk» tilnærming som var blind for forskjellen på ulike litterære genre som Bibelens forfattere anvendte.

Av kritiske merknader har jeg to: Bibeltekstene er ikke gjengitt etter 1930-oversettelsen som Børre Knudsen brukte, men etter Norsk Bibel 1988 selv om Knudsens språkform for øvrig i det vesentlige synes beholdt. Med tanke på hans særegne form og måten denne gjenspeiler den bibelske forestillingsverden på, er det et tap at ikke bibeltekstene gjengis i den form predikanten brukte dem. Etter mitt skjønn har forlaget heller ikke vært heldig med omslaget. Her er hvitt grunnfarven, og så gjengis det et vagt og lite tilgjengelig bilde på forsiden. Omslaget gir etter min mening et søvnig inntrykk som ikke passer til en bok med tekster av Børre Knudsen.

Det er ikke mye skriftlig vi har etter den eiendommelige predikanten og teologen Børre Knudsen. Mange har minner fra forkynnelsen hans og fra samtaler med ham. Med utgivelsen av tekstene har forlaget gjort det lettere å fastholde det Gud formidlet gjennom sin tjener. På denne måten kan også neste generasjon bruke mer av den åndelige arven Knudsen formidlet. Oppsummerende kunne vi si at det Knudsen tilbyr oss stadig er meget overraskende og samtidig helt sentralt, slik at man som leser ofte sitter med inntrykket at «nu ble forsoningen tydet oss herlig», for å låne et uttrykk fra bergensbiskopen Johan Nordahl Brun (1745-1816) i salmen Ånd over ånder kom ned fra det høie.

Børre A. Knudsen (2014), Herrens flamme, Oslo: Lunde Forlag.

 

Blogg på WordPress.com.

opp ↑