… steg han ned fra himmelen

For oss mennesker og til vår frelse steg han ned fra himmelen, og ved Den hellige Ånd og av jomfru Maria ble han menneske av kjøtt og blod.

(fra Den nikenske trosbekjennelse)

«Guds enbårne Sønn … steg ned fra himmelen». Ordene går langt ut over det mennesketanker kan fatte. Men slik svarer vi i tro, vi som er Guds kirke, på det velsignede  budskapet som forkynnes for oss og gjeterne på Betlehemsmarken, og males ut i all sin strålende kraft i Johannesevangeliets innledning. Guds enbårne Sønn er blitt én av oss!

«For oss og til vår frelse steg han ned fra himmelen». Sønnen fra evighet tok på seg menneskenatur! Å, for en ære, for oss som er kommet av jord! Men dette, som sprenger våre tankerammer, har og et skinnende mål: Det skjedde «for oss, og til vår frelse». Guds Sønn, født av en kvinne, «ble korsfestet for oss» og «oppsto tredje dag etter Skriftene». Hans soning for oss oppfyller Guds løfte om «å knuse slangens hode».

For oss og til vår frelse! Takk ham, pris ham, juble for ham som steg ned i det lave, for å føre oss tilbake til Gud. Lovsyng ham, for: 

«I dag er det født dere en frelser i Davids by; han er Messias, Herren.»

Gledelig jul!

+Thor Henrik
biskop i DelsiN

Gud har åpnet døren

Godt nytt år!

Gud har åpnet døren til enda et nytt kirkeår! Dette er en invitasjon. Vi svarer ved å gå inn døra til et nytt Nådens år. Ikke som tilskuere, men som deltakere. Jeg har tenkt mange ganger at det å lytte til Bibelens ord, krever litt av oss. For deltakeren på litt avstand til det hele, må dette høres fremmed og spesielt ut.  Å gå inn i troens virkelighet, krever av oss at vi åpner døren til en annen tankegang og forståelse enn den logikken vi vanligvis forholder oss til. Det får meg til å tenke på hvilken rikdom jeg har del i gjennom alt som hender i livet mitt. I dag tenner vi første lys i adventskransen. Flere lys får oss til å se enda klarere at Gud åpenbarte seg gjennom Jesus, et menneske som du og jeg.

Bare i troen kan vi fatte det store under at Gud kom til oss som et menneske, at hans Sønn led på korset og tok på seg alle våre synder. Dette faktum er uforståelig og uakseptabelt for mange.

I troens liv gjelder at vi er syndere fordi vi er født med ryggen mot Gud. Vi vil helst rømme fra Gud når vi har gjort ham imot. Men vi kan ikke dekke oss til for å skjule synden for Gud. Han vet om den, og det fikk den fatale følgen at Adam og Eva ble vist bort fra Edens hage. Alle generasjoner siden er merket av disse følgene. Men det er likevel håp for oss. Julens budskap dreier seg nettopp om det! Vår dåp og vår tro gjør at vi har gått over fra døden til livet. Her snur vårt perspektiv. I dåpen gjør han oss til sine barn. Som Jesus tok barna i forsvar da disiplene ville vise dem bort, får vi, som Guds elskede barn, sitte på vår himmelske Fars fang, billedlig talt. Gud åpner igjen døren til et nytt nådens år, et år for forsoning og Fadervårets bønn: «Komme ditt rike!» Nå er muligheten her til refleksjon om Troens virkelighet midt opp i alt det vi skal rekke før jul. De møter oss over alt, men vi går ikke inn i nissenes tid, vi går inn i englenes tid.

Englene gjør seg nå klare, på Guds bud, å finne gjeterne, synge i høystemt kor, og kunngjøre: «I dag er det født dere en Frelser!» Hjemmene våre fylles opp av engler, selvlagede og kjøpte. De er minner oss om de himmelske englenes glade lovsang. Vi forbereder oss nå til å ta imot en gave som ikke er snekret på et nisseverksted i en travel tid før jul. Vi skal ta imot en gave som er planlagt fra skapelsen av, en gave fra vår himmelske Far som elsker oss og ser hvor ensomme og forlatt vi er i dette dødens rike her på jord. Han sendte sin egen Sønn for å gjøre det mulig for oss å gå fra døden til Livet!

I morgenbønnen ber vi: «Herre, lukk opp mine lepper så jeg kan lovprise deg!» Er det dette jeg skal når jeg føler meg motløs, trøtt og elendig? Er det slik at i Troens virkelighet kan jeg i tillit legge mine bekymringer og plager over på Ham? Gud er den som skal lovprises. Er tilhørigheten til Guds omsorg og kjærlighet det som trumfer alt? Mine følelser er ikke alltid med på dette. Jeg må be om tilgivelse for det, og be om at dette må jeg få hjelp til å stole på, denne dagen og dagene som kommer. Morgenbønnen fortsetter: «Gud kom meg til redning. Herre, skynd deg til min frelse!» I troen er det Guds standard som gjelder. Ham tilhører riket, makten og æren. Han gir meg den nåden at jeg kan leve, love og prise Ham, for en ny dag, et nytt nådens kirkeår.

Vi går ikke inn i nissenes tid, men i englenes tid. Rekken av «Anno Domini», Herrens år, startet den gangen i Betlehem, der Maria og Josef fikk overnatte i en stall og det lille menneskebarnet, en sønn, kom til verden. Nå var Guds under synliggjort i barnegråt og smil. Englene sang i høystemt kor, og kunngjorde: «I dag er det født dere en Frelser!» I adventstiden gjør vi oss klare, klare til å be om at vi kan ta imot den store Guds-åpenbaringen: Det vi trenger for liv og salighet kommer nå!

«Så la oss gå med åpne sinn
som hyrdene til barnet inn,
med gledestårer takke Gud
for miskunnhet og nådebud!»

Vi går inn døren til det nye kirkeåret, glade, sammen, i fellesskapet i menigheten. Vi vil ta imot Gaven som Gud, den Allmektige, sender til alle som tror!

En bønn på fredagen

I dag er det fredag. Blant ukens dager er fredagen dagen da vi minnes Herren Jesu lidelse og død for vår skyld.

Du leser sikkert dette utpå dagen. Men morgenbønnens slutningsbønn i Tidebønnboka (2017) passer godt likevel:

Barmhjertige Gud, du førte din Sønn, Jesus Kristus, i den dypeste fornedrelse, for at vi ved ham skulle opphøyes og få del i din herlighet. Vi ber deg: La ved din hellige Ånd hans lidelse og død virke i oss til sann botferdighet, levende tro, helliggjørelse og evig forløsning, ved din Sønn, Jesus Kristus, vår Herre. Amen.

Du kan jo be den, rett og slett. Nå.

Livet i Kristi oppstandelse

” Lovet være Gud, vår Herre Jesu Kristi Far, han som i sin rike miskunn har født oss på ny til et levende håp ved Jesu Kristi oppstandelse fra de døde.” (1. Pet 1;3)

Av Odd-Arne Sørensen

Halleluja!  Kristus er oppstanden og er en levende frelser. Ved hans oppstandelse har vi som tror på ham fått et nytt liv, et åndelig liv, et liv som er i stand til å leve i en annen dimensjon enn det liv vi nå har her på jorden. Det kristne håp – håpet om herlighet – er et levende håp knyttet til oppstandelsen og som strekker seg ut av tiden og inn i evigheten.  «Derfor, hvis noen er i Kristus, er han en ny skapning. Det gamle er borte, se, det nye er blitt til.» (2.kor 5;17) 

«I Kristus», betyr at vi er knyttet til Kristus, som grenene på et vintre, eller som lemmer på et legeme.  Når en gren podes inn på et vintre, gror plantene sammen til en enhet. I dåpen blir vi, ved Guds nåde, innpodet i Kristus og forenet med ham i en hellig symbiose, der han er den givende part og vi den mottakende part.  Kristus er vintreet, vi er grenene. Hensikten med grenene er at de skal bære frukt.   Vingårdsmannen er interessert i frukten. Åndens frukter er: «kjærlighet, glede, fred, overbærenhet, vennlighet, godhet, trofasthet, ydmykhet og selvbeherskelse.» (Gal. 5,22)   Jesus sier: «Den som blir i meg og jeg i ham, han bærer mye frukt, men uten meg kan dere intet gjøre.» (Joh 15;5)   Hver gren på Kristus som ikke bærer frukt, tar han bort, og hver gren som bærer frukt, renser han så den skal bære mer. 

Åndelig næringsrik mat er viktig. Den himmelske manna mottar vi fra Guds selv, gjennom hans ord, nattverden, – «Den som spiser mitt legeme og drikker mitt blod, blir i meg og jeg i ham.» (Matt 6;56), fellesskap med Herren i bønnen, og i brødrefellesskapet. Han har lovet å være nær, der to eller tre er samlet i hans navn.

Bønn: Herre, la alle mine kilder være i deg.  Amen.

Kjenne kraften av hans oppstandelse

Av menighetsprest em. Gunnar Helge Ødegårdstuen

Jesus stod opp fra de døde etter tre dager. Fra den dagen har Hans oppstandelse gitt håp og tro til mange millioner av mennesker. Men det som skjedde er mer enn et historisk faktum. Det har gyldighet og kraft utover oppstandelses-øyeblikket. Det som skjedde for over to tusen år siden har kraftfull virkning den dag i dag.

Det er kraft i Jesu oppstandelse i dag! En kraft som er tilgjengelig og virksom for deg og meg her og nå. Vi har hørt og lest hva Paulus skriver i Filipperbrevet:

«… så jeg kan kjenne ham og kraften av hans oppstandelse og samfunnet med hans lidelser …» (Fil. 3,10)

Dette var noe Paulus hadde opplevd og erfart, og som han stadig ba om å få kjenne.

Oppstandelsen er en person, som har et navn. Det er Jesus – Han som sier i Johannes-evangeliet: «Jeg er oppstandelsen og livet, den som tror på meg skal leve om han enn dør». (Joh 11,25) Jesu oppstandelse er virkelig. Ikke bare noe som hendte Ham, noe jeg kan lese om, og som gir meg håp om noe godt lenger framme. Nei, kraften av Hans oppstandelse er virkelig også i dag.

En kraft jeg får del i ved å tro på Ham. Ja, den gjør seg effektivt gjeldende i hver den som tror på Jesus. Den virkeliggjøres, ved at «troens ord» – Ordet om korset – forkynnes, og den hellige nattverd mottas. Der og da mottas kraften, og jeg bærer den med meg i mitt daglige liv. Jeg kan ofte kjenne meg kraftløs og svak, men nettopp da får jeg kjenne kraften av Hans oppstandelse. Jeg får være bærer, en gyldig bruker, av Guds nåde, av den aller sterkeste kraft som finnes i universet. Jeg får oppleve og erfare at jeg, i min svakhet, i Hans kraft er sterk.

Kraften er for meg og for deg. Gud gi oss stadig å leve i den, og ta den i bruk – til ære for Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånds navn.

Amen.

Han er sannelig oppstått!

Gledelig påske! Herren Jesus Kristus er oppstått! Gud har gjort tidenes under! Derfor er vi strålende glade.

Ingen hendelse siden verden ble skapt har større rekkevidde enn det som hendte Påskedags morgen. Vi begrensede mennesker skjønner nok ikke helt rekkevidden av det vi feirer. Det får være som det er, vi gleder oss likevel over det Gud har gjort: Han har reist Jesus Kristus opp fra de døde! I dag gjentar vi med ettertrykk de ordene som ble sagt den gangen Gud reddet hver enkelt av oss ut av dødens grep: den dagen vi ble døpt til Jesu død og oppstandelse: Lovet være Gud, vår Herre Jesu Kristi Far, han som i sin rike miskunn har født oss på ny til et levende håp ved Jesu Kristi oppstandelse fra de døde. 1 Pet 1,3.

Lovet være Gud! Han som lar oss feire Jesu Kristi oppstandelse fra de døde! Lovet være Gud! Han som har gitt oss håpet om at vi får oppstå, i en verden der alt tyder på at døden får det siste ord.

”Han er ikke her, han er oppstått, slik som han sa”, slik var beskjeden Maria Magdalena og ”den andre” Maria fikk. Jesu oppstandelse har absolutt sikkert funnet sted, det er engelens budskap. I hans beskjed er det ikke rom for noe ”kanskje” eller noe ”i min personlige virkelighet”. Hans budskap handler ikke om at det er sant for noen – for eksempel for Maria og Maria – at Jesus lever. Engelens budskap er håndfast: liket av Mesteren, som de la i graven i forgårs, det kan ikke salves med velluktende olje som kvinnene har med seg til graven. Liket kan ikke salves, for Jesus lever!

”Han er ikke her, han er oppstått, slik som han sa.” Vi tror engelen på hans ord, vi tror de første vitnene, kvinnene, og vi tror hans disipler, som samstemt forteller at til sammen fem-seks hundre så Jesus etter oppstandelsen. Vi tror det, først og fremst fordi vi har tillit til Jesus, vi stoler på ham. Derfor bekjenner vi: han «… sto opp fra de døde tredje dag … ».

Herren Jesus Kristus er oppstått! Svar: Ja, han er sannelig oppstått!

Biskop Thor Henrik

Et nytt år – veien jeg ikke har gått før

Nyttår 2018 – Foto Tiia Monto

Av Gunnar Helge Ødegårdstuen

Vi har passert ET NYTTÅRSSKIFTE.

2017 er over i historien. Et nytt år – 2018 er begynt.!

 

Det nye året er som en vei vi ikke har gått før.

Da Josv. og israelsfolket skulle gå over Jordan, var det en ny og ukjent vei for dem. De fikk beskjed hvordan de skulle forholde seg i forhold til Guds paktsark. De måtte ikke komme den for nær. Så sier Herren følgende ord:” Slik skal dere vite hva vei dere skal gå, for dere har ikke gått denne veien før.” (Josv. 3,4.)

 

2018 er som en vei vi ikke har gått før.

Slik er det for oss som er tidens barn. Men den evige Gud, Han har gått denne veien før. Han kjenner det nye året som er begynt. Han kjenner hver dag, uke og måned. Han vet nøyaktig alt vedrørende året 2018, for deg og meg.

 

Det kan på en måte virke skremmende. Men først og fremst er det noe trygt og sikkert. Til rede og engstelige disipler sendte Jesus en hilsen, etter sin oppstandelse, med kvinnene ved graven påskemorgen: ”Og se, han går i forveien for dere til Galilea, der skal dere se ham. Se, jeg har sagt dere dette!” (Matt. 28,7.)

 

Han går i forveien slik han har sagt det i sitt ord.

Og ved å følge Hans ord vet vi hvor vi skal gå. Det gjelder også med tanke på 2018. Jesus står der ved den første dag i det nye året, og Han hilser oss:” Frykt ikke, for jeg er med deg! Se deg ikke engstelig om, for jeg er din Gud! Jeg styrker deg og hjelper deg og holder deg oppe med min rettferds høyre hånd!” (Jes. 41,10.)

 

En som kjente Herren godt, var David.

Han hadde prøvd og erfart Gud i gode og onde dager. Han sier:” Sett din lit til Herren og gjør godt. Bo i landet, og legg vinn på trofasthet. Gled deg i Herren! Så skal han gi deg det ditt hjerte trakter etter. Sett din vei i Herrens hånd og stol på ham! Han skal gjøre det.” (Salme 37,3-5)

 

Det som for deg og meg er ukjent, og kan virke utrygt.

Men gir Jesus trygghet. For Hans ord sier –” Jesus Kristus er i går og i dag den samme, ja til evig tid” (Hebr. 13,8,) og -” Jeg, Herren, har ikke forandret meg.” (Mal 3,6.) – O, du forunderlige Gud! Evig uforanderlig. Du som sier: JEG ER! Du er den Gud som er hva du var. Du blir hva du er, og hos deg er ingen forandring eller skiftende skygge. På deg Gud, som er evig, har tiden ingen innflytelse. Hos deg er jeg trygg.

 

For oss som lever i tiden vil det oppleves forandringer og skiftende skygger.

I mitt sinn og i mine tanker, ja hele meg, vil være påvirket av det som møter meg, omgir meg. Men Gud er den samme.

¤ Samme i nåde. Hos Ham er ingen pluss eller minus. For Han regner kun med den fredspakt Han har opprettet med sin Sønn, Jesus Kristus. Og om denne nåde sier Han: «Min nåde er nok for deg» (2 Kor 12:9)

¤ Samme i makt.” For ingen ting er umulig for Gud.” (Luk 1,37.) Kanskje trenger du dette ordet nå, når du begynner på den vei du ikke før har gått.

¤ Samme i omsorg. Han sier i sitt ord:” Kast all deres bekymring på ham, for han har omsorg for dere.” (1 Pet. 5,7.) Og alt – nåden, makten og omsorgen gjelder for bestandig.

 

Men i det 2017 er avsluttes, så tenker du også tilbake: Hvordan har det vært?

Du tenker på alt som har vært sagt og gjort, og på alt som ikke er sagt og gjort. Det ble så mange forsømmelser. Alle de gangene du kunne ha gjort godt, men lot være, enten det nå skyldtes latskap eller likegyldighet, feighet eller frykt. Så er kanskje ikke muligheten der lenger. Ting har skjedd, som gjør det umulig og rette opp igjen det ugjorte. Hva er så dette?

 

Dette er hva Guds ord kaller synd og skyld. Hva gjør jeg med det?

Hva sier Guds ord? Den viser deg en annen og bedre vei, ved først å si hva du har gjort mot Ham:” Du har bare trettet med din synder – -” (Jes. 49.24.) Og dette er sant, for Gud taler alltid sant om oss. Men Gud sier noe mer, – hva Han gjør:” Jeg, ja, jeg er den som utsletter dine misgjerninger for min skyld” (v 25.)

” for min skyld” Ikke for min skyld, men for sin egen skyld gjør han det. Derfor sendte Han sin egen Sønn til soning for våre synder. I ham er Gud” barmhjertig og nådig, langmodig og rik på miskunnhet” (Salme 103,8)

 

Hvordan gjør Han det?

Jo sier Ordet:” Dersom vi bekjenner våre synder så er han trofast og rettferdig så han forlater oss syndene og renser oss fra all urettferdighet.” (1 Johs 1,9) Her er hvert eneste ord viktig. For det å bekjenne betyr; ”å si det samme som” Da trer du inn i Guds lys og sier det samme om din synd, som Gud sier.

 

Gud på sin side er trofast og rettferdig.

Han forlater dine synder og renser deg fra all urettferdighet. Da vandrer du i lyset. Og da er forutsetningen til stede for at Gud kan lede deg i året som nå snart begynner. I tillit og visshet om skal du få legge 2017 bak deg. Det kommer aldri mer igjen. Og når det er oppgjort hos Gud, så er det ugjort i Hans øyne. Og det Han har glemt det skal også du få glemme.

Slik får du gå inn i et nytt år – på denne veien du ikke har gått før, i forventning om en lys framtid. For ”Han går ved din side, han leder din gang – – -”

Godt nytt år!

Menneskenes lys

I begynnelsen var Ordet. Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud. Han var i begynnelsen hos Gud. Alt er blitt til ved ham; uten ham er ikke noe blitt til av alt som er til. I ham var liv, og livet var menneskenes lys. Og lyset skinner i mørket, men mørket tok ikke imot det.

 En mann stod fram, utsendt av Gud. Johannes var hans navn. Han kom for å vitne; han skulle vitne om lyset, så alle skulle komme til tro ved ham. Det var ikke han som var lyset, men han skulle vitne om lyset.

 Det sanne lys, som lyser for hvert menneske, kom nå til verden. Han var i verden, og verden er blitt til ved ham, men verden kjente ham ikke. Han kom til sitt eget, men hans egne tok ikke imot ham. Alle som tok imot ham, dem gav han rett til å bli Guds barn ‑ de som tror på hans navn. Joh 1,1‑12

Det er mørkt der vi står i grotten noen kilometer sør for Jerusalem. Lampene kaster litt lys, mørkt er det likevel. Vi fylles av undring og ærbødighet. Slik var altså stallen! Her lot Gud det skje – underet! Et under så stort at menneskesinn og mennesketanke blir for trangt til å fatte dimensjonene. Gud, du evige Gud av Gud, lys av lys, steg ned fra himmelen. Her, i den mørke grotten, i fjellet som står her den dag i dag, så Guds Sønn oljelamper lyse.

Grotte eller gamme – vi mennesker har til alle tider fått bruke den hjelpen Gud har lagt i naturen, så vi kan berge oss så godt som mulig når vinterkulden kryper over huden. Berg eller torv – også i dem er Guds kjærlighet gjemt – den ser vi alt i skapelsens første dager. Straks syndens forbannelse er lagt over menneskene, og livet er blitt hardt å leve for oss, alt da drar Gud omsorg for våre skjøre liv: “Herren Gud laget klær av skinn til mannen og hans hustru og kledde dem med.” (1. Mos 3,21). For fra første stund og til dagen i dag har Gud sett hvordan livet er for oss, hans mennesker, som lever under maktenes knallhard press, på en fallen jord, lever under syndens og dødens lov. Han har sett det, og hans hjerte er ikke likegyldig for oss. Det fylles av medlidenhet og helhjertet, brennende engasjement.

Guds elskende hjerte vil handle. Han stiger ned til sitt eget. For Sønnen fra evighet lar seg føde som et sårbart, avhengig lite menneskebarn. Gud søker ly i sitt eget, vernende skaperverk, i hulen litt sør for Jerusalem. I sin mors armer stiller han sin tørst ved hennes bryst.

Gud bor blant mennesker! Det skulle man ikke tro. Det er for godt til å være sant! Men i evangeliet er nettopp det budskapet som er for godt til å være sant, Guds åpenbarte sannhet. Han var i begynnelsen hos Gud. Alt er blitt skapt ved ham. Uten ham er ikke noe blitt til av alt det som er til. Han er det som kommer til sitt eget. Og slår opp sitt telt blant oss, for å leve som oss i sitt jordelivs tid. Takk og pris til Gud, som elsket oss mennesker slik, slik at han besluttet å gjøre dette underet!

I hulemørket blir han født. I en verden som er mørk som en overskyet midtvinternatt. Men barnet på Marias fang lyser. Stråler ut sitt klare lys, så vi kan se lengde og bredde, høyde og dybde, så vi kan gå uten å snuble. “I ham var liv, og livet var menneskenes lys. Og lyset skinner i mørket, men mørket tok ikke imot det”. Meislet i knappe ord er tragedien hugget inn i vår historie: Vi kjente ikke vår besøkelse tid. Hjertene våre lot seg ikke opplyse, de gikk i dekning i krokene og forskanset seg i skyggene, kalte mørketiden høysommer og soldøgnene vinternatt. For vi elsket mørket, og ville ikke la våre gjerninger komme fram i lyset. Han som var hjemme når han kom til oss, gjorde vi til en fremmed; vi holdt fast på løgnene om at han ødelegger vår hjemlige atmosfære.

Lyset fra barnet på Marias fang gjør oss mennesker urolige. Det er for klart, det er for sterk, vi tåler det ikke. For oss mennesker blir det slik: enten leve det nye livet med ham, eller leve det livet vi kjenner så altfor godt. Hans liv eller vårt! Vi gjorde vårt valg, det naturlige valget. Vårt liv. Slekten vår krevde hans blod, og han gav sitt blod for oss, til soning for vårt opprør mot Gud og vår kjærlighet til mørket.

Og likevel: mens han vandret på jorden – og alltid siden, mens hans Ord er blitt båret gjennom lange daler og over vide vidder – har noen tatt imot ham: De som sto ved krybben i hulen sør for Jerusalem, gjeterne. De som kom vandrende langveisfra, de vise fra øst. De som var i Peters hus i Kapernaum, i morbærtreet ved Jeriko, i kveldsmørket på et tak i Jerusalem og hos forretningskvinnen Lydia. …. De er her også, de som tar imot ham i Kautokeino og Kristiansand, Tromsø og Trondheim, Balsfjord og Bergen. Alle dem som tok imot ham, gav han rett til å bli Guds barn – de som tror på hans navn.

En gang vandret Sønnen her på jorden. Han ble vår bror og levde her blant søsken. Nå er han opphøyd, broren vår er ved Gud Faders høyre side. Og han er her på samme tid, i Ordet og sakramentet. I verdens vinternatt er Sønnen, lyset som skinner i mørket, her hos deg. Bryt ut i jubel, engleskarer! Og syng med takk og pris, hans folk i sør og nord!

Thor Henrik With, biskop

Mikkelsmess – St. Mikael og alle englers dag

Erkeenglen Mikael kjemper imot draken (Åp 12, 7) - Bergen Museum - Foto: Nina Aldin Thune
Erkeenglen Mikael kjemper imot draken (Åp 12, 7) – Bergen Museum – Foto: Nina Aldin Thune

Erkeengelen Mikael og alle englers dag – 29. september

– en betraktning over Matt 18, 1-10

Av Hans Olav Okkels

I en del kirker fra oldkirken kan man se bilder, som minner oss om, hva som skjer i en gudstjeneste. Et bilde over alteret viser Jesus og disiplene, fordi det er den samme Jesus, som vandret omkring i det hellige land, som også er nærværende i gudstjenesten, når vi er samlet i hans navn, lytter til han ord og på hans befaling feirer nattverden.

Over dette bilde kan en av og til se den himmelfarne Jesus, som er omgitt av englene. Når vi er samlet i Jesu navn, så står vi overfor den himmelske trone og er omgitt av den himmelske engleskare. Da feirer vi ikke noe fjernt, men vi gleder oss over at Jesus er midt iblant oss og Guds engler er nær.

I evangeliet leser vi at Jesus får spørsmålet: Hvem er den største i himlenes rike? Og nest etter Gud og Jesus kunne man tenke seg, at Jesus hadde nevnt englene. Men nei! I stedet kaller Jesus et lite barn til seg og fremhever det som et forbilde for voksne og sier: Uten at dere omvender dere og blir som barn, kommer dere slett ikke inn i himlenes rike.

Den største i himlenes rike er altså ikke den som kan en masse – ikke den som kan si eller prestere noe stort, men den som ikke kan annet enn å ta imot Guds kjærlighetsfulle omsorg. Det er godt, for det nyfødte barn og den døende gamle kan ikke prestere noe, men kan likevel være gjenstand for Guds store kjærlighet og ved troen ta imot denne kjærlighet.

Når Jesus her taler om barnets tro, er det aldeles klart, at tro er barnlig tillit til Gud og til Jesus. Barnet kom jo, da Jesus kalte. Jesus advarer imot å forlede én av disse små som tror på meg. Det er det alvorlige i dette evangelium. Men gleden er, at Menneskesønnen er kommet for at frelse det fortapte, og at Gud i sin kjærlighet gir oss en skytsengel.

Bibelen gir en del eksempler på, hvordan Gud griper inn ved sine engler. En engel ropte til Abraham, at han ikke skulle ofre Isak. Jakob så engler stige opp og ned på stigen til himmelen. Engelen Garbiel ble sendt til Maria med budskapet om at hun skulle føde Guds Sønn.

Ned gjennom historien finnes det også mange berettelser om engler. Her skal bare nevnes en sådan fra Andre Verdenskrig. En liten jente ville ikke sove, men stå opp. Foreldrene ville ha henne til å legge seg, men hun sier: Det står en engel og roper etter meg. Foreldrene sier, at det ikke er noen engel, men jenta holder på sitt og springer frem til engelen. Et øyeblikk etter falle en bombe. Jenta var død om ikke engelen hadde kalt henne opp av sengen.

Det er grunn til å takke for englene.

Vi har også grunn til å glede oss over, at Guds Sønn kom til oss – ikke som en engel, men som et menneske. For bare på den måten kunne Gud åpenbare dypet av sin kjærlighet: att Han kom – ikke i uimotståelig makt, men – som et sårbart menneske på et sådan måte at mennesker kunne motstå Ham. Derved kunne kjærligheten bli åpenbar, at Jesus utgav seg selv som offer på korset for vår frelses skyld.

Derfor nøyer Jesus seg heller ikke med å sende engler, men Han sender apostlene, som forkynner evanglium, gledelig budskap. Evangeliet om den korsfestede og oppstandne Jesus skal forkynnes av mennesker, som selv er sårbare og kan risikere å lide for Jesus skyld. Men nettopp i berettelsene om martyrene finnes det også mange vitnesbyrd om englevakt.

Hans Olav Okkels, prest
Roager, Danmark

-først brakt i Misjonsprovinsens meldingsblad, Sändebrev Nr. 84, sept. 2015

 

Mikkelsmess ble avskaffet som offisiell hellig dag i Danmark-Norge 1770 i opplysningstidens ånd. En hadde ikke tro på, at det fantes overnaturlige vesener. Nå skulle fornuften råde alene.

Klassisk kristendom har holdt seg til Bibelens klare tale om engler. Luther preket for eksempel fler ganger på St Mikaels og alle Englers dag. Om troen på Guds mektige engelvesener vitner også Johan Sebastian Bach. Den som vil kan lytte til en av hans kantater (BWV 130) til dagen, som vitner om den mektige kamp mellom himmelvesenene og om gleden over nåden i Kristus.

Den som kan engelsk kan høre en introduksjon til en annen av Bachs kantater til dagen (BWV 19) ved pastor Tapani Simojoki, Lutheran Radio UK, England.

 

«Fordi det er ett brød, er vi alle ett legeme»

 «Du blir det du spiser!» hører vi fra mange kanter. Noen bruker ordene for å komme med slankeråd, andre lager reklame for en kokebok eller vil overtale oss til å gå over til en spesiell diett. De har I alle fall ikke mer enn skaperverkets prosesser for øye. Kan spising gi oss mer enn en sterk og sunn kropp?

Det kan det, sier apostelen Paulus. Et helt spesielt brød gir oss mer. Han snakker ikke om grovbrød eller brød av utvalgte kornsorter. Men om «brødet som vi bryter». Det som hører sammen med «begeret som vi velsigner». Hva er det da med dette brødet?

Apostelen stiller et spørsmål som egentlig er overflødig, for alle hans lesere vet svaret: Brødet som vi bryter, gir det ikke del i Kristi legeme? spør han. Selvfølgelig er det slik, det vet leserne hans. Har vi ikke hørt det i dåpsopplæringen og lært det i bibelundervisningen? «Brødet som vi bryter» er brødet i måltidet som Herren, Jesus, bød oss å spise den kvelden da han ble forrådt. Jesus forklarte hva som var enestående med det brødet, da han sa: «Dette er mitt legeme, som gis for dere». Det er et brød som ved Guds uforklarlige under samtidig er Jesu legeme. Så ubegripelig annerledes er det brødet, at et alminnelig menneske bare må knele ned for å vise sin undring og respekt.

Enhver annen brødbit som vi spiser, konsumerer vi, den blir en del av vår kropp. Men når vi spiser det enestående brødet som er Jesu legeme, skjer faktisk det motsatte av det en skulle tro: brødet konsumerer vi riktig nok, men Jesu legeme, som er i med og under brødet, konsumerer oss. Brødet som vi spiser, så å si smelter hver av oss, og tar oss inn i det som brødet er: Kristi legeme.

Jesu Kristi legeme er en helhet, han er én kropp. Slik er det jo med menneskekroppen: den er en helhet, som ikke kan leve oppdelt. Det brødet som er Kristi kropp, fortsetter å være ett eneste brød, selv om det kommer til oss i enkeltbiter. Når vi spiser av det brødet som konsumerer oss, blir vi også én eneste kropp, selv om hver av oss står på egne ben, eller kneler på egne knær. Spisingen føyer oss sammen i et frelsende under, slik apostelen sier: «Fordi det er ett brød, er vi alle ett legeme».

Dette er det kristne fellesskap i ordenes egentlige mening, dette er «de helliges samfunn», som vi sammen bekjenner høyt og tydelig i gudstjenestene. Det er også sant at vi som tror på Jesus og holder måltid slik han bød oss, har samme tro, kjenner fellesskap i de samme sangene og de samme erfaringene, enten det er motstand, omvendelsens kamp eller bønnens velsignelser. Det kan være godt og rikt, når vi opplever fellesskap oss imellom, og vi skal takke Gud for det.

Men Gud vil knytte oss nærmere sammen enn det, og han vil knytte oss nærmere sammen til seg. Derfor gir han oss del i det ene brød, det som skaper en eneste helhet av millioner av individer. Slik skaper han «de helliges samfunn». I et nærmere kristent fellesskap kan du ikke komme.

Å, for et under, at du som spiser av «brødet som vi bryter», er føyd inn i denne levende helheten: Kristi kropp. «Fordi det ett brød, er vi alle ett legeme. For vi har del i det ene brød.»

+ Thor Henrik

 

(først bragt i Lys og salt – feb. 2016)

Blogg på WordPress.com.

opp ↑