Vi tjener en Herre som setter ting opp ned

For oss som lever i det som mang en samfunnskommentator omtaler som et post-kristent samfunn kan vi av og til få et inntrykk av at situasjonen vi befinner oss i er særskilt ny. Aldri før har man vært så kritisk innstilt til kristendommens sannhetspåstander. Aldri før har man hatt et så stort ønske om å vende denne guden ryggen og gjøre seg selv til gud over sitt eget liv. På sett og vis er det sant, vår tid skiller seg ut fra tidligere tider, og sekulariseringen har utvilsomt kommet lengre enn før. Likevel kan vi miste synet av at kristendommen i sin kjerne bærer på et budskap som Paulus i sitt første brev til korinterne omtaler som «dårskap».

Grunnen til dette har utvilsomt en sammenheng med at kristendommens kjernebudskap strider med vår snusfornuft. Vi kjenner til hva det vil si å ha makt, innflytelse, rikdom, skjønnhet og godhet. Dersom vi skulle ha utformet en religion etter vår egen tanke ville vi nok ha oppdiktet en gud som hadde alle egenskapene nevnt i det foregående og en som knuser fiender under sine mektige hender. Vi ville kanskje, som en del jøder drømte om på Jesu tid, ønsket oss en politisk frigjører som kaster til sides styresmaktene som påfører oss nye og fremmede verdier som strider mot Guds vilje. Ja, hvor herlig hadde det ikke vært med et aldri så lite tusenårsrike med gudsfrykt og herlighet.

Det er på ingen måte ønsker som i seg selv er gale, og det er ikke slik at Gud ikke er stor og mektig og full av godhet. Heller ikke er det slik at det er galt å ønske seg et samfunn som i større grad lever i pakt med Guds gode vilje for mennesket. Likevel er det ikke denne veien vår Jesus gikk. Hans vei til seier, hans vei til herlighet, hans vei til makt og velde gikk gjennom fornedrelse og død. Hans vei gikk til korset hvor Han bar verdens synd. Han, som var Gud lik i makt og velde, tømte seg selv ut og var lydig like inntil døden, ja korsets død. Vår lærefader, Børre Knudsen, formulerer dette ganske treffende i en salme:

«Du er den Jonas som springer fra skibet
Ut i det rasende uhyrets gap
Frivillig lar du deg døpe og gripe
Prestelig gjør du et offer av drap
Skibet som berger seg ved å forkaste
Blir til din kirke straks spranget er tatt
Udåd blir frelse,
fortvilelse faste
Speilmorgen rinner av stormflenget natt»

Akkurat som dette budskapet på Pauli tid fremsto som dårskap for de greske vismenn, så har også våre egne filosofer forarget seg over korset. Blant disse er Nietzsche som hevdet at Jesu korsfestelse var legemliggjøringen av kristendommens slavemoral, som opphøyer alt som er svakt og ynkelig og forkaster alt som er sterkt og mektig. Dette ville vært en sannhet dersom poenget med korsfestelsen simpelthen var å vise frem at Jesus var svak. Grunnen til at Nietzsches utsagn er falskt er fordi Kristi fornedrelse egentlig er Kristi mandige oppgjør med synd, død og djevel. Han går med heltemot inn i sin død, fordi han vet at kun ved å ta straffen for menneskets frafall kan han forsone mennesket med Gud og seire over den gamle slangen som førte mennesket under Guds vrede.

Jeg ble en gang fortalt, i et kurs om kirkehistorie, at man i kirkekunsten gradvis kan se en endring i malerier av korsfestelsen. I begynnelsen henger Jesus på korset med utstrakte armer og et ansikt som ser bestemt og mandig fremover. Senere begynner Jesus å sige ned på korset og Hans menneskelige lidelse betones tydeligere. Jeg er ingen kunsthistoriker, men jeg vet fra troslæren at begge fremstillingene av Jesus er rette. Gjennom tapet kommer seieren, den ultimate svakhet er den ultimate styrke, korsets skjønnhet kommer fra dets stygghet.

Alt dette kan se ut som motsetninger og bli til forargelse for mange, men vi kristne skammer oss ikke over evangeliet. I dette ligger kanskje noe av sannheten til kirkefader Tertullians utsagn «credo quia absurdum» – jeg tror fordi det er absurd. For Guds dårskap er visere enn menneskenes visdom og Guds svakhet er sterkere enn menneskenes styrke.

Sannelig tilber vi en Herre som setter alle ting opp ned.

Sankt Hans

Det er noe meget underlig og skummelt med Johannes Døperens liv. Det begynner eventyrlig og storslått. Men ender det i tragedie – eller lyser det av frihet til det siste?

Fra eldgammel tid har kirken feiret Johannes Døperens fødsel  på denne tid, et halvt år før Kristi fødselsdag. Og det kan være en god anledning til å stoppe litt opp å meditere over Døperens liv og gjerning. Det er om ham Jesus sier: Noen større enn døperen Johannes er ikke reist opp blant dem som er født av kvinner (Matt 11,11).

Ja, det er noe meget underlig og skummelt med hans liv. Det begynner eventyrlig og storslått (Luk 1, 5-25). På underfull vis får det gamle ekteparet Sakarja og Elisabet barn.

Slik hender det: Da det igjen var blitt tempelpresten Sarkarjas tur til å gjøre tjeneste i templet, viser  Herrens engel Gabriel seg for ham og kunngjør at hans bønn om å få barn er blitt bønnhørt. Sarkarja blir forferdet og spør hvordan han skal vite dette. Så straffes Sakarja med stumhet for sine rasjonalistiske betenkeligheter overfor løftet fra Herrens engel. Til slutt løses hans tunge igjen og han profeterer og lovsynger med sin store lovsang (Luk 1, 68-79).  

Johannes oppfyller Guds plan

Ikke bare er omstendighetene omkring Johannes fødsel og navngivning underfulle. Evangeliene forkynner at han er oppfyllelsen av hellig profeti og at han har en særlig plass i Guds plan, nemlig som veibereder for Herren selv (Matt 3,3). Ja, han er så fylt av Den hellige ånd allerede som foster, at han hopper av glede i livmoren til Elisabeth, da Maria kommer på besøk, gravid med Jesusbarnet.(Luk 1,41)  

Begynnelsen skinner altså av guddommelig inngripen og plan.  

Johannes vokser også opp slik som Herrens engel har forutsagt. Han lever spartansk og botsforkynnelsen hans fører til omvendelse for mange. 

Forvirring og tragedie

Men så er det som livet blir mindre planmessig, forvirret og ender i en grusom tragedie. Da Jesus kommer og vil døpes er det som Johannes ikke har samme klarhet, som han hadde som foster, om hvem Jesus er og hva hans gjerning er (Matt 3, 13ff). For en første betraktning kan han virke forvirret og ikke særlig åndsfylt. Verre blir det, da han blir fengslet og lar sine disipler gå til Jesus med det anfektende spørsmål, om Jesus er den, som skal komme (Matt 11,3). Og helt planløst og tragisk virker hans endelig, når en ung jentes dans fører til at han halshugges. Det er som Gud har glemt ham og slett ikke hadde en så storslått plan med ham. Johannes kan forekomme usikker og svak, desorientert og en fiasko. Han betyr ikke en positiv forskjell i kong Herodes palass. 

Johannes og Herodes – bundet eller fri?

Herodes – med tilnavnet Antipas – skildres ikke bare som voldelig despot, som ikke tåler den minste kritikk. Han er nok sin fars maktfullkomne sønn. Han gjør som han vil og heller ikke sitt strategiske ekteskap lar han seg styre av. Han forstøter sin første kone til fordel for Herodias, som har vært gift med hans halvbror. Det er noe moderne med Herodes Antipas. Han lar seg ikke stoppe i å realisere seg selv, og la kjærligheten blomstre.  

Men hvor fri er Herodes? Hvor lykkelig er han? Den jødiske historikeren tolker Herodes som opptatt av å unngå å sjenere romernes interesser. Men dette sier nok mer om Josefus selv. Evangelistene Matteus og særlig Markus kommer med noen flere detaljer, som peker i litt annen retning.  

Når Herodes blir kjent med Jesu virksomhet, så er han slett ikke upåvirket: Kong Herodes fikk også høre om ham/Jesus, for hans navn var nå blitt kjent, og han sa: Døperen Johannes er stått opp fra de døde, derfor virker disse kreftene i ham (Mk 6, 14). Det gjentas til og med: Johannes, han som jeg halshogde, er stått opp av døde! (Mk 6, 16). Her avsløres urolige tanker hos den selvrådige konge. Fascinasjon, frykt eller håp? Eller det alt sammen.

Styrt av Herodias

Videre forteller Markus, at Herodes er under innflytelse fra sin kone. Det er først og fremst henne, som reagerer mot Døperens: Det er ikke tillatt for deg å ha din brors kone. (6,18) Hun vil ikke finne seg i, at det blir satt spørsmålstegn ved hennes – eller deres – livsførsel, selv om det åpenbart var i strid med normene i folkets religion. Herodias hadde da lagt Johannes for hat og søkte å få ham drept, men hun kunne ikke sette dette i gjennom.  For Herodes var redd for Johannes, da han viste, at han var en rettferdig og hellig mann, og han holdt sin hånd over ham (6,20). Slik avslører det seg at det er så som så med kongens samvittighet og vilje. Selv om han vet, at Døperen er rettferdig og hellig, så bryter han loven for sin hustrus skyld, og for sitt eget renommés skyld. Han trosser sin samvittighet. Når han så ikke følger sin hustrus ønske til punkt og prikke, så er det av frykt. Hvor Herodias er lidenskapelig og selvhevdende, så vakler Herodes og går på det ene kompromiss etter det andre. Ja, Herodes ’hørte ham gjerne’ (6,20). Kan Herodias har følt livsførselen sin truet, og vært redd å miste mann, status, makt og rikdom? Og kan kanskje Herodes har ant at Johannes talte sannhet?  

Overmannet av øyeblikket

Så er det, at konges fødselsdag kommer og feires etter alle kunstens regler. Og kongen blir betatt av sin stedatterSalomes dans (6,22). Nå er kongen overmannet av sine følelser, og lover alt, ja sverger på det (6,23). Salomes avhengighet av sin mor antyder, at Herodias kan ha lagt en felle for sin ’ektemann’. Hun har brukt sin kjennskap til ham til å få innflytelse over ham imot hans vilje. Hun instrumentaliserer sin datters dans. Politiserer den. Hva slags kjærlighet legger feller for sin partner? Og får partneren til å handle imot sin samvittighet?  

Det står, at kongen ble meget bedrøvet da han hørte hva Salome ønsket seg (6,26). Dette var virkelig ikke noe, han hadde lyst til. Hvorfor er han da ikke fri til å gjøre, hva han vil? Hvorfor ender han opp med å handle stikk i strid med sitt ønske? Kjenner han ikke seg selv? Vedkjenner han seg ikke at han ville lytte mer til denne Johannes? Tør han ikke? Det står at det er fordi han sverget å oppfylle Salomes ønske, og av hensyn til sine gjestene, at han ikke ville nekte å oppfylle ønsket (6,26). Han er bundet av sine egne ord. Han kjenner ikke en høyere instans, som stiller ham fri fra urett. Han er redd for å tape ansikt overfor gjestene. Noen, som uansett står under ham. Tross, at han gjerne ville høre mer fra Johannes, ender han opp med å bli redskap for Herodias hat. I sin handlekraft har han blitt unnfallen. Han som ikke kjenner noen høyere instans enn seg selv og anseelsen hos sine betrodde menn, han blir slave av øyeblikket, av andres ord og handlinger. Hvordan han har hatt det etter dette vet vi ikke, men visse sider av seg selv har han låst inne. Men det skulle gå verre med ham. Herodias får ham til å føre krig imot sin første svigerfar, men han lider nederlag. I sin ærgjerrighet får Herodias også sin mann til å forlange kongetittel av keiser Caligula, men dette ender forsmedelig med avsettelse og forvisning. Altså ende han også i ytre ufrihet i tillegg til den indre. 

 Fri i fengselet

Vi vender vi tilbake til Døperen Johannes. Bildet av ham, som hard fanatiker, hvis moral bryter sammen i møtet med fengsel og sverd holder ikke. Hans disipler fortsetter å vise ham ærbødighet og kjærlighet, også etter at han så plutselig ble henrettet (6,29). Ved det de gjør, vitner de om, at de anser ham som åndelig lærer inntil det siste. Hvorfor?  

Riktig nok er Johannes Døperen ufri i fengselet. Men selv om han gir avkall på sterk drikk, på luksus og komfortable klær, så bevarer Johannes døperen sin gjerning med Ordet intakt, han bevarer sin frihet, sin glede. Han tier ikke, selv når det koster. Han holder fast i at det finnes en instans uten for ham selv (Joh 3,31).  Noe høyere, som han står til ansvar overfor. Han vet at hos Gud gjelder ikke personsers anseelse (Apg 10, 34; Rom 2,11), hos Gud er loven er like for alle, liten og mektig. Han svikter ikke sitt kall, som en som rydder vei for Herren. Han peker radikalt lovens gyldighet for alle –også på det samlivsetiske området. Gud vil verne om ekteskapet hellighet. Det er noe som er tillatt og noe som ikke er det. Johannes samvittighet er fri, fordi han vet at Gud finnes; at Guds vilje kjennes i De hellige skrifter; at hans liv, hans skjebne er i Guds hånd, og ikke avhengig av Herodes og denne verdens mektige. 

Botspredikant forkynner nåden

Vi får ikke være så opptatt av Johannes strenge forkynnelse (Matt 3,1ff) at vi blir blinde for at han også er den første til å forkynne, at i Jesus er nåden, at Jesus er Guds Lam, som bærer bort verdens synd (Joh 1,29)! Eller som han selv sier da hans disipler vil ha døperen til å gripe inn overfor, at Jesus også døper og alle kommer til ham. I stedet for å oppfatte Jesus som noen rival, svarer han: Den som har bruden, han er brudgommen. Men brudgommens venn, som står og hørerpå ham er full av glede over å høre brudgommens røst. Denne min glede er nå blitt fullkommen. (Joh 3, 29).  

Hvem av oss kan si det, at vår glede har blitt fullkommen? Johannes trykker ikke seg selv ned, når han sier, at Jesus skal vokse, han selv avta (Joh 3,30). Han vet at han har et stort kall, en unik tjeneste og han kaller seg Jesu venn eller forlover. Han kjenner en glede som er både stor og fullkommen, fordi han skjønner at i Jesus kan vi bli fri fra synden og det synden har ødelagt. Når han taler om å «ha bruden», så er det ikke noe som er oppnådd ved list og vold, men på en måte, som det bare er fylt av glede. Å «ha bruden» er ikke resultat av et spill, hvor man utnytter hverandre med samtykke som redskap, men hvor man frivillig gir seg selv til den andre, så ordet har ikke inneholder noe begrensninger i tid og rom. 

Johannes sviker ikke sin gjerning, sitt embete, sin forkynnelse, men holder fast både på lovens strenge ord. Og han holder fast på evangeliets milde tiltale, syndenes forlatelse. For Jesus bærer all verdens synd. Han er brudgommen, han har bruden, da er det bare glede. 

Sakarias lovsang for Johannes

Og du barn skal kalles Den Høyestes profet.  

For du skal gå fram for Herrens åsyn  

for å rydde hans veier,  

for å lære hans folk frelse å kjenne 

ved at deres synder blir forlatt, 

på grunn av vår Guds inderlige miskunnhet,  

som lot soloppgang fra det høye gjeste oss,  

for å lyse for dem som sitter i mørke og i dødsskygge,  

for å styre våre føtter inn på fredens vei.  (Luk 1,76f) 

Det er i vår verden fortsatt dag

Hver gang våren kommer igjen minner den meg om Guds løfte til Noah i 1. Mos 8,21-22. Da flommen var over lovte Gud at en syklus av dag og natt; vinter, vår, sommer og høst, aldri skulle ta slutt før tidenes ende. Det skulle altså aldri komme en ny flom som utryddet alt liv og forstyrret denne syklusen.

Dette er et løfte Gud har gitt, og stått ved siden da. Når det har regnet og solen kommer fram igjen, ser vi regnbuen, et tegn på at hver gang det regner, skal det også slutte igjen. Og hver gang vinteren er over kommer våren igjen, som noe sikkert, som noe vi kan forvente og håpe på når vinteren er lang og hard. Vi trenger ikke tvile på at våren kommer igjen. Den begynner med å varsle sin komme og vekke håp med små tegn her og der. Og når den endelig kommer i sin fylde, da er alt plutselig glemt. Den harde vinter truer oss ikke lenger, ligger ikke lenger tungt på oss. Alt blir lyst, varmt og levende. Og vi glemmer hvordan det var da det var kalt, mørkt og vanskelig.

Jesus gir oss allerede små varsler om sitt komme, som vi kan holde fast ved og håpe på i det krevende livet her på jorden. For han har lovet å komme tilbake. Og det kan vi forvente like sikkert som at våren kommer igjen. Og når Jesus kommer, blir alt det vanskelige på jorden glemt, og vi kommer aldri til å gå tilbake. For en gledens dag det blir!

Men enda er vi her i verden. Det at syklusen fortsetter, det at det kommer vår enda en gang, betyr at det fortsatt er tid. Det er fortsatt dag i vår verden. En nådens dag. Tid til å ta imot budskapet om nåde og frelse, og tid til å bringe det enda videre.

«… kjenne kraften av hans oppstandelse …»

Av Gunnar Helge Ødegårdstuen.

Jesus stod opp fra de døde etter tre dager. Fra den dagen har Hans oppstandelse gitt håp og tro til mange millioner av mennesker. Men det som skjedde er mer enn et historisk faktum. Det har gyldighet og kraft utover oppstandelses-øyeblikket. Det som skjedde for over to tusen år siden har kraftfull virkning den dag i dag.

Det er kraft i Jesu oppstandelse i dag! En kraft som er tilgjengelig og virksom for deg og meg her og nå. Vi har hørt og lest hva Paulus skriver i Filipperbrevet: «… så jeg kan kjenne ham og kraften av hans oppstandelse og samfunnet med hans lidelser …» (3:10) Dette var noe Paulus hadde opplevd og erfart, og som han stadig ba om å få kjenne.

Oppstandelsen er en person, som har et navn. Det er Jesus – Han som sier i Johannes-evangeliet: «Jeg er oppstandelsen og livet, den som tror på meg skal leve om han enn dør». (11:25) Jesu oppstandelse er virkelig. Ikke bare noe som hendte Ham, noe jeg kan lese om, og som gir meg håp om noe godt lenger framme. Nei, kraften av Hans oppstandelse er virkelig også i dag.

En kraft jeg får del i ved å tro på Ham. Ja, den gjør seg effektivt gjeldende i hver den som tror på Jesus. Den virkeliggjøres, ved at «troens ord» – Ordet om korset – forkynnes, og den hellige nattverd mottas. Der og da mottas kraften, og jeg bærer den med meg i mitt daglige liv. Jeg kan ofte kjenne meg kraftløs og svak, men nettopp da får jeg kjenne kraften av Hans oppstandelse. Jeg får være bærer, en gyldig bruker, av Guds nåde, av den aller sterkeste kraft som finnes i universet. Jeg får oppleve og erfare at jeg, i min svakhet, i Hans kraft er sterk.

Kraften er for meg og for deg. Gud gi oss stadig å leve i den, og ta den i bruk – til ære for Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånds navn. Amen.

Vi lever i seierens tegn

Raphael, Public domain, via Wikimedia Commons

Jesus Kristus er oppstått fra de døde!  Tidlig, tidlig den første dag i uken fant lamslåtte disipler en tom grav. I de 40 dagene som fulgte, viste han seg for dem, snakket med dem, og spiste mens de så på. I disse dagene seg det inn deres bevissthet, det som han hadde sagt så mange ganger mens de vandret omkring i Galilea: Han skulle lide og dø, slik Skriftene sa, og han skulle stå opp igjen, slik Skriftene varslet. Nå opplevde de det: Han er oppstått!

Påskemorgen gjorde Gud om den ordningen han påla verden etter syndefallet: den gang gjorde han alt forgjengelig, og lot døden få det siste ord. Nå har et menneske – Mennesket Jesus – gått fra denne verden, gjennom døden og ut i friheten, i en verden som er gjenopprettet etter fallet! Jesus er den første. Derfor sier apostelen at Jesus er ”førstegrøden”. Og fordi han er førstegrøden, varsles vi om at hele innhøstingen – alle vi – skal komme etter ham.

Nå har en ny virkelighet brutt inn i denne verden, oppstandelsens virkelighet. Det er en virkelighet, en verden, et liv som henger sammen med dette livet, og som er svært forskjellig fra denne verden. Oppstandelsens virkelighet har vi ikke oversikt over. Men vi får noen antydninger gjennom det som skjedde etter oppstandelsen, og gjennom det som apostelen lærer oss. Det er som med hvetekornet.  Ut av Jesu døde kropp, oppstår en ny kropp, gjenkjennbar, men annerledes. En kropp og et liv som er befridd fra døden og dødens makt. Det er Jesus som er oppstått! Den samme Jesus, med oppstandelsesvirkelighetens kropp.

Dødens makt er knust! Den har ikke lenger nakketak på alt og alle. Oppstandelsen fra de døde regjerer fra påskemorgen. Vi lever i seierens tegn, og venter og lengter etter dagen da vi og alt det skapte skal få den friheten som Guds barn skal eie i herligheten.

Det er fullbrakt!

Av pastor em. Gunnar Helge Ødegårdstuen

Johs 19:28-30

«Da Jesus viste at nå var alt fullbrakt, og for at Skriften skulle bli oppfylt, sier han: Jeg tørster», Joh 19:28b.

Jesus fikk en indre forvisning i sin sjel om at alt var fullbrakt. Han kjente nå at kalken var tømt. Nå var «gjeldsbrevet, det som var skrevet med bud, det som gikk oss imot, det tok han bort i det han naglet det til korset», Kol 2:14. Nå var det skjedd. Det er som om Han nå vender tilbake til jorden og menneskene igjen, som om Han hadde vært skilt fra dem i de siste tre timene, mens han hadde vært inne for Guds ansikt i Det aller helligste. Hans legemes krav gjør seg gjeldende; Han føler korsfestelsens brennende tørst, en tørst som følge av gudsforlatthetens helvete for oss. Så høres Jesu femte rop på korset: «Jeg tørster» Og Skriftens begrunnelse var: «for at Skriften skulle bli oppfylt». Skriftens Ord levde i Jesu hjerte også smertenes timer, og de ble oppfylt i Hans liv, Salme 69:22. Men Jesus tørstet også etter Gud, sin Far, og Han tørstet for oss, for at vi ikke en gang evig skal tørste i fortapelsen, slik den rike mannen opplevde, som forgjeves ba Lasarus om å lindre hans brennende tørst, Luk 16:24.

Da nå Jesus ropte «Jeg tørster» var det en av soldatene som plukket en av de isop-plantene som vokste der. Denne planten var en sterkluktende plante med ullaktig, lodne blad og hvite blomster. På denne isop-stilken ble det så satt en svamp, fylt av eddik, som ble holdt opp til Jesu munn. – «Da nå Jesus hadde fått vineddiken sa han: Det er fullbrakt! Og han bøyde sitt hode og oppgav sin ånd». Og en dikter skildrer det slik:

Da lød Hans ord: Det er fullbrakt! 
og bedre ord ble aldri sagt; 
nå står meg åpen himlens port; 
for meg har Jesus fyllest gjort». 

Med dette ordet setter Jesus det store punktum på sitt yppersteprestelige embete, likesom han kvelden for hadde sluttet sitt profetiske embete; «Jeg har herliggjort deg på jorden, idet jeg har fullført den gjerning som du har gitt meg å gjøre», Johs 17:4. Og som profeten Sakarja sier: «Og jeg tar bort landets misgjerninger på en dag», Sak 3:9.

Og Jesus sa: «Og likesom Moses opphøyet slangen i ørkenen, slik må Menneskesønnen bli opphøyet», Johs 3:14. Og det skjedde på korset på Golgata. Så likesom de slangebitte menneskene i ørkenen fant legedom ved å se på kopperslangen, slik er det legedom mot den gamle slanges gift for hver den som i tro ser opp til Jesus. På Hans fullbrakte gjerning er det liv og for meg.

«Det er fullbrakt!» Det er det største og det beste ord som er sagt på denne jord. Og dette seiersropet er blitt det frelsende ord for mangfoldige mennesker her på jord. Det var også godt for Jesus selv. Nå var Han befridd for den svære lidelsen Han hadde gjennomgått. All verdens synd og skyld Han hadde båret var sonet. Jesus hadde nå visshet om å ha overvunnet alle fiender og frelst hele den falne slekten.

Seiersropet fra Jesus på korset for over to tusen år siden, gjelder også i dag. Så er det fullbrakt også for meg – også for deg! To studenter møttes en dag. Den ene spurte den andre: Hvordan står det til? Den andre svarte: «Jo takk, jeg får leve i det fullbrakte.» Ja, hva er større? Tenk at jeg får tro på, og leve i det fullbrakte, det som Jesus har gjort.

«Så vil ved korset eg standa,
med undring eg ser: eg er fri, 
eg skal ikke døy, eg skal leva 
med Jesus, til ævelig tid».

Sangboken nr. 288, v. 3

Ved korsets fot hos Jesus

Av pastor em. Gunnar Helge Ødegårdstuen

«Men ved Jesu kors stod hans mor og hans mors søster, Maria, Kleopas kone, og Maria Magdalena». Johs 19:25.

Hammerslagene lød ikke lenger. Smerteropene og grimasene i ansiktene som var skapt av den redselsfulle tortur har sluttet. Hver minster bevegelse, hvert eneste stønn som kommer fra de tre korsfestede nå, viser bare hvor uutholdelige det hele er.

De romerske soldatene har gjort seg ferdig med sin grufulle handling. De har nå tatt plass der ved foten av Jesu kors, hvor den største verdensbegivenheten har forgått like over hodene deres. Men det som har skjedd forholder de seg ganske likegyldig til. De er mere opptatt av å kaste terninger om Jesu klær og dele dem mellom seg, Matt 27:35, og hvor ordene i Salme 22:19 går i oppfyllelse. De tre menn som henger på hvert sitt kors i ufattelig smerter og dødskamp er dem uvesentlige.

Denne hendelsen har vært til inspirasjon for mange kunstnere. Ikke alt har vært like vellykket. Det er ikke så lett å gjengi noe en selv ikke direkte har opplevd. Men de som virkelig var der, fysisk, og så det som skjedde de kan sant og rett fortelle sannheten.

Hvem er nå disse? Bibelen navngir fem av dem, fire kvinner og en mann. Disse er: Maria, Jesu mor, Hans mors søster, Salome, Sebedeus’ kone, mor til Johannes og Jakob, Maria, Jakob Alfeus`mor, Kleopas` kone og Maria Magdalena, og mannen, Johannes, en av de tolv disipler. Tre av disse kvinner fulgte Jesus i de tre årene Han levde her på jorden og helt til fram til korsets fot. For Maria, Jesu mor har det vært en tung gang og gå ut til Golgata. Hvor hardt har det ikke vært for henne å se sin førstefødte Sønn, henge på korset, mishandlet, forkastet og dødsdømt. Der og da opplevde hun Simeon i templet sine ord oppfylt da han stod der med hennes åtte dager gamle, sønn, Jesus i sine armer og sa: «Se, denne er satt til fall og oppreisning i Israel, og et tegn som blir motsagt, men også din sjel skal et sverd gjennombore, for at manges hjerters tanker skal bli åpenbart».Luk 2:24-25.

Så var det nå blitt alvor. Nå hadde de fått taket på Ham, alle disse onde og stygge mennesker. Hun hadde nok ofte grublet på disse ordene! Sverdet, som gjennomboret hennes sjel, var å se sin Sønn, mishandlet, blodig, såret og pint og naglet til et kors, ved syndige menneskers hender. I hennes egen smerte taler Jesus, smertenes mann, til henne. «Kvinne, se der er din sønn», Johs 19:26-27. Ømt og kjærlig løser Jesus de jordiske slektskapsbånd. Det var som om Jesus takket henne for tiden Han kunne kalle henne med mors navn. Nå var den tiden slutt. Det som til nå hadde vært, kunne ikke være på samme måte. Men i det Han løste det ene båndet, knyttet Han et nytt og viste seg slik til det siste som en god og trofast sønn. Det beste var ikke for godt for henne, derfor ga Han henne til sin kjære venn, Johannes.

«Ved korsets fot hos Jesus, jeg vil så gjerne stå». Slik begynner en kjent sang Sangboken nr. 385, skrevet av den skotske forfatter Elisabeth Clephane, og oversatt til norsk av Elevine Heede. Dette er en sang jeg personlig er glad i og har sunget mye. Som hun skriver; «Her finner jeg min klippegrunn som jeg kan bygge på».Her er «hjelp i sjeleangst og trygge tilflukts sted». Og «med troens blikk» får jeg i Ordet se, i Den hellige Ånds lys, «den Herre Jesus naglet fast og lidde dødens ve». Og dette syn fører til; «Å under av Guds kjærlighet, og nåde høye rik, at min kjære frelser ville dø for meg som syndet slik». Ja, for en nåde! Og der ved korsets fot der har mitt hjerte fred, ja der fant jeg fred med Gud! Takk og lov!

Det var på korsets tre Guds vredes lyn rammet Ham. Der ble Han knust for mine misgjerninger og såret for mine overtredelser; straffen jeg skulle ha båret, ble lagt på Ham og ved Hans sår har jeg fått legedom, Jes 53:5. Men nå står dette kors som en lynavleder, og den som bor ved dets fot, skal aldri rammes av Guds vredes lyn. Jeg vil derfor alltid bo der hver eneste dag, og jeg ber; «Jesus hold meg ved dit kors», for «der har jeg funnet livet, selv er jeg intet verd, hva Jesus meg har givet, gjør meg for Gud så kjær». Der har jeg vissheten om mine synders forlatelse, og tilskyndelsen til å korsfeste synden og leve et hellig liv. Og i lyset av Kristi kors får jeg kraft til å bære mitt kors, som Jesus har kalt meg til å bære.

Og ved korsets fot vil jeg hvile i min død, og få se dette kors sitt lys hvor all min nød forsvinner. Og så i oppstandelsen få våkne opp og se inn i Guds herlighets paradis – i lyset av korset slik som røveren, som var den første som opplevde det. Og der på dommens dag få klynge meg til Jesu Kristi kors og få skjule meg der, for da vet jeg at Han vil gå god for meg og dekke meg med sin nåde, og si; Velkommen hjem! Ja, Gud være lovet for den salige og sikre plassen «ved korsets for hos Jesus!»

«Ved korset er rom for deg!» Ja det rom for hver en synder som er blitt fattig nok til å la seg frelse av nåde. Gud gi også deg å finne og vinne den salige plassen. Der finner du den klippegrunn som du kan bygge på, og som evig består!

La oss innfor denne påsken gjøre som den danske presten Andreas Fibiger skriver i en salme, Sangboken nr. 286:

Stille ut til Golgata,
jeg i Ånden vandrer.
Vakler alt så vet jeg da,
han seg ei forandrer.
Der ved korset er så tyst,
der mitt hjerte hviler. 
Klager tier i mitt bryst, 
brutt er syndens piler.
Opp til korsets stamme jeg,
trett mitt hode heller. 
Fra hans vunder over meg, 
freden stille veller.

Jesu bitre pine sted, 
som hans livsblod væter. 
Du har hvile, du har fred 
for den sjel som gråter.

Stille uke, mot Langfredag

Av pastor em. Gunnar Helge Ødegårdstuen

Vi er i den stille uke i påsken. For Jesus, vår Frelser, var den langt fra stille. Hver dag tilbrakte Han i Jerusalem. Hver dag, ifølge Den hellige Skrift, har begivenhetene formet seg slik:

Palmesøndag: Jesu inntog i Jerusalem med skarenes hosianna-rop, og Jesus gråter over byen og varsler dens undergang.

Mandag: Jesu renselse av templet.

Tirsdag: En meget opprivende og anstrengende dag, og Hans siste generaloppgjøret med det vantro folket og dets ledere.

Onsdag: Jesus holdt seg stille i Betania og forberedte seg til å gå sin lidelse og død i møte. Men desto mer var Satan i virksomhet. Judas forbereder sitt forræderi. På ypperstepresten Kaifas sitt landsted var det travel virksomhet sammen med Det høye råd.

Skjærtorsdag: Jødenes påskefest begynte. Han vasker disiplenes føtter, spiser påskemåltidet med dem, og innstifter den hellige nattverd. Her holder han sine avskjedstaler, og avslutter med sin yppersteprestelige bønn. Så veien ut til Getsemane, hvor Hans lidelseshistorie begynner. Her kjemper Han sin store sjelekamp alene, med sovende disipler rundt seg. Så møte med Judas, og stridsmennene. Videre til forhør hos Annas. Peters fornektelse. Så til Kaifas og Pilatus og torturen:

«Da de nå hadde grepet ham tok de ham med seg og førte ham inn i yppersteprestens hus.» Luk 22:54a

Stille dager? Stille uke? Nei, det var det langt fra for Jesus.

Langfredag

«Da det ble dag, kom folkets eldsteråd sammen, både yppersteprestene og de skriftlærde. Og de førte ham frem i sitt rådsmøte, og sa: Er du Messias, så si oss det?» Luk 22:66-67a.

Hele tiden stilte de spørsmål som skulle felle ham: – Er du Messias? – Er du jødenes konge? – Er du Guds Sønn? – Du har sagt det. – Du sier det. Jesu svar kunne kanskje virke unnvikende, men de ser på dem som gudsbespottelse. De på sin side spotter Ham med kappe og tornekrone, spytter Ham i ansiktet, slår og hudstryker Ham. Fra folkemengden lyder det: Korsfest! Korsfest! Pilatus finner ingen feil hos Jesus, men ser seg likevel nødt til å dømme Ham. Så lyder hans ettermæle den dag i dag i vår trosbekjennelse: «Pint under Pontius Pilatus, korsfestet død og begravet.»«Hva skal vi med dette navn på denne usle mann i vår trosbekjennelse?» spurte presten Vilhelm Beck. Og han svarte: «Jo, hans navn skal minne oss om at kristendommen ikke er myter, men full virkelighet i historiens klare lys.»Det er for Jesu skyld Pilatus minnes.

«Da overgav han ham til dem, for at hans skulle bli korsfestet. De førte Jesus bort. Han bar selv sitt kors og gikk ut til det stedet som heter Hodeskallestedet, på hebraisk Golgata. Der korsfestet de ham». Joh 19:16-18a.

Ble Jesus utsatt for et uventet og brutalt angrep? Nei. Ingen ting av det som skjedde med Jesus kom uventet og overrasket på Ham. Jesus visste om alt. Han hadde jo sagt at Han skulle overgis i syndige menneskers hender, at de skulle hudstryke Ham, og korsfeste Ham. – Derfor: Jesus døde når han skulle dø, av seg selv. De som ytre sett medvirket, var bare Guds håndlangere i Hans evige rådslutning. Så døden tok ikke Jesus, men Jesus tok døden, og Han oppstod når Han skulle oppstå.

Johannes og Paulus perspektiv

Evangelisten Johannes ser korsfestelsen i perspektiv. Det strekker seg tilbake til skapelsen, og blir selve høydepunktet i Jesu gjerning. Der på korset fullfører Han sitt oppdrag. Her avdekkes selve sentrum i det som skjer: Kjærligheten som tåler alt, hvetekornet som faller i jorden og dør før det kan vokse opp til rik grøde. Johannes ser korsfestelsen som en fullendelse av skapelsen. Mennesket ble skapt på den sjette dagen, dagen før sabbaten. Da var Guds skaperverk over måte godt. Det var fullført. Så er ordbruken ganske parallell til Jesu mektige ord på korset langfredag: Det er fullbrakt!

Og apostelen Paulus oppsummerer det slik:

«Han utslettet skyldbrevet mot oss, som var skrevet med bud, det som gikk oss imot. Det tok han bort i det han naglet det til korset. Han avvæpnet maktene og myndighetene og stilte den åpenlyst til skue, da han viste seg som seierherre over dem på korset.» Kol 2:14-15.

Smertens vei, «Via Dolorosa» er gått til endes. Straffen er utstått og synden er sonet.  Det skjedde på korset. Det skjedde Langfredag, som er bakgrunnen og forutsetningen for oppstandelsen på påskedag. Den er tilværelsens mektigste dag, det store, guddommelige bildet, og gjenskinn av at mørkets, og ondskapens makter overvinnes av lysets fyrste.

Takk, kjære Gud, for Golgata!

Bønn i pasjonstiden

Vi beveger oss nå sammen med Jesus gjennom konfliktfylte og dramatiske dager i Jerusalem. Vi merker oss hvor lite disiplene forstår, at de sovner når de skulle våke å be, hvor feige de er når de flykter mens Jesus blir arrestert, og hvordan Peter, lederen blant de tolv, fornekter Jesus med banning og sverging. Av dyrekjøpt erfaring vet Peter hva han snakker om, når han i 1 Pet 5,8 beskriver vår onde fiende og frister som «en brølende løve».

I dette vil vi ikke følge disiplenes eksempler. Som en av Jesu disipler trenger også du å be denne bønnen, disse dagene:

Herre Gud, himmelske Far, vi blir alltid fristet av den onde fiende, for han går omkring som en brølende løve for å finne noen å sluke. Derfor ber vi deg for Jesus Kristi lidelses og døds skyld:

Kom oss til unnsetning med din hellige Ånd, og styrk våre hjerter med ditt ord, så vår onde fiende ikke får makt over oss. Gi at vi alltid kan stå fast i din nåde, inntil vi blir evig salige, ved denne din elskede Sønn, Jesus Kristus, vår Herre, som med deg og Den hellige ånd lever og råder, en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.

Bønn fra La oss be. 2017

Påsken – på fjellet hvor Herren lar seg se

I påsken minnes vi Jesu føtter som gikk opp til Morias berg for å bli korsfestet. Flere ganger i frelseshistorien har føtter vandret denne veien. Vi skal stoppe opp ved den gangen Abraham og Isak sammen gikk den samme strekningen for å bære frem et offer til Herren, og se at det peker fremover.

Frempeket er ikke til å unngå da Gud ga Abraham beskjed om å ta sin sønn, den elskede, og ofre ham på et spesifikt sted.

De reiste tre dagsreiser og Abraham løftet sine øyne for første gang og fikk øye på fjellet i det fjerne. Tjenerne ble satt igjen ved foten av fjellet med uttrykkelig beskjed om at Abraham og Isak både skulle dra opp, og med sikkerhet komme tilbake. Abraham trodde løftet om ætten som skulle utgå fra sin sønn Isak, tross den nye ordren fra Gud om at han skulle ofres.

Frempeket er ikke til å unngå da Isak bar veden opp til fjellet og lydig lot seg binde på alteret.

Forskjellen er ikke til å unngå da engelen, som kirkefedrene tolket til å være Guds Sønn, før han ble menneske, steg ned og hindret offeret.

Frempeket er ikke til å unngå da Abraham for andre gang hevet sine øyne og så bukken klargjort til å bli brennoffer.

Om Isak hadde blitt ofret den dagen ville det ikke medført noen frelse for oss. Han, på samme måte som oss, fortjente døden. Da bukken ble ofret ble også den, på samme måte som Isak, et forbilde på et offer, heller enn å gjøre opp for synd i seg selv.

Det er når vi med Abraham ikke bare løfter øynene opp til fjellet av skyld og skam, men igjen løfter våre øyne opp på offerlammet, at vi ser den opphøyde Frelser. Han som hang på det korset han selv bar, gjorde opp for det syndefjellet vi skulle ha båret. Det som skulle knust oss knuste ham.

Amen.

Blogg på WordPress.com.

opp ↑