Kategori: Oppbyggelig

Stille uke, mot Langfredag

Av pastor em. Gunnar Helge Ødegårdstuen

Vi er i den stille uke i påsken. For Jesus, vår Frelser, var den langt fra stille. Hver dag tilbrakte Han i Jerusalem. Hver dag, ifølge Den hellige Skrift, har begivenhetene formet seg slik:

Palmesøndag: Jesu inntog i Jerusalem med skarenes hosianna-rop, og Jesus gråter over byen og varsler dens undergang.

Mandag: Jesu renselse av templet.

Tirsdag: En meget opprivende og anstrengende dag, og Hans siste generaloppgjøret med det vantro folket og dets ledere.

Onsdag: Jesus holdt seg stille i Betania og forberedte seg til å gå sin lidelse og død i møte. Men desto mer var Satan i virksomhet. Judas forbereder sitt forræderi. På ypperstepresten Kaifas sitt landsted var det travel virksomhet sammen med Det høye råd.

Skjærtorsdag: Jødenes påskefest begynte. Han vasker disiplenes føtter, spiser påskemåltidet med dem, og innstifter den hellige nattverd. Her holder han sine avskjedstaler, og avslutter med sin yppersteprestelige bønn. Så veien ut til Getsemane, hvor Hans lidelseshistorie begynner. Her kjemper Han sin store sjelekamp alene, med sovende disipler rundt seg. Så møte med Judas, og stridsmennene. Videre til forhør hos Annas. Peters fornektelse. Så til Kaifas og Pilatus og torturen:

«Da de nå hadde grepet ham tok de ham med seg og førte ham inn i yppersteprestens hus.» Luk 22:54a

Stille dager? Stille uke? Nei, det var det langt fra for Jesus.

Langfredag

«Da det ble dag, kom folkets eldsteråd sammen, både yppersteprestene og de skriftlærde. Og de førte ham frem i sitt rådsmøte, og sa: Er du Messias, så si oss det?» Luk 22:66-67a.

Hele tiden stilte de spørsmål som skulle felle ham: – Er du Messias? – Er du jødenes konge? – Er du Guds Sønn? – Du har sagt det. – Du sier det. Jesu svar kunne kanskje virke unnvikende, men de ser på dem som gudsbespottelse. De på sin side spotter Ham med kappe og tornekrone, spytter Ham i ansiktet, slår og hudstryker Ham. Fra folkemengden lyder det: Korsfest! Korsfest! Pilatus finner ingen feil hos Jesus, men ser seg likevel nødt til å dømme Ham. Så lyder hans ettermæle den dag i dag i vår trosbekjennelse: «Pint under Pontius Pilatus, korsfestet død og begravet.»«Hva skal vi med dette navn på denne usle mann i vår trosbekjennelse?» spurte presten Vilhelm Beck. Og han svarte: «Jo, hans navn skal minne oss om at kristendommen ikke er myter, men full virkelighet i historiens klare lys.»Det er for Jesu skyld Pilatus minnes.

«Da overgav han ham til dem, for at hans skulle bli korsfestet. De førte Jesus bort. Han bar selv sitt kors og gikk ut til det stedet som heter Hodeskallestedet, på hebraisk Golgata. Der korsfestet de ham». Joh 19:16-18a.

Ble Jesus utsatt for et uventet og brutalt angrep? Nei. Ingen ting av det som skjedde med Jesus kom uventet og overrasket på Ham. Jesus visste om alt. Han hadde jo sagt at Han skulle overgis i syndige menneskers hender, at de skulle hudstryke Ham, og korsfeste Ham. – Derfor: Jesus døde når han skulle dø, av seg selv. De som ytre sett medvirket, var bare Guds håndlangere i Hans evige rådslutning. Så døden tok ikke Jesus, men Jesus tok døden, og Han oppstod når Han skulle oppstå.

Johannes og Paulus perspektiv

Evangelisten Johannes ser korsfestelsen i perspektiv. Det strekker seg tilbake til skapelsen, og blir selve høydepunktet i Jesu gjerning. Der på korset fullfører Han sitt oppdrag. Her avdekkes selve sentrum i det som skjer: Kjærligheten som tåler alt, hvetekornet som faller i jorden og dør før det kan vokse opp til rik grøde. Johannes ser korsfestelsen som en fullendelse av skapelsen. Mennesket ble skapt på den sjette dagen, dagen før sabbaten. Da var Guds skaperverk over måte godt. Det var fullført. Så er ordbruken ganske parallell til Jesu mektige ord på korset langfredag: Det er fullbrakt!

Og apostelen Paulus oppsummerer det slik:

«Han utslettet skyldbrevet mot oss, som var skrevet med bud, det som gikk oss imot. Det tok han bort i det han naglet det til korset. Han avvæpnet maktene og myndighetene og stilte den åpenlyst til skue, da han viste seg som seierherre over dem på korset.» Kol 2:14-15.

Smertens vei, «Via Dolorosa» er gått til endes. Straffen er utstått og synden er sonet.  Det skjedde på korset. Det skjedde Langfredag, som er bakgrunnen og forutsetningen for oppstandelsen på påskedag. Den er tilværelsens mektigste dag, det store, guddommelige bildet, og gjenskinn av at mørkets, og ondskapens makter overvinnes av lysets fyrste.

Takk, kjære Gud, for Golgata!

Bønn i pasjonstiden

Vi beveger oss nå sammen med Jesus gjennom konfliktfylte og dramatiske dager i Jerusalem. Vi merker oss hvor lite disiplene forstår, at de sovner når de skulle våke å be, hvor feige de er når de flykter mens Jesus blir arrestert, og hvordan Peter, lederen blant de tolv, fornekter Jesus med banning og sverging. Av dyrekjøpt erfaring vet Peter hva han snakker om, når han i 1 Pet 5,8 beskriver vår onde fiende og frister som «en brølende løve».

I dette vil vi ikke følge disiplenes eksempler. Som en av Jesu disipler trenger også du å be denne bønnen, disse dagene:

Herre Gud, himmelske Far, vi blir alltid fristet av den onde fiende, for han går omkring som en brølende løve for å finne noen å sluke. Derfor ber vi deg for Jesus Kristi lidelses og døds skyld:

Kom oss til unnsetning med din hellige Ånd, og styrk våre hjerter med ditt ord, så vår onde fiende ikke får makt over oss. Gi at vi alltid kan stå fast i din nåde, inntil vi blir evig salige, ved denne din elskede Sønn, Jesus Kristus, vår Herre, som med deg og Den hellige ånd lever og råder, en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.

Bønn fra La oss be. 2017

Påsken – på fjellet hvor Herren lar seg se

I påsken minnes vi Jesu føtter som gikk opp til Morias berg for å bli korsfestet. Flere ganger i frelseshistorien har føtter vandret denne veien. Vi skal stoppe opp ved den gangen Abraham og Isak sammen gikk den samme strekningen for å bære frem et offer til Herren, og se at det peker fremover.

Frempeket er ikke til å unngå da Gud ga Abraham beskjed om å ta sin sønn, den elskede, og ofre ham på et spesifikt sted.

De reiste tre dagsreiser og Abraham løftet sine øyne for første gang og fikk øye på fjellet i det fjerne. Tjenerne ble satt igjen ved foten av fjellet med uttrykkelig beskjed om at Abraham og Isak både skulle dra opp, og med sikkerhet komme tilbake. Abraham trodde løftet om ætten som skulle utgå fra sin sønn Isak, tross den nye ordren fra Gud om at han skulle ofres.

Frempeket er ikke til å unngå da Isak bar veden opp til fjellet og lydig lot seg binde på alteret.

Forskjellen er ikke til å unngå da engelen, som kirkefedrene tolket til å være Guds Sønn, før han ble menneske, steg ned og hindret offeret.

Frempeket er ikke til å unngå da Abraham for andre gang hevet sine øyne og så bukken klargjort til å bli brennoffer.

Om Isak hadde blitt ofret den dagen ville det ikke medført noen frelse for oss. Han, på samme måte som oss, fortjente døden. Da bukken ble ofret ble også den, på samme måte som Isak, et forbilde på et offer, heller enn å gjøre opp for synd i seg selv.

Det er når vi med Abraham ikke bare løfter øynene opp til fjellet av skyld og skam, men igjen løfter våre øyne opp på offerlammet, at vi ser den opphøyde Frelser. Han som hang på det korset han selv bar, gjorde opp for det syndefjellet vi skulle ha båret. Det som skulle knust oss knuste ham.

Amen.

… steg han ned fra himmelen

For oss mennesker og til vår frelse steg han ned fra himmelen, og ved Den hellige Ånd og av jomfru Maria ble han menneske av kjøtt og blod.

(fra Den nikenske trosbekjennelse)

«Guds enbårne Sønn … steg ned fra himmelen». Ordene går langt ut over det mennesketanker kan fatte. Men slik svarer vi i tro, vi som er Guds kirke, på det velsignede  budskapet som forkynnes for oss og gjeterne på Betlehemsmarken, og males ut i all sin strålende kraft i Johannesevangeliets innledning. Guds enbårne Sønn er blitt én av oss!

«For oss og til vår frelse steg han ned fra himmelen». Sønnen fra evighet tok på seg menneskenatur! Å, for en ære, for oss som er kommet av jord! Men dette, som sprenger våre tankerammer, har og et skinnende mål: Det skjedde «for oss, og til vår frelse». Guds Sønn, født av en kvinne, «ble korsfestet for oss» og «oppsto tredje dag etter Skriftene». Hans soning for oss oppfyller Guds løfte om «å knuse slangens hode».

For oss og til vår frelse! Takk ham, pris ham, juble for ham som steg ned i det lave, for å føre oss tilbake til Gud. Lovsyng ham, for: 

«I dag er det født dere en frelser i Davids by; han er Messias, Herren.»

Gledelig jul!

+Thor Henrik
biskop i DelsiN

Gud har åpnet døren

Godt nytt år!

Gud har åpnet døren til enda et nytt kirkeår! Dette er en invitasjon. Vi svarer ved å gå inn døra til et nytt Nådens år. Ikke som tilskuere, men som deltakere. Jeg har tenkt mange ganger at det å lytte til Bibelens ord, krever litt av oss. For deltakeren på litt avstand til det hele, må dette høres fremmed og spesielt ut.  Å gå inn i troens virkelighet, krever av oss at vi åpner døren til en annen tankegang og forståelse enn den logikken vi vanligvis forholder oss til. Det får meg til å tenke på hvilken rikdom jeg har del i gjennom alt som hender i livet mitt. I dag tenner vi første lys i adventskransen. Flere lys får oss til å se enda klarere at Gud åpenbarte seg gjennom Jesus, et menneske som du og jeg.

Bare i troen kan vi fatte det store under at Gud kom til oss som et menneske, at hans Sønn led på korset og tok på seg alle våre synder. Dette faktum er uforståelig og uakseptabelt for mange.

I troens liv gjelder at vi er syndere fordi vi er født med ryggen mot Gud. Vi vil helst rømme fra Gud når vi har gjort ham imot. Men vi kan ikke dekke oss til for å skjule synden for Gud. Han vet om den, og det fikk den fatale følgen at Adam og Eva ble vist bort fra Edens hage. Alle generasjoner siden er merket av disse følgene. Men det er likevel håp for oss. Julens budskap dreier seg nettopp om det! Vår dåp og vår tro gjør at vi har gått over fra døden til livet. Her snur vårt perspektiv. I dåpen gjør han oss til sine barn. Som Jesus tok barna i forsvar da disiplene ville vise dem bort, får vi, som Guds elskede barn, sitte på vår himmelske Fars fang, billedlig talt. Gud åpner igjen døren til et nytt nådens år, et år for forsoning og Fadervårets bønn: «Komme ditt rike!» Nå er muligheten her til refleksjon om Troens virkelighet midt opp i alt det vi skal rekke før jul. De møter oss over alt, men vi går ikke inn i nissenes tid, vi går inn i englenes tid.

Englene gjør seg nå klare, på Guds bud, å finne gjeterne, synge i høystemt kor, og kunngjøre: «I dag er det født dere en Frelser!» Hjemmene våre fylles opp av engler, selvlagede og kjøpte. De er minner oss om de himmelske englenes glade lovsang. Vi forbereder oss nå til å ta imot en gave som ikke er snekret på et nisseverksted i en travel tid før jul. Vi skal ta imot en gave som er planlagt fra skapelsen av, en gave fra vår himmelske Far som elsker oss og ser hvor ensomme og forlatt vi er i dette dødens rike her på jord. Han sendte sin egen Sønn for å gjøre det mulig for oss å gå fra døden til Livet!

I morgenbønnen ber vi: «Herre, lukk opp mine lepper så jeg kan lovprise deg!» Er det dette jeg skal når jeg føler meg motløs, trøtt og elendig? Er det slik at i Troens virkelighet kan jeg i tillit legge mine bekymringer og plager over på Ham? Gud er den som skal lovprises. Er tilhørigheten til Guds omsorg og kjærlighet det som trumfer alt? Mine følelser er ikke alltid med på dette. Jeg må be om tilgivelse for det, og be om at dette må jeg få hjelp til å stole på, denne dagen og dagene som kommer. Morgenbønnen fortsetter: «Gud kom meg til redning. Herre, skynd deg til min frelse!» I troen er det Guds standard som gjelder. Ham tilhører riket, makten og æren. Han gir meg den nåden at jeg kan leve, love og prise Ham, for en ny dag, et nytt nådens kirkeår.

Vi går ikke inn i nissenes tid, men i englenes tid. Rekken av «Anno Domini», Herrens år, startet den gangen i Betlehem, der Maria og Josef fikk overnatte i en stall og det lille menneskebarnet, en sønn, kom til verden. Nå var Guds under synliggjort i barnegråt og smil. Englene sang i høystemt kor, og kunngjorde: «I dag er det født dere en Frelser!» I adventstiden gjør vi oss klare, klare til å be om at vi kan ta imot den store Guds-åpenbaringen: Det vi trenger for liv og salighet kommer nå!

«Så la oss gå med åpne sinn
som hyrdene til barnet inn,
med gledestårer takke Gud
for miskunnhet og nådebud!»

Vi går inn døren til det nye kirkeåret, glade, sammen, i fellesskapet i menigheten. Vi vil ta imot Gaven som Gud, den Allmektige, sender til alle som tror!

En bønn på fredagen

I dag er det fredag. Blant ukens dager er fredagen dagen da vi minnes Herren Jesu lidelse og død for vår skyld.

Du leser sikkert dette utpå dagen. Men morgenbønnens slutningsbønn i Tidebønnboka (2017) passer godt likevel:

Barmhjertige Gud, du førte din Sønn, Jesus Kristus, i den dypeste fornedrelse, for at vi ved ham skulle opphøyes og få del i din herlighet. Vi ber deg: La ved din hellige Ånd hans lidelse og død virke i oss til sann botferdighet, levende tro, helliggjørelse og evig forløsning, ved din Sønn, Jesus Kristus, vår Herre. Amen.

Du kan jo be den, rett og slett. Nå.

Livet i Kristi oppstandelse

” Lovet være Gud, vår Herre Jesu Kristi Far, han som i sin rike miskunn har født oss på ny til et levende håp ved Jesu Kristi oppstandelse fra de døde.” (1. Pet 1;3)

Av Odd-Arne Sørensen

Halleluja!  Kristus er oppstanden og er en levende frelser. Ved hans oppstandelse har vi som tror på ham fått et nytt liv, et åndelig liv, et liv som er i stand til å leve i en annen dimensjon enn det liv vi nå har her på jorden. Det kristne håp – håpet om herlighet – er et levende håp knyttet til oppstandelsen og som strekker seg ut av tiden og inn i evigheten.  «Derfor, hvis noen er i Kristus, er han en ny skapning. Det gamle er borte, se, det nye er blitt til.» (2.kor 5;17) 

«I Kristus», betyr at vi er knyttet til Kristus, som grenene på et vintre, eller som lemmer på et legeme.  Når en gren podes inn på et vintre, gror plantene sammen til en enhet. I dåpen blir vi, ved Guds nåde, innpodet i Kristus og forenet med ham i en hellig symbiose, der han er den givende part og vi den mottakende part.  Kristus er vintreet, vi er grenene. Hensikten med grenene er at de skal bære frukt.   Vingårdsmannen er interessert i frukten. Åndens frukter er: «kjærlighet, glede, fred, overbærenhet, vennlighet, godhet, trofasthet, ydmykhet og selvbeherskelse.» (Gal. 5,22)   Jesus sier: «Den som blir i meg og jeg i ham, han bærer mye frukt, men uten meg kan dere intet gjøre.» (Joh 15;5)   Hver gren på Kristus som ikke bærer frukt, tar han bort, og hver gren som bærer frukt, renser han så den skal bære mer. 

Åndelig næringsrik mat er viktig. Den himmelske manna mottar vi fra Guds selv, gjennom hans ord, nattverden, – «Den som spiser mitt legeme og drikker mitt blod, blir i meg og jeg i ham.» (Matt 6;56), fellesskap med Herren i bønnen, og i brødrefellesskapet. Han har lovet å være nær, der to eller tre er samlet i hans navn.

Bønn: Herre, la alle mine kilder være i deg.  Amen.

Kjenne kraften av hans oppstandelse

Av menighetsprest em. Gunnar Helge Ødegårdstuen

Jesus stod opp fra de døde etter tre dager. Fra den dagen har Hans oppstandelse gitt håp og tro til mange millioner av mennesker. Men det som skjedde er mer enn et historisk faktum. Det har gyldighet og kraft utover oppstandelses-øyeblikket. Det som skjedde for over to tusen år siden har kraftfull virkning den dag i dag.

Det er kraft i Jesu oppstandelse i dag! En kraft som er tilgjengelig og virksom for deg og meg her og nå. Vi har hørt og lest hva Paulus skriver i Filipperbrevet:

«… så jeg kan kjenne ham og kraften av hans oppstandelse og samfunnet med hans lidelser …» (Fil. 3,10)

Dette var noe Paulus hadde opplevd og erfart, og som han stadig ba om å få kjenne.

Oppstandelsen er en person, som har et navn. Det er Jesus – Han som sier i Johannes-evangeliet: «Jeg er oppstandelsen og livet, den som tror på meg skal leve om han enn dør». (Joh 11,25) Jesu oppstandelse er virkelig. Ikke bare noe som hendte Ham, noe jeg kan lese om, og som gir meg håp om noe godt lenger framme. Nei, kraften av Hans oppstandelse er virkelig også i dag.

En kraft jeg får del i ved å tro på Ham. Ja, den gjør seg effektivt gjeldende i hver den som tror på Jesus. Den virkeliggjøres, ved at «troens ord» – Ordet om korset – forkynnes, og den hellige nattverd mottas. Der og da mottas kraften, og jeg bærer den med meg i mitt daglige liv. Jeg kan ofte kjenne meg kraftløs og svak, men nettopp da får jeg kjenne kraften av Hans oppstandelse. Jeg får være bærer, en gyldig bruker, av Guds nåde, av den aller sterkeste kraft som finnes i universet. Jeg får oppleve og erfare at jeg, i min svakhet, i Hans kraft er sterk.

Kraften er for meg og for deg. Gud gi oss stadig å leve i den, og ta den i bruk – til ære for Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånds navn.

Amen.

Han er sannelig oppstått!

Gledelig påske! Herren Jesus Kristus er oppstått! Gud har gjort tidenes under! Derfor er vi strålende glade.

Ingen hendelse siden verden ble skapt har større rekkevidde enn det som hendte Påskedags morgen. Vi begrensede mennesker skjønner nok ikke helt rekkevidden av det vi feirer. Det får være som det er, vi gleder oss likevel over det Gud har gjort: Han har reist Jesus Kristus opp fra de døde! I dag gjentar vi med ettertrykk de ordene som ble sagt den gangen Gud reddet hver enkelt av oss ut av dødens grep: den dagen vi ble døpt til Jesu død og oppstandelse: Lovet være Gud, vår Herre Jesu Kristi Far, han som i sin rike miskunn har født oss på ny til et levende håp ved Jesu Kristi oppstandelse fra de døde. 1 Pet 1,3.

Lovet være Gud! Han som lar oss feire Jesu Kristi oppstandelse fra de døde! Lovet være Gud! Han som har gitt oss håpet om at vi får oppstå, i en verden der alt tyder på at døden får det siste ord.

”Han er ikke her, han er oppstått, slik som han sa”, slik var beskjeden Maria Magdalena og ”den andre” Maria fikk. Jesu oppstandelse har absolutt sikkert funnet sted, det er engelens budskap. I hans beskjed er det ikke rom for noe ”kanskje” eller noe ”i min personlige virkelighet”. Hans budskap handler ikke om at det er sant for noen – for eksempel for Maria og Maria – at Jesus lever. Engelens budskap er håndfast: liket av Mesteren, som de la i graven i forgårs, det kan ikke salves med velluktende olje som kvinnene har med seg til graven. Liket kan ikke salves, for Jesus lever!

”Han er ikke her, han er oppstått, slik som han sa.” Vi tror engelen på hans ord, vi tror de første vitnene, kvinnene, og vi tror hans disipler, som samstemt forteller at til sammen fem-seks hundre så Jesus etter oppstandelsen. Vi tror det, først og fremst fordi vi har tillit til Jesus, vi stoler på ham. Derfor bekjenner vi: han «… sto opp fra de døde tredje dag … ».

Herren Jesus Kristus er oppstått! Svar: Ja, han er sannelig oppstått!

Biskop Thor Henrik

Et nytt år – veien jeg ikke har gått før

Nyttår 2018 – Foto Tiia Monto

Av Gunnar Helge Ødegårdstuen

Vi har passert ET NYTTÅRSSKIFTE.

2017 er over i historien. Et nytt år – 2018 er begynt.!

 

Det nye året er som en vei vi ikke har gått før.

Da Josv. og israelsfolket skulle gå over Jordan, var det en ny og ukjent vei for dem. De fikk beskjed hvordan de skulle forholde seg i forhold til Guds paktsark. De måtte ikke komme den for nær. Så sier Herren følgende ord:” Slik skal dere vite hva vei dere skal gå, for dere har ikke gått denne veien før.” (Josv. 3,4.)

 

2018 er som en vei vi ikke har gått før.

Slik er det for oss som er tidens barn. Men den evige Gud, Han har gått denne veien før. Han kjenner det nye året som er begynt. Han kjenner hver dag, uke og måned. Han vet nøyaktig alt vedrørende året 2018, for deg og meg.

 

Det kan på en måte virke skremmende. Men først og fremst er det noe trygt og sikkert. Til rede og engstelige disipler sendte Jesus en hilsen, etter sin oppstandelse, med kvinnene ved graven påskemorgen: ”Og se, han går i forveien for dere til Galilea, der skal dere se ham. Se, jeg har sagt dere dette!” (Matt. 28,7.)

 

Han går i forveien slik han har sagt det i sitt ord.

Og ved å følge Hans ord vet vi hvor vi skal gå. Det gjelder også med tanke på 2018. Jesus står der ved den første dag i det nye året, og Han hilser oss:” Frykt ikke, for jeg er med deg! Se deg ikke engstelig om, for jeg er din Gud! Jeg styrker deg og hjelper deg og holder deg oppe med min rettferds høyre hånd!” (Jes. 41,10.)

 

En som kjente Herren godt, var David.

Han hadde prøvd og erfart Gud i gode og onde dager. Han sier:” Sett din lit til Herren og gjør godt. Bo i landet, og legg vinn på trofasthet. Gled deg i Herren! Så skal han gi deg det ditt hjerte trakter etter. Sett din vei i Herrens hånd og stol på ham! Han skal gjøre det.” (Salme 37,3-5)

 

Det som for deg og meg er ukjent, og kan virke utrygt.

Men gir Jesus trygghet. For Hans ord sier –” Jesus Kristus er i går og i dag den samme, ja til evig tid” (Hebr. 13,8,) og -” Jeg, Herren, har ikke forandret meg.” (Mal 3,6.) – O, du forunderlige Gud! Evig uforanderlig. Du som sier: JEG ER! Du er den Gud som er hva du var. Du blir hva du er, og hos deg er ingen forandring eller skiftende skygge. På deg Gud, som er evig, har tiden ingen innflytelse. Hos deg er jeg trygg.

 

For oss som lever i tiden vil det oppleves forandringer og skiftende skygger.

I mitt sinn og i mine tanker, ja hele meg, vil være påvirket av det som møter meg, omgir meg. Men Gud er den samme.

¤ Samme i nåde. Hos Ham er ingen pluss eller minus. For Han regner kun med den fredspakt Han har opprettet med sin Sønn, Jesus Kristus. Og om denne nåde sier Han: «Min nåde er nok for deg» (2 Kor 12:9)

¤ Samme i makt.” For ingen ting er umulig for Gud.” (Luk 1,37.) Kanskje trenger du dette ordet nå, når du begynner på den vei du ikke før har gått.

¤ Samme i omsorg. Han sier i sitt ord:” Kast all deres bekymring på ham, for han har omsorg for dere.” (1 Pet. 5,7.) Og alt – nåden, makten og omsorgen gjelder for bestandig.

 

Men i det 2017 er avsluttes, så tenker du også tilbake: Hvordan har det vært?

Du tenker på alt som har vært sagt og gjort, og på alt som ikke er sagt og gjort. Det ble så mange forsømmelser. Alle de gangene du kunne ha gjort godt, men lot være, enten det nå skyldtes latskap eller likegyldighet, feighet eller frykt. Så er kanskje ikke muligheten der lenger. Ting har skjedd, som gjør det umulig og rette opp igjen det ugjorte. Hva er så dette?

 

Dette er hva Guds ord kaller synd og skyld. Hva gjør jeg med det?

Hva sier Guds ord? Den viser deg en annen og bedre vei, ved først å si hva du har gjort mot Ham:” Du har bare trettet med din synder – -” (Jes. 49.24.) Og dette er sant, for Gud taler alltid sant om oss. Men Gud sier noe mer, – hva Han gjør:” Jeg, ja, jeg er den som utsletter dine misgjerninger for min skyld” (v 25.)

” for min skyld” Ikke for min skyld, men for sin egen skyld gjør han det. Derfor sendte Han sin egen Sønn til soning for våre synder. I ham er Gud” barmhjertig og nådig, langmodig og rik på miskunnhet” (Salme 103,8)

 

Hvordan gjør Han det?

Jo sier Ordet:” Dersom vi bekjenner våre synder så er han trofast og rettferdig så han forlater oss syndene og renser oss fra all urettferdighet.” (1 Johs 1,9) Her er hvert eneste ord viktig. For det å bekjenne betyr; ”å si det samme som” Da trer du inn i Guds lys og sier det samme om din synd, som Gud sier.

 

Gud på sin side er trofast og rettferdig.

Han forlater dine synder og renser deg fra all urettferdighet. Da vandrer du i lyset. Og da er forutsetningen til stede for at Gud kan lede deg i året som nå snart begynner. I tillit og visshet om skal du få legge 2017 bak deg. Det kommer aldri mer igjen. Og når det er oppgjort hos Gud, så er det ugjort i Hans øyne. Og det Han har glemt det skal også du få glemme.

Slik får du gå inn i et nytt år – på denne veien du ikke har gått før, i forventning om en lys framtid. For ”Han går ved din side, han leder din gang – – -”

Godt nytt år!

Blogg på WordPress.com.

opp ↑