Menneskenes lys

I begynnelsen var Ordet. Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud. Han var i begynnelsen hos Gud. Alt er blitt til ved ham; uten ham er ikke noe blitt til av alt som er til. I ham var liv, og livet var menneskenes lys. Og lyset skinner i mørket, men mørket tok ikke imot det.

 En mann stod fram, utsendt av Gud. Johannes var hans navn. Han kom for å vitne; han skulle vitne om lyset, så alle skulle komme til tro ved ham. Det var ikke han som var lyset, men han skulle vitne om lyset.

 Det sanne lys, som lyser for hvert menneske, kom nå til verden. Han var i verden, og verden er blitt til ved ham, men verden kjente ham ikke. Han kom til sitt eget, men hans egne tok ikke imot ham. Alle som tok imot ham, dem gav han rett til å bli Guds barn ‑ de som tror på hans navn. Joh 1,1‑12

Det er mørkt der vi står i grotten noen kilometer sør for Jerusalem. Lampene kaster litt lys, mørkt er det likevel. Vi fylles av undring og ærbødighet. Slik var altså stallen! Her lot Gud det skje – underet! Et under så stort at menneskesinn og mennesketanke blir for trangt til å fatte dimensjonene. Gud, du evige Gud av Gud, lys av lys, steg ned fra himmelen. Her, i den mørke grotten, i fjellet som står her den dag i dag, så Guds Sønn oljelamper lyse.

Grotte eller gamme – vi mennesker har til alle tider fått bruke den hjelpen Gud har lagt i naturen, så vi kan berge oss så godt som mulig når vinterkulden kryper over huden. Berg eller torv – også i dem er Guds kjærlighet gjemt – den ser vi alt i skapelsens første dager. Straks syndens forbannelse er lagt over menneskene, og livet er blitt hardt å leve for oss, alt da drar Gud omsorg for våre skjøre liv: “Herren Gud laget klær av skinn til mannen og hans hustru og kledde dem med.” (1. Mos 3,21). For fra første stund og til dagen i dag har Gud sett hvordan livet er for oss, hans mennesker, som lever under maktenes knallhard press, på en fallen jord, lever under syndens og dødens lov. Han har sett det, og hans hjerte er ikke likegyldig for oss. Det fylles av medlidenhet og helhjertet, brennende engasjement.

Guds elskende hjerte vil handle. Han stiger ned til sitt eget. For Sønnen fra evighet lar seg føde som et sårbart, avhengig lite menneskebarn. Gud søker ly i sitt eget, vernende skaperverk, i hulen litt sør for Jerusalem. I sin mors armer stiller han sin tørst ved hennes bryst.

Gud bor blant mennesker! Det skulle man ikke tro. Det er for godt til å være sant! Men i evangeliet er nettopp det budskapet som er for godt til å være sant, Guds åpenbarte sannhet. Han var i begynnelsen hos Gud. Alt er blitt skapt ved ham. Uten ham er ikke noe blitt til av alt det som er til. Han er det som kommer til sitt eget. Og slår opp sitt telt blant oss, for å leve som oss i sitt jordelivs tid. Takk og pris til Gud, som elsket oss mennesker slik, slik at han besluttet å gjøre dette underet!

I hulemørket blir han født. I en verden som er mørk som en overskyet midtvinternatt. Men barnet på Marias fang lyser. Stråler ut sitt klare lys, så vi kan se lengde og bredde, høyde og dybde, så vi kan gå uten å snuble. “I ham var liv, og livet var menneskenes lys. Og lyset skinner i mørket, men mørket tok ikke imot det”. Meislet i knappe ord er tragedien hugget inn i vår historie: Vi kjente ikke vår besøkelse tid. Hjertene våre lot seg ikke opplyse, de gikk i dekning i krokene og forskanset seg i skyggene, kalte mørketiden høysommer og soldøgnene vinternatt. For vi elsket mørket, og ville ikke la våre gjerninger komme fram i lyset. Han som var hjemme når han kom til oss, gjorde vi til en fremmed; vi holdt fast på løgnene om at han ødelegger vår hjemlige atmosfære.

Lyset fra barnet på Marias fang gjør oss mennesker urolige. Det er for klart, det er for sterk, vi tåler det ikke. For oss mennesker blir det slik: enten leve det nye livet med ham, eller leve det livet vi kjenner så altfor godt. Hans liv eller vårt! Vi gjorde vårt valg, det naturlige valget. Vårt liv. Slekten vår krevde hans blod, og han gav sitt blod for oss, til soning for vårt opprør mot Gud og vår kjærlighet til mørket.

Og likevel: mens han vandret på jorden – og alltid siden, mens hans Ord er blitt båret gjennom lange daler og over vide vidder – har noen tatt imot ham: De som sto ved krybben i hulen sør for Jerusalem, gjeterne. De som kom vandrende langveisfra, de vise fra øst. De som var i Peters hus i Kapernaum, i morbærtreet ved Jeriko, i kveldsmørket på et tak i Jerusalem og hos forretningskvinnen Lydia. …. De er her også, de som tar imot ham i Kautokeino og Kristiansand, Tromsø og Trondheim, Balsfjord og Bergen. Alle dem som tok imot ham, gav han rett til å bli Guds barn – de som tror på hans navn.

En gang vandret Sønnen her på jorden. Han ble vår bror og levde her blant søsken. Nå er han opphøyd, broren vår er ved Gud Faders høyre side. Og han er her på samme tid, i Ordet og sakramentet. I verdens vinternatt er Sønnen, lyset som skinner i mørket, her hos deg. Bryt ut i jubel, engleskarer! Og syng med takk og pris, hans folk i sør og nord!

Thor Henrik With, biskop