Stille uke, mot Langfredag

Av pastor em. Gunnar Helge Ødegårdstuen

Vi er i den stille uke i påsken. For Jesus, vår Frelser, var den langt fra stille. Hver dag tilbrakte Han i Jerusalem. Hver dag, ifølge Den hellige Skrift, har begivenhetene formet seg slik:

Palmesøndag: Jesu inntog i Jerusalem med skarenes hosianna-rop, og Jesus gråter over byen og varsler dens undergang.

Mandag: Jesu renselse av templet.

Tirsdag: En meget opprivende og anstrengende dag, og Hans siste generaloppgjøret med det vantro folket og dets ledere.

Onsdag: Jesus holdt seg stille i Betania og forberedte seg til å gå sin lidelse og død i møte. Men desto mer var Satan i virksomhet. Judas forbereder sitt forræderi. På ypperstepresten Kaifas sitt landsted var det travel virksomhet sammen med Det høye råd.

Skjærtorsdag: Jødenes påskefest begynte. Han vasker disiplenes føtter, spiser påskemåltidet med dem, og innstifter den hellige nattverd. Her holder han sine avskjedstaler, og avslutter med sin yppersteprestelige bønn. Så veien ut til Getsemane, hvor Hans lidelseshistorie begynner. Her kjemper Han sin store sjelekamp alene, med sovende disipler rundt seg. Så møte med Judas, og stridsmennene. Videre til forhør hos Annas. Peters fornektelse. Så til Kaifas og Pilatus og torturen:

«Da de nå hadde grepet ham tok de ham med seg og førte ham inn i yppersteprestens hus.» Luk 22:54a

Stille dager? Stille uke? Nei, det var det langt fra for Jesus.

Langfredag

«Da det ble dag, kom folkets eldsteråd sammen, både yppersteprestene og de skriftlærde. Og de førte ham frem i sitt rådsmøte, og sa: Er du Messias, så si oss det?» Luk 22:66-67a.

Hele tiden stilte de spørsmål som skulle felle ham: – Er du Messias? – Er du jødenes konge? – Er du Guds Sønn? – Du har sagt det. – Du sier det. Jesu svar kunne kanskje virke unnvikende, men de ser på dem som gudsbespottelse. De på sin side spotter Ham med kappe og tornekrone, spytter Ham i ansiktet, slår og hudstryker Ham. Fra folkemengden lyder det: Korsfest! Korsfest! Pilatus finner ingen feil hos Jesus, men ser seg likevel nødt til å dømme Ham. Så lyder hans ettermæle den dag i dag i vår trosbekjennelse: «Pint under Pontius Pilatus, korsfestet død og begravet.»«Hva skal vi med dette navn på denne usle mann i vår trosbekjennelse?» spurte presten Vilhelm Beck. Og han svarte: «Jo, hans navn skal minne oss om at kristendommen ikke er myter, men full virkelighet i historiens klare lys.»Det er for Jesu skyld Pilatus minnes.

«Da overgav han ham til dem, for at hans skulle bli korsfestet. De førte Jesus bort. Han bar selv sitt kors og gikk ut til det stedet som heter Hodeskallestedet, på hebraisk Golgata. Der korsfestet de ham». Joh 19:16-18a.

Ble Jesus utsatt for et uventet og brutalt angrep? Nei. Ingen ting av det som skjedde med Jesus kom uventet og overrasket på Ham. Jesus visste om alt. Han hadde jo sagt at Han skulle overgis i syndige menneskers hender, at de skulle hudstryke Ham, og korsfeste Ham. – Derfor: Jesus døde når han skulle dø, av seg selv. De som ytre sett medvirket, var bare Guds håndlangere i Hans evige rådslutning. Så døden tok ikke Jesus, men Jesus tok døden, og Han oppstod når Han skulle oppstå.

Johannes og Paulus perspektiv

Evangelisten Johannes ser korsfestelsen i perspektiv. Det strekker seg tilbake til skapelsen, og blir selve høydepunktet i Jesu gjerning. Der på korset fullfører Han sitt oppdrag. Her avdekkes selve sentrum i det som skjer: Kjærligheten som tåler alt, hvetekornet som faller i jorden og dør før det kan vokse opp til rik grøde. Johannes ser korsfestelsen som en fullendelse av skapelsen. Mennesket ble skapt på den sjette dagen, dagen før sabbaten. Da var Guds skaperverk over måte godt. Det var fullført. Så er ordbruken ganske parallell til Jesu mektige ord på korset langfredag: Det er fullbrakt!

Og apostelen Paulus oppsummerer det slik:

«Han utslettet skyldbrevet mot oss, som var skrevet med bud, det som gikk oss imot. Det tok han bort i det han naglet det til korset. Han avvæpnet maktene og myndighetene og stilte den åpenlyst til skue, da han viste seg som seierherre over dem på korset.» Kol 2:14-15.

Smertens vei, «Via Dolorosa» er gått til endes. Straffen er utstått og synden er sonet.  Det skjedde på korset. Det skjedde Langfredag, som er bakgrunnen og forutsetningen for oppstandelsen på påskedag. Den er tilværelsens mektigste dag, det store, guddommelige bildet, og gjenskinn av at mørkets, og ondskapens makter overvinnes av lysets fyrste.

Takk, kjære Gud, for Golgata!