Kirkeskip i storm

Av Marianne Leine With

Jeg har stor medlidenhet med alle dem som nå bærer på en dyp sorg fordi de ikke lenger kan være del av den kirken de har tilhørt hele sitt liv. Dit kunne de gå i alle livets store og små hendelser, som små barn har de fått dåpens vann over hodet og funnet sin plass på Guds fang. Her har de spist av det brødet og drukket den vinen som gir evig liv, og fått næring til sitt kristenliv. Her har de fått undervisning og hjelp til å ta det store skrittet ut i en vanskelig ungdomstid, og svart sitt ja til det rette ekteskapet som mann og kvinne for Guds ansikt. I denne kirken har de hørt Bibelen forkynt og sunget med i sitt hjerte gjennom liturgiene som var uttrykk for en klar og trygg bekjennelse, slitesterk gjennom århundrene.

Nå er denne kirken ikke slik lenger. Kirkeskipet lekker, og forliset er uunngåelig. Det ser ut som om ror-pinnen er bundet fast i Tidens Strømmer og bestemmer hele kursen. Noen holder seg fast til skroget og ser sin oppgave her. Jeg gjorde også det, inntil jeg, sliten og desillusjonert av skipets stadig mer forfalne forfatning, innså at jeg måtte anrope et skip som ennå førte kirkens flagg i mastetoppen. Det kom. Fra nord, lastet med landsdelens besluttsomhet og mot. Noen hadde tatt grep allerede da Bibelens klare ord om hyrde-oppgaven som mannens byrde og ansvar ble satt til side. Flere handlet i protest mot biskopers vranglære, og skipsfløyta gjallet høyt mellom fjord og fjell da landets kirke-overhode ikke anerkjente det ufødte barnets rett til liv.

Disse kloke menneskene hadde heist et flagg der Bibelen og bekjennelsen stod høyest som ledestjerne. De hadde lagt ut på havet. Litt famlende hva angår organisering, men helt sikre på kursen. Siden kom nye til. Skipet har nå fått en fastere struktur i skroget, og skipets inndeling gjør plass for seilere fra alle steder i landet. Flere må gjerne søke hyre. Forut for baugen vil det møte både stormer og strømmer. Men tryggheten hviler hos Ham som har all makt i himmel og på jord. En nyorientering, også med sorgens klangbunn, gir håp.

Her i vårt evangelisk-lutherske stift har jeg funnet det en kirke skal være: Forsamlingen av de hellige, fordi Gud helliger oss og tilgir oss, og der jeg i den synlige kirken med en rik liturgi som samstemmer med bekjennelsen tar imot nattverden til liv og salighet.