Sankt Hans

Det er noe meget underlig og skummelt med Johannes Døperens liv. Det begynner eventyrlig og storslått. Men ender det i tragedie – eller lyser det av frihet til det siste?

Fra eldgammel tid har kirken feiret Johannes Døperens fødsel  på denne tid, et halvt år før Kristi fødselsdag. Og det kan være en god anledning til å stoppe litt opp å meditere over Døperens liv og gjerning. Det er om ham Jesus sier: Noen større enn døperen Johannes er ikke reist opp blant dem som er født av kvinner (Matt 11,11).

Ja, det er noe meget underlig og skummelt med hans liv. Det begynner eventyrlig og storslått (Luk 1, 5-25). På underfull vis får det gamle ekteparet Sakarja og Elisabet barn.

Slik hender det: Da det igjen var blitt tempelpresten Sarkarjas tur til å gjøre tjeneste i templet, viser  Herrens engel Gabriel seg for ham og kunngjør at hans bønn om å få barn er blitt bønnhørt. Sarkarja blir forferdet og spør hvordan han skal vite dette. Så straffes Sakarja med stumhet for sine rasjonalistiske betenkeligheter overfor løftet fra Herrens engel. Til slutt løses hans tunge igjen og han profeterer og lovsynger med sin store lovsang (Luk 1, 68-79).  

Johannes oppfyller Guds plan

Ikke bare er omstendighetene omkring Johannes fødsel og navngivning underfulle. Evangeliene forkynner at han er oppfyllelsen av hellig profeti og at han har en særlig plass i Guds plan, nemlig som veibereder for Herren selv (Matt 3,3). Ja, han er så fylt av Den hellige ånd allerede som foster, at han hopper av glede i livmoren til Elisabeth, da Maria kommer på besøk, gravid med Jesusbarnet.(Luk 1,41)  

Begynnelsen skinner altså av guddommelig inngripen og plan.  

Johannes vokser også opp slik som Herrens engel har forutsagt. Han lever spartansk og botsforkynnelsen hans fører til omvendelse for mange. 

Forvirring og tragedie

Men så er det som livet blir mindre planmessig, forvirret og ender i en grusom tragedie. Da Jesus kommer og vil døpes er det som Johannes ikke har samme klarhet, som han hadde som foster, om hvem Jesus er og hva hans gjerning er (Matt 3, 13ff). For en første betraktning kan han virke forvirret og ikke særlig åndsfylt. Verre blir det, da han blir fengslet og lar sine disipler gå til Jesus med det anfektende spørsmål, om Jesus er den, som skal komme (Matt 11,3). Og helt planløst og tragisk virker hans endelig, når en ung jentes dans fører til at han halshugges. Det er som Gud har glemt ham og slett ikke hadde en så storslått plan med ham. Johannes kan forekomme usikker og svak, desorientert og en fiasko. Han betyr ikke en positiv forskjell i kong Herodes palass. 

Johannes og Herodes – bundet eller fri?

Herodes – med tilnavnet Antipas – skildres ikke bare som voldelig despot, som ikke tåler den minste kritikk. Han er nok sin fars maktfullkomne sønn. Han gjør som han vil og heller ikke sitt strategiske ekteskap lar han seg styre av. Han forstøter sin første kone til fordel for Herodias, som har vært gift med hans halvbror. Det er noe moderne med Herodes Antipas. Han lar seg ikke stoppe i å realisere seg selv, og la kjærligheten blomstre.  

Men hvor fri er Herodes? Hvor lykkelig er han? Den jødiske historikeren tolker Herodes som opptatt av å unngå å sjenere romernes interesser. Men dette sier nok mer om Josefus selv. Evangelistene Matteus og særlig Markus kommer med noen flere detaljer, som peker i litt annen retning.  

Når Herodes blir kjent med Jesu virksomhet, så er han slett ikke upåvirket: Kong Herodes fikk også høre om ham/Jesus, for hans navn var nå blitt kjent, og han sa: Døperen Johannes er stått opp fra de døde, derfor virker disse kreftene i ham (Mk 6, 14). Det gjentas til og med: Johannes, han som jeg halshogde, er stått opp av døde! (Mk 6, 16). Her avsløres urolige tanker hos den selvrådige konge. Fascinasjon, frykt eller håp? Eller det alt sammen.

Styrt av Herodias

Videre forteller Markus, at Herodes er under innflytelse fra sin kone. Det er først og fremst henne, som reagerer mot Døperens: Det er ikke tillatt for deg å ha din brors kone. (6,18) Hun vil ikke finne seg i, at det blir satt spørsmålstegn ved hennes – eller deres – livsførsel, selv om det åpenbart var i strid med normene i folkets religion. Herodias hadde da lagt Johannes for hat og søkte å få ham drept, men hun kunne ikke sette dette i gjennom.  For Herodes var redd for Johannes, da han viste, at han var en rettferdig og hellig mann, og han holdt sin hånd over ham (6,20). Slik avslører det seg at det er så som så med kongens samvittighet og vilje. Selv om han vet, at Døperen er rettferdig og hellig, så bryter han loven for sin hustrus skyld, og for sitt eget renommés skyld. Han trosser sin samvittighet. Når han så ikke følger sin hustrus ønske til punkt og prikke, så er det av frykt. Hvor Herodias er lidenskapelig og selvhevdende, så vakler Herodes og går på det ene kompromiss etter det andre. Ja, Herodes ’hørte ham gjerne’ (6,20). Kan Herodias har følt livsførselen sin truet, og vært redd å miste mann, status, makt og rikdom? Og kan kanskje Herodes har ant at Johannes talte sannhet?  

Overmannet av øyeblikket

Så er det, at konges fødselsdag kommer og feires etter alle kunstens regler. Og kongen blir betatt av sin stedatterSalomes dans (6,22). Nå er kongen overmannet av sine følelser, og lover alt, ja sverger på det (6,23). Salomes avhengighet av sin mor antyder, at Herodias kan ha lagt en felle for sin ’ektemann’. Hun har brukt sin kjennskap til ham til å få innflytelse over ham imot hans vilje. Hun instrumentaliserer sin datters dans. Politiserer den. Hva slags kjærlighet legger feller for sin partner? Og får partneren til å handle imot sin samvittighet?  

Det står, at kongen ble meget bedrøvet da han hørte hva Salome ønsket seg (6,26). Dette var virkelig ikke noe, han hadde lyst til. Hvorfor er han da ikke fri til å gjøre, hva han vil? Hvorfor ender han opp med å handle stikk i strid med sitt ønske? Kjenner han ikke seg selv? Vedkjenner han seg ikke at han ville lytte mer til denne Johannes? Tør han ikke? Det står at det er fordi han sverget å oppfylle Salomes ønske, og av hensyn til sine gjestene, at han ikke ville nekte å oppfylle ønsket (6,26). Han er bundet av sine egne ord. Han kjenner ikke en høyere instans, som stiller ham fri fra urett. Han er redd for å tape ansikt overfor gjestene. Noen, som uansett står under ham. Tross, at han gjerne ville høre mer fra Johannes, ender han opp med å bli redskap for Herodias hat. I sin handlekraft har han blitt unnfallen. Han som ikke kjenner noen høyere instans enn seg selv og anseelsen hos sine betrodde menn, han blir slave av øyeblikket, av andres ord og handlinger. Hvordan han har hatt det etter dette vet vi ikke, men visse sider av seg selv har han låst inne. Men det skulle gå verre med ham. Herodias får ham til å føre krig imot sin første svigerfar, men han lider nederlag. I sin ærgjerrighet får Herodias også sin mann til å forlange kongetittel av keiser Caligula, men dette ender forsmedelig med avsettelse og forvisning. Altså ende han også i ytre ufrihet i tillegg til den indre. 

 Fri i fengselet

Vi vender vi tilbake til Døperen Johannes. Bildet av ham, som hard fanatiker, hvis moral bryter sammen i møtet med fengsel og sverd holder ikke. Hans disipler fortsetter å vise ham ærbødighet og kjærlighet, også etter at han så plutselig ble henrettet (6,29). Ved det de gjør, vitner de om, at de anser ham som åndelig lærer inntil det siste. Hvorfor?  

Riktig nok er Johannes Døperen ufri i fengselet. Men selv om han gir avkall på sterk drikk, på luksus og komfortable klær, så bevarer Johannes døperen sin gjerning med Ordet intakt, han bevarer sin frihet, sin glede. Han tier ikke, selv når det koster. Han holder fast i at det finnes en instans uten for ham selv (Joh 3,31).  Noe høyere, som han står til ansvar overfor. Han vet at hos Gud gjelder ikke personsers anseelse (Apg 10, 34; Rom 2,11), hos Gud er loven er like for alle, liten og mektig. Han svikter ikke sitt kall, som en som rydder vei for Herren. Han peker radikalt lovens gyldighet for alle –også på det samlivsetiske området. Gud vil verne om ekteskapet hellighet. Det er noe som er tillatt og noe som ikke er det. Johannes samvittighet er fri, fordi han vet at Gud finnes; at Guds vilje kjennes i De hellige skrifter; at hans liv, hans skjebne er i Guds hånd, og ikke avhengig av Herodes og denne verdens mektige. 

Botspredikant forkynner nåden

Vi får ikke være så opptatt av Johannes strenge forkynnelse (Matt 3,1ff) at vi blir blinde for at han også er den første til å forkynne, at i Jesus er nåden, at Jesus er Guds Lam, som bærer bort verdens synd (Joh 1,29)! Eller som han selv sier da hans disipler vil ha døperen til å gripe inn overfor, at Jesus også døper og alle kommer til ham. I stedet for å oppfatte Jesus som noen rival, svarer han: Den som har bruden, han er brudgommen. Men brudgommens venn, som står og hørerpå ham er full av glede over å høre brudgommens røst. Denne min glede er nå blitt fullkommen. (Joh 3, 29).  

Hvem av oss kan si det, at vår glede har blitt fullkommen? Johannes trykker ikke seg selv ned, når han sier, at Jesus skal vokse, han selv avta (Joh 3,30). Han vet at han har et stort kall, en unik tjeneste og han kaller seg Jesu venn eller forlover. Han kjenner en glede som er både stor og fullkommen, fordi han skjønner at i Jesus kan vi bli fri fra synden og det synden har ødelagt. Når han taler om å «ha bruden», så er det ikke noe som er oppnådd ved list og vold, men på en måte, som det bare er fylt av glede. Å «ha bruden» er ikke resultat av et spill, hvor man utnytter hverandre med samtykke som redskap, men hvor man frivillig gir seg selv til den andre, så ordet har ikke inneholder noe begrensninger i tid og rom. 

Johannes sviker ikke sin gjerning, sitt embete, sin forkynnelse, men holder fast både på lovens strenge ord. Og han holder fast på evangeliets milde tiltale, syndenes forlatelse. For Jesus bærer all verdens synd. Han er brudgommen, han har bruden, da er det bare glede. 

Sakarias lovsang for Johannes

Og du barn skal kalles Den Høyestes profet.  

For du skal gå fram for Herrens åsyn  

for å rydde hans veier,  

for å lære hans folk frelse å kjenne 

ved at deres synder blir forlatt, 

på grunn av vår Guds inderlige miskunnhet,  

som lot soloppgang fra det høye gjeste oss,  

for å lyse for dem som sitter i mørke og i dødsskygge,  

for å styre våre føtter inn på fredens vei.  (Luk 1,76f) 

Den moderne tids mange tankekors

Adam og Eva i Edens hage, Oljemaleri av Lukas Cranach d. eldre, 1530. Public domain.

I en av de siste bøkene til den kanadiske kognitive psykologen Steven Pinker kalt «Opplysning nå – et forsvar for fornuften, vitenskapen, humanismen og fremskrittet» skriver professor Pinker mangt og meget om hvordan vår moderne tidsalder har ført med seg en mengde fremskritt. Professoren vektlegger hvordan de materielle, teknologiske og vitenskapelige aspektene ved tilværelsen har gjort mektige sprang fremover og lettet en rekke byrder fra menneskers liv, særlig i Vesten. Noen moralske fremskritt regner professoren også opp, særlig avskaffelsen av slaveri, avtagende voldelige handlinger og økt toleranse for seksuelle minoriteter. Selv om en kristen vil være ganske skeptisk til sistnevnte endring vil man allikevel være enig i at alt ellers er gode ting som vi nyter godt av i dagens samfunn.

Til tross for denne idylliske beskrivelsen til Pinker av våre moderne tilstander er det allikevel flere statistikker som kan få en til å stusse og gruble. Samtidig som vi lever i en tidsalder preget av bedre materielle og samfunnsmessige forhold er det nå flere og flere som rapporterer at de kjenner seg ensomme og rotløse. Vi har også sett en økning av selvmordsraten blant yngre mennesker, blant annet drevet av denne ensomheten. Hånd i hånd med en kontinuerlig frigjøring av individet fra omfattende og forpliktende fellesskap har man sett en stadig økning i størrelsen til staten og dens byråkrati. Altså føler mennesker seg stadig mer avmektige i møtet med livets mange byrder og blir stadig mer prisgitt at velferdssamfunnet fyller inn vakuumet som oppstår når fellesskap og institusjoner blir svekket. Blant de hardest rammede fellesskapene er ekteskapet, familien og kirken. Effektene av disses svekkelse har i vår tid blitt synlig for enhver. Skilsmisser og fraværet av far i hjemmet har bidratt til økt kriminalitet, dårligere skoleprestasjoner og svekket økonomisk mobilitet. Kirkens manglende autoritet over samfunnet har ført til en forfallende samfunnsmoral og berøvelsen av et viktig samlingspunkt for nordmenn.

Til dels kan man hevde problemet er av en sosial art, men mer dyptgående er det et åndelig spørsmål. Rotløsheten og kollapsen av de viktige fellesskapene som gir mennesker en følelse av tilhørighet og mening kan sies å ha en dypere årsak. For, som kirkefaderen Augustin innleder sitt selvbiografiske verk «Bekjennelser», mennesket er skapt til fellesskap med Gud og «vårt hjerte forblir urolig inntil det finner sin hvile i Deg». Hvilen i Gud, røttene knyttet til Han som er alle tings opphav, gjør at alle andre røtter, grener og fellesskap finner sin rette plass. Hvilen i Gud gjør ekteskap og familie til noe ukrenkelig, det helliggjør våre relasjoner og gir oss en plass i Guds skaperverden. Med dette som utgangspunkt blir ikke mennesket som en kosmisk bastard slengt inn i tilværelsens villskog, men et elsket barn plassert i en hage hvor Herren selv innbyder oss: «kom et og drikk, for alt er gjort ferdig». Fra dette synspunktet kastes også det rette lys over de velsignelsene som vår moderne tidsalder tross alt har ført med seg.

Kirkens grunn og menneskelivets grunnvoll

Det evangelisk-lutherske stift i Norge har undertegnet en felleskristen erklæring som særlig fokuserer på at mennesket er skapt som to kjønn – mann og kvinne –  og bare det, og at dette er grunnlaget som er gitt alle mennesker for deres liv. Erklæringen vil imøtegå en langsiktig politisk agenda som synes å ha som formål å omskolere befolkningen i retning av radikal kjønnsteori.

Sammen med en rekke kirkesamfunn og kristelige organisasjoner i Norge appellerer vårt stift, DelsiN, til Storting og regjering om å verne foreldreretten og tros- og ytringsfriheten. Vi har merket oss den omvurdering av grunnleggende verdier som familie og samfunn hviler på, og som nå skjer i statlig regi. Det bedømmer vi som et alvorlig angrep på sentrale sider av vår kulturarv, et angrep som representerer et radikalt brudd med de historiske røtter som den vestlige sivilisasjon har vokst frem fra og er bygget på.

Når erklæringen blir offentliggjort nettopp nå, er det fordi Stortinget om få dager skal behandle lovendringer i Straffelovens § 185 om hatefulle ytringer og §186 om diskriminering. Endringene som foreslås for Stortinget er utformet slik at de, etter det vi ser, kan føre med seg muligheter for statlige inngrep i foreldreretten, trosfriheten og ytringsfriheten.

Erklæringen har fem hovedavsnitt:

  1. Vår forpliktelse på den guddommelige åpenbaring.
  2. Menneskeverdet
  3. Kjønn og ekteskap.
  4. Familien og foreldres rett og plikt.
  5. De kristnes og kirkens rette forhold til statsmakten.

Hvert hovedavsnitt begynner med en spisset erklæring, som så utdypes og begrunnes ganske omfattende. De fem hovedavsnittene munner ut i et sluttord, som fremhever at sammen med mange av verdens kirkesamfunn vil vi som har sluttet oss til erklæringen «aldri kunne akseptere  og tilpasse  seg  den relativismen i livssynsmessige og etiske spørsmål som den postmoderne ideologien bærer med seg, og som den seksuelle revolusjon bygger på. I stedet vil vi som kristne i fellesskap holde frem hva som er Guds gode vilje for menneskelivet, og som er gitt oss i skapelsen og i skapelsens ordninger. Dette vil vi gjøre i bevissthet om at vi er kalt til å være «sannheten tro i kjærlighet».

Erklæringen kan du laste ned her:

Hvordan delta i en gudstjeneste som strømmes?

Forberedelse:

  • Ta på deg søndagsklærne, som om du skulle gå til en fysisk gudstjeneste. Det hjelper deg til å være til stede med tanker og følelser.
  • Tenn et stearinlys eller to der du sitter. Ha Bibel og salmebok for hånden. Kanskje du har et kors eller et krusifiks som du kan stille opp, eller henge foran deg på veggen. Dette hjelper deg til å konsentrere deg om at du nå tar del i en gudstjeneste, selv om det er på avstand.

Under gudstjenesten:

  • Selv om du er fysisk borte fra gudstjenesterommet, kan du faktisk delta med kroppsspråket ditt. Du kan reise deg og sette deg, folde hendene, lukke øynene og gjøre korsets tegn slik du pleier i kirken. Kroppsspråket taler til sinn og tanke.
  • Syng liturgi og salmer, og si det du ville sagt i kirken. Ord og sang gir stemme til din tro, bønn og bekjennelse. «Med hjertet tror vi rettferdighet, og med munnen bekjenner vi til frelse.» Rom 10,10
  • La være å kommentere det du ser og hører, slik du heller ikke gjør når du er til stede i kirkerommet. Det distraherer deg fra det viktige du hører og ser.
  • Fremfor alt: Hør Guds løfter i Ordet, i gudstjenesten blir de sagt direkte til deg. Ved sitt mektige Ord vil Herren bevare deg – også foran skjermen!

Må Gud Herren velsigne din online søndagsgudstjeneste!

(Etter en idé fra pastor Samuli Siikavirta, Helsinki)

Bønn i pandemiens tid

Slik kan du be alene, sammen med husstanden din, eller dem du er sammen med på nett:

Evige, allmektige Gud, du som skapte verden og holder den oppe ved ditt mektige ord, du som dømmer menneskeslektens ondskap og opprør mot deg, hør i nåde vår inderlige bønn i denne tid, selv om vi ikke fortjener det. Reis deg til hjelp for oss, Herre, og hold med din mektige hånd tilbake angrepene vi nå ser fra den onde fiende. Herre, miskunne deg!

Vår slekt har levd i trass og hovmod, utallige ganger har vi har trodd at våre høye tanker og store kløkt skulle forvandle menneskenes lidende verden til et jordisk paradis. Vi har vendt det døve øret til dine bud og din veiledning, og møtt ditt kall til å vende om med likegyldighet. Med all slags begjær og grådighet har vi forsøkt å oppnå livets lykke. Med egenrådighet har vi spilt bort din velsignelse, latt retten vike for urett og gjort ulov til landets lov.. Herre, miskunne deg!

Om du nå lar pandemien komme over oss som en følge av våre synder, hardhet og frafall fra deg, og for din kirkes lunkenhet og feighet skyld, når den med kraft skulle bære fram ditt livgivende ord for verden, da har vi ingen grunn til å gå i rette med deg. Det er vi som har syndet og vært ulydige. Det er vi som har gått våre egne veier, og snudd ryggen til livets vei. Det er vi som har latt ditt kjærlige kall til nåde og liv gå forbi ørene våre, og i stedet lyttet ivrig til verdens visdom. Herre, miskunne deg!

Om du, Herre, ikke tilgir oss våre synder, vil den onde fiende overvinne oss, så vi fortapes. Om du, Herre, ikke stryker ut vår skyld, har vi ikke håp som varer. Vi ber deg: ta bort vår skyld, og rens oss for vår synd, for Jesu Kristi, din enbårne Sønns skyld, han som sonet all verdens synd med sin uskyldige død på korset. Og la troen på at han døde i vårt sted så vi får gå fri, råde i våre hjerter og sinn. Herre, hør vår bønn!

Himmelske Far, du som vet at mennesket er svakt som blomst og gress, du som lik en kjærlig far tar deg av dem som du har skapt; hør i nåde vårt rop for jordens befolkning som nå møter pandemiens herjinger rundt hele kloden. La ikke sykdomsutbrudd herje fritt, uten å skåne. Sett grenser med din sterke arm for makten til vår siste fiende, døden, så han ikke stjeler år du kunne velsigne. Herre, hør vår bønn!

Vern dem som her i landet vårt, og alle steder, utsetter seg for virus og smitte når de behandler syke og tar vare på dem som er i omsorg. Gi dem, og alle som tjener oss i helsevesen, forskning og nøkkelposisjoner for våre samfunn, krefter og utholdenhet, så de fullfører den innsatsen de er satt til og tar på seg i nestekjærlighet. Lett deres smerte som gripes av sinnets uhelse. Vokt utsatte barn og unge mot fare og skade som truer i denne unntakstiden. Gi oss alle vilje og forstand til å leve og handle slik det gagner vår neste. Herre, hør vår bønn!

Evige Gud, vår tid er kort. Din redning gir håp om evig liv for Jesu skyld. Du som vil at alle mennesker skal bli frelst og lære sannheten å kjenne, før ditt ord fram blant oss. Åpne i epidemiens tid døren til omvendelse og tro for hvert menneske som hører evangeliet. Og når vår tid er kommet, i vår siste time, gi oss da å be i tro med Herren Jesu ord: Far, i dine hender overgir jeg min ånd. Det ber vi om i Jesu navn! Herre, hør vår bønn! Amen.

Abort, kvinnemyndighet og frigjøring

Den norske kirkes bispemøte vil «forandre vår måte å snakke om abort på». Når bispemøtet unnlater å sette sakssvarende ord på virkeligheten, inviterer det til å forandre vår forståelse av hva abort egentlig er. Dermed undermineres kvinnens informerte valg og myndige selvbestemmelse, og det ufødte barnets rett til liv.

De vil medvirke til at det skapes et nytt samtaleklima om «abort som etisk, menneskelig og politisk utfordring» sier bispemøtet i Den norske kirke når de uttaler seg til offentligheten 15. februar. For «kirkens argumentasjon» la «ikke til rette for en god dialog» i forbindelse med innføringen av selvbestemt abort på 1970-tallet, selv om hensikten var å «verne det ufødte liv».

Nå vil bispemøtet «forandre vår måte å snakke om abort på». De viser selv vei med velkjent nytale: til forskjell fra 70-tallets biskoper, omtaler de ikke fosteret som et menneske skapt i Guds bilde helt fra livets begynnelse. Det er bare «et liv med verdi og krav på vern». Men det har da andre levende skapninger også. Ved abort er det bare det abstrakte «svangerskapet» som «avsluttes», ikke et bittelite menneske som må dø. Menneskeverdet, som – helt riktig – er gitt av Gud, knyttes bare til funksjonsevnen som barn, ikke til det som skjer i utviklingen som foster. Slik blir felles identitet mellom foster og barn utydelig. Hva fosteret har fått av Gud, sies aldri med klare ord. Når bispemøtet unnlater å sette sakssvarende ord på virkeligheten, blir det tydelige hva innbydelsen til en «fordomsfri og omsorgsfull samtale» innebærer: med omsorgsfullt nedjusterte formuleringer inviterer bispemøtet til å forandre vår forståelse av hva abort egentlig er.

Bispemøtet «erkjenner» at deres forgjengere ikke har tatt inn over seg gravide kvinners situasjon og utfordringer. Etter en generaliserende kritikk av kirkens «manglende engasjement for kvinners frigjøring og rettigheter», nytaler de uformidlet om abort med retorikk vi kjenner fra agitasjon for fri abort, nasjonalt og internasjonalt. Uforvarende trer de slik inn i en tradisjon der sporene skremmer. Nettopp når biskoper og kirkefolk har omfavnet sin samtids ideologier, eller tilpasset seg de rådende maktforhold, har de talt og handlet slik at en rystes og gremmes i ettertid. Eksempler kan hentes fra antikken og reformasjonstiden, eneveldet og kolonitiden – og hele forrige århundre.

Når bispemøtet fremstiller sine forgjengere og tidligere kirkegenerasjoner, og sitt eget initiativ nå, høres moraliserende overtoner. Men først når vi tar Guds dom inn over oss selv, her i livet, kan vi tale troverdig om andres feilsteg. I stedet for å henfalle til ny-kirkelig moralisering, må hver kirke-generasjon ta inn over seg at den skal dømmes etter Kristi ord, Den hellige Skrift. Da skal dom felles over oss, vi som utgjør vår generasjon, og over alle generasjoner som var og som kommer. Dømmes skal hardhet og dobbeltmoral, flertallstilpasning og moralisering, feighet og likegyldighet, kvinneundertrykking og manneforakt, ulov og fosterdrap. Det er nok å svare for. Men for alle oss finnes frigjøring fra dommen, gjennom Kristi soningsverk. Biskopers ansvar er å lære sine menigheter dette.

I den nye måten å tale om abort på, er det tydelig at nåtidens Dnk-biskoper snakker annerledes enn de i tidligere generasjoner. De fastholdt fosterets krav på ukrenkelighet fra unnfangelsen, og dets rett til å vernes av lov. Slikt står ikke å lese i den ferske uttalelsen. Den benytter seg av lavt presisjonsnivå og tvetydige formuleringer. Det får noen til å konstatere at kirken nå endelig har godtatt selvbestemt abort, mens andre hevder at innholdet i biskopenes veiledning ikke er forandret, bare måten det kommuniseres på. Tvetydige uttalelser som overgang til nye standpunkt er velkjent fra Dnks nære fortid. Det peker mot at neste uttalelse vil gi enda tydeligere legitimitet til opinionens abortideologi.

Bispemøtet unngår å gjøre det tydelig at der abort er aktuelt, krysses interessene hos to mennesker: kvinnen og hennes ufødte barn. Det ufødte barnets rettigheter og menneskeverd gitt av Gud forplikter kvinnen når hun står overfor muligheten for å ta sitt barns liv – eller beskytte det, så det får leve. Faktisk har det ufødte barnet og kvinnen dermed også sammenfallende interesser. Uunngåelige byrder og personer med makt vil lede eller presse henne til abort. Men forpliktelsen på det ufødte barnets menneskeverd og rett til liv gir kvinnen verdighet og myndighet til å avvise fristelsen selvbestemt. Når hun gjør det, åpner en erfaring av eget verd og kvinnemakt seg: Som fri og myndig kvinne gir hun sin ufødte den barnefrigjøringen det ikke kan leve uten: frigjøring fra døden i et fosterdrap.

Det skal stå seg i dommen.

Kirkeskip i storm

«Skip i storm på den hollandske kysten» av Andreas Achenbach. The Bridgeman Art Library, Object 223171, Offentlig eiendom.

Av Marianne Leine With

Jeg har stor medlidenhet med alle dem som nå bærer på en dyp sorg fordi de ikke lenger kan være del av den kirken de har tilhørt hele sitt liv. Dit kunne de gå i alle livets store og små hendelser, som små barn har de fått dåpens vann over hodet og funnet sin plass på Guds fang. Her har de spist av det brødet og drukket den vinen som gir evig liv, og fått næring til sitt kristenliv. Her har de fått undervisning og hjelp til å ta det store skrittet ut i en vanskelig ungdomstid, og svart sitt ja til det rette ekteskapet som mann og kvinne for Guds ansikt. I denne kirken har de hørt Bibelen forkynt og sunget med i sitt hjerte gjennom liturgiene som var uttrykk for en klar og trygg bekjennelse, slitesterk gjennom århundrene.

Et maleri fra gammel tid. Briggen (skipet) med navn «Dwn forønskede fred» forliser under storm den 26 august 1798. Kanskje kan vi si at bildet derfor også er svært passende som beskrivelse på dagens kirkelige situasjon. Den norske kirke ønsker at alt skal være fredfullt og i harmoni, men kaster ut Jesus med Guds ord. Evangeliet er ensbetydende med full aksept for det meste. De roper dermed «fred, fred», men det er ingen virkelig fred (fred med Gud). «Den Forønskede Fred» av Trondhjem havarerer utenfor Vestfrisland, Holland 1789. Foto: Digitalt Museum, Trondheim byarkiv (originalmaleri hos hos Sverresborg Trøndelag Folkemuseum).

Nå er denne kirken ikke slik lenger. Kirkeskipet lekker, og forliset er uunngåelig. Det ser ut som om ror-pinnen er bundet fast i Tidens Strømmer og bestemmer hele kursen. Noen holder seg fast til skroget og ser sin oppgave her. Jeg gjorde også det, inntil jeg, sliten og desillusjonert av skipets stadig mer forfalne forfatning, innså at jeg måtte anrope et skip som ennå førte kirkens flagg i mastetoppen. Det kom. Fra nord, lastet med landsdelens besluttsomhet og mot. Noen hadde tatt grep allerede da Bibelens klare ord om hyrde-oppgaven som mannens byrde og ansvar ble satt til side. Flere handlet i protest mot biskopers vranglære, og skipsfløyta gjallet høyt mellom fjord og fjell da landets kirke-overhode ikke anerkjente det ufødte barnets rett til liv.

Disse kloke menneskene hadde heist et flagg der Bibelen og bekjennelsen stod høyest som ledestjerne. De hadde lagt ut på havet. Litt famlende hva angår organisering, men helt sikre på kursen. Siden kom nye til. Skipet har nå fått en fastere struktur i skroget, og skipets inndeling gjør plass for seilere fra alle steder i landet. Flere må gjerne søke hyre. Forut for baugen vil det møte både stormer og strømmer. Men tryggheten hviler hos Ham som har all makt i himmel og på jord. En nyorientering, også med sorgens klangbunn, gir håp.

Her i vårt evangelisk-lutherske stift har jeg funnet det en kirke skal være: Forsamlingen av de hellige, fordi Gud helliger oss og tilgir oss, og der jeg i den synlige kirken med en rik liturgi som samstemmer med bekjennelsen tar imot nattverden til liv og salighet.

Etter et vranglærende liturgivedtak

Kirkemøtet i trossamfunnet Den norske kirke har vedtatt en ordning for det som kalles «kirkelig vigsel av likekjønnede par». Med vedtaket viser trossamfunnet også gjennom sine gudstjenesteordninger, at det har forkastet den grunnvollen som den sanne kirke bygger på: Kristi og hans apostlers ord. Stikk i strid med dette ord villedes folk til å tro at samliv mellom to personer av samme kjønn kan kalles ekteskap, og at slikt samliv vil få Guds velsignelse.

Samlivskontrakt etter hedensk kjønnsideologi

Ordningen bygger ikke på kirkens grunnlag i Den hellige skrift. Den beskjærer og omtolker Skriften, så det skal synes som om Skriften støtter samliv tuftet på hedensk kjønnsideologi. Derfor kan ikke Bibelens tekster om ekteskap leses høyt som grunnlag for den samlivskontrakten som kirkemøtet i Trondheim nå har vedtatt en ordning for. For disse tekstene gjør ekteskap mulig bare for to som er kvinne og mann.

Vranglære er etter ordets røtter «å velge sin egen vei». Gjennom vedtaket velger trossamfunnet sin egen vei, bort fra kirkens verdensvide fellesskap på grunnlag av den lutherske bekjennelse, og til og med bort fra den lære om ekteskapet som en samlet kristenhet gjennom tidene har forkynt og praktisert.

Jesus og hans apostler får munnkurv

Kristne går til gudstjeneste for å høre Jesu og hans apostlers ord, søndaglig, og ved livets store begivenheter. Skal den som vil lytte til Jesus, fortsette å gå dit hvor man har en ordning for at Jesus må tie når man ikke liker det han faktisk sier? Kan et trossamfunn kalles Kristi kirke, sannhetens støtte og grunnvoll, når det gir Jesus og hans apostler munnkurv, dersom de motsier tidens kjønnsideologi? Hvem vil at barn og barnebarn skal ha sitt hjem i en kirke som vedtar at alle, fra ledende biskop til vikarierende trosopplærer, har myndighet til å motsi Jesus?

Rett til Skrift-stridig seremoni i menigheten

Om man kan si at «vår» prest ikke forkynner slik, er det  en god gave. Men når ett av hans menighetslemmer krever Guds velsignelse over det som Skriften fastholder er grov synd, er den samme presten nå forpliktet til å vike fra sin plass som menighetens hyrde, og la vill-ledere i presteklær forestå en Skrift-stridig seremoni som menighetens gudstjeneste. Kristi apostel sidestiller slikt enkjønnet samliv med avgudsdyrkelse, det fører til fortapelse – om man da skal tro kirkens kilde og norm, Den hellige Skrift. Menigheter som lar dette skje som om ingenting har hendt, kan ikke fortsatt kalles sannhetens støtte og grunnvoll.

Kjennetegn på menigheten

Det er tre hovedkriterier for å finne kirken og dens menigheter. Kirken er der evangeliet forkynnes rent: der lovens dom over alt som Guds ord kaller synd og urenhet, blir strøket ut av tilgivelsen for alle synder, på grunn av Kristi soningsdød for oss. Og der dåpen forvaltes etter Kristi innstiftelse til gjenfødelse og tro, og nattverden forvaltes etter Kristi innstiftelse, med tilgivelse for alle synder, med liv og salighet. Tre kjennetegn, som skal finnes samtidig i en menighet i Kristi kirke.

Sannhetens støtte og grunnvoll

Menighetens lemmer har sammen rett og plikt til å prøve læren, og forkaste alt som motsier læren i Den hellige skrift. De skal se etter kirkens rette kjennetegn. Der kjennetegnene ikke finnes, er forførelse på ferde. Der kirkens kjennetegn finnes, der er Guds kirke, den som er sannhetens støtte og grunnvoll. Der skal menighetens lemmer høre Ordet til tro, vaskes rene i dåpsvannet og spise og drikke Herrens legeme og blod i nattverdmåltidet, så de forenes med Kristus og hans legeme, kirken, i himmelen og på jorden.

Å gjøre Gud til en løgner

Kirkemøte 2016 har med stort flertall vedtatt vigsel av to personer av samme kjønn – og ved det gi disse Guds velsignelse. Dette er et svært tragisk vedtak, som setter folkets menig over Guds ord og den kristne bekjennelsen.

Norwich_Cathedral_cloister_ceiling_detail_9 (w 700px)
En kristen kjemper mot djevelen med sverd og skjold av gull. Ornamentet fins i taket på katedralen i Norwich. Slike fins det mange av der støttepilarene i hvelvet på taket krysser hverandre. Foto av Fæ på Wikimedia Commons.

Et bibelavsnitt har i den forbindelse talt alvorlig til meg. Det er 1 Johs 1:6 flg. Budskapet som apostelen taler – om livets ord, det gir de troende samfunn med Faderen og Sønnen, og dette samfunn kan de bare beholde dersom de vandrer i lyset, i ordets lys.

Apostelen Johannes tar her et grundig oppgjør med den falske og farlige læren om mennesket, at det ikke har synd – «dersom vi sier vi ikke har synd» Den kirke som lærer dette taler simpelthen ikke sant. Som apostelen sier: «sannheten er ikke i oss» Derfor er det ikke sannhetens ord når det hevdes at samliv mellom to like kjønn ikke er synd. Kirkemøte har dermed bestemt noe som Guds ord sier nei til. Den er blitt redskap for et farlig selvbedrag, og den narrer og bedrar seg selv. Den har med tydelige ord sagt at likekjønnede par sitt samliv ikke er synd mot Gud. Det handler om kjærlighet, og derfor må det tas på alvor, for kjærligheten er av Gud. Men dette er en fordreining og forfalskning av selve bilde av Gud og menneske. Kirkemøte har gjort Gud til en løgner. Hans ord ligger virkelig ikke til grunn for det som er vedtatt. Guds ords sannhet gjelder ikke og betyr ikke noe lenger. Dette er en tragedie.

Men Bibelen sier at Guds ord er sannhet. Derfor er det en umulighet å ha sannhetens ord «i oss» når det gjøres stikk i strid med hva det sier. Det blir sagt som forsvar til det som er gjort, at det viktigste er «Jesus og evangeliet, at det får samle oss.» Men hvordan er det mulig når Guds ord fordreies så grovt, at Gud gjøres til en løgner? Det er ikke mulig, fordi vedtaket som er gjort, og evangeliet, forholder seg til hverandre som ild og vann. Det er uforenelig.

Derfor har kirkemøte gjort Gud til en løgner ved å fornekte sannhetens ord. Det er ikke lenger en «sannhetens støtte og grunnvoll», men en løgnkirke, som ikke vandrer lenger i lyset.

Gunnar Helge Ødegårdstuen (Foto: Boe Johannes Hermansen)
Gunnar Helge Ødegårdstuen. Foto: Boe Johannes Hermansen.

Men Guds ord anviser en annen vei, ut av selvbedraget, nemlig bekjennelsens vei. Men da må kirken virkelig erkjenne synden som en virkelighet, og at menneske er en synder: Hvor da synden bekjennes, er det tilgivelse å få. Når kirken så gjør bot og omvender seg, får den syndenes forlatelse. Den vandrer i lyset, likesom Gud er i lyset. Da har vi også samfunn med hverandre. Men dette samfunn trues, ja ødelegges, der hvor kirken forsvarer og godtar synden. Den lever i strid med seg selv.

Det er dette som nå har skjedd gjennom kirkemøtets flertallsvedtak.

Av GUNNAR HELGE ØDEGÅRDSTUEN
Pastor i Det evangelisk-lutherske stift, Balsfjord og Tromsø valgmenigheter

Kirkesplittelsen – og veien fram

Nå settes menighetene og enkeltmedlemmene i Den norske kirke på prøve. Bibelstridig lære og kirkeliv har fått økende rom og legitimitet gjennom en rekke vedtak i Kirkemøtet og Bispemøtet de siste to tiårene, sist nå gjennom Kirkemøtets skjebnesvangre vedtak om «kirkevielse» av samkjønnede.

Samtidig forsikres det om at vedtakene ikke splitter kirken. Dermed må vår tids menigheter og kirkelemmer svare på spørsmål som også var påtrengende på reformasjonstiden: Hva skaper enhet i kirken? Og når det er besvart: Vil menighetene holde seg til kirkens virkelige enhet, slik vår bekjennelse beskriver den, eller la seg blende av et organisatorisk skall som tildekker egentlig splittelse?

Den bibelske og lutherske lære er at «til sann enhet i kirken er det nok å være enig om evangeliets lære og om forvaltningen av sakramentene». Disse handlingene grunnlegger og opprettholder menighetene, og de blir pålagt og betrodd den vigslede tjenesten med Ord og sakrament, innstiftet av Gud (Den augsburgske bekj., art. V, VII og XIV). Hva det er å lære evangeliet rent og forvalte sakramentene rett, fremgår av den bekjennelsen reformasjonens menigheter la fram i Augsburg i 1530. «Sann enhet i kirken» hviler altså på enighet om et bestemt læregrunnlag. Når Den norske kirkes organer nå innfører kirkelære som bryter med grunnlaget for enhet i kirken, brytes kirkens enhet i stykker.

"... og legger vinn på å bevare Åndens enhet i fredens sambånd. Det er ett legeme og én Ånd, likesom dere og ble kalt med ett håp i deres kall. Det er én Herre, én tro, én dåp, én Gud og alles Far, han som er over alle og gjennom alle og i alle. Foto: "Water Flow 2" av Luke Addison.
«… og legger vinn på å bevare Åndens enhet i fredens sambånd. Det er ett legeme og én Ånd, likesom dere og ble kalt med ett håp i deres kall. Det er én Herre, én tro, én dåp, én Gud og alles Far, han som er over alle og gjennom alle og i alle.» Foto: «Water Flow 2» av Luke Addison fra Flickr.

Dermed utfordres menighetene og de enkelte troende i to retninger: til å bekjenne, og til å forkaste. Til å bekjenne, ved å fastholde den bibelske lære, slik den er uttrykt gjennom kirkens bekjennelser, og så forme gudstjenestelivet og det offentlige vitnesbyrdet i tråd med det. Men de utfordres også til å forkaste vrang lære. Prester og biskoper som lærer mot Skriften, skal ikke mottas når menigheten samles til gudstjeneste. «I Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn», sier presten når gudstjenesten begynner. På denne hilsen skal menigheten svare sitt bekreftende «Amen». Men bare til dem som lærer rent og forvalter rett, og derfor kommer i Herrens navn.

I vår tid utfordres menighetene og de troende til å tale hørbart og handle sant overfor den falske enheten de blir tilbudt. Hovedstedet for å tale sant er den enkelte gudstjeneste, selv om ytringer i andre sammenhenger også kan høre med. Når prester og biskoper framstår som om de har del i kirkens enhet, men motsier den bibelske lære, tilsier de faktiske forhold at en må utebli fra deres gudstjenester. Også i forrige århundre handlet kirkens kvinner og menn i Norge slik, med rette. At en tier og tenker i sitt stille sinn at en ikke er enig i vranglæren, holder ikke. Derimot er den ytre bekjennelse og den ytre handling gyldig, for Herren så vel som for mennesker.

Biskop Thor Henrik With - Foto PrivatKirken er virkelig kirke når «de hellige» samles der hvor «evangeliet læres rent og sakramentene forvaltes rett». Om de registreres i et statlig register over såkalte «trossamfunn», blir «de hellige» ikke mer kirke av det. Det er bare for statsforvaltningen registrering gjør kirken mer virkelig, – og for dem som tenker som en statsforvaltning. Og man blir ikke mindre kirke, om slik registrering ikke gjøres. Heller ikke den enkelte blir mer eller mindre del av kirken, slik reformatorene lærer om den, ved å melde seg ut eller inn av et offentlig register. Hvilken kirke en virkelig tilhører, bestemmes av hvilken prekestol den enkelte stadig setter seg under, hvilket nattverdbord en regelmessig mottar sakramentet fra, og hvilken døpefont en bærer fram barnet sitt til.

Nå prøves menighetene og de enkelte troende. Vil de fortsette som del av kirkens virkelige enhet, slik vår bekjennelse beskriver den på grunnlag av Den hellige Skrift, eller la seg blende av et organisatorisk skall rundt læresplittelsen? Sann enhet i kirken og sann enhet med kirken finner man bare i de helliges forsamlinger, der Ordets vigslede tjenere lærer evangeliet rent og forvalter sakramentene rett.

Thor Henrik With
biskop i Det evangelisk-lutherske stift i Norge

Denne teksten ble i litt kortere utgave først publisert i avisen Vårt Land fredag 15. april 2016, samt Vårt Lands debattsider på Verdidebatt.no.

Blogg på WordPress.com.

opp ↑