Av Gunnar Helge Ødegårdstuen

Nei – ikke Jesu Kristi kirke, hvor Han er den sanne hyrde og lærer. Den, som Den hellige Ånd har kaldt meg ved evangeliet, opplyst meg med sine gaver, og kaldt meg til å ha hjemme i Hans kirke her på jorden, og som har bevart meg i en sann tro fram til i dag. Denne Hans kirke melder jeg meg ikke ut av. Vel var det en tid i mine yngre år jeg var borte i fra Kirkens Herre, ja vandret blindt på syndens vei, og ikke spurte etter Jesus. Men Han som jeg ble døpt til sviktet ikke, men etterjaget meg med sitt nådige kall, ja fant meg, og førte meg tilbake til seg. Her vil jeg nå bli værende til Herren henter meg hjem til seg.

Å melde meg ut av Den norske kirke (Dnk) er noe annet. Det har jeg gjort. Jeg kunne ikke fortsette å være medlem lengere, være en aktiv medspiller i et kirkesamfunn som har vedtatt en annen lære og bekjennelse, enn den som har vært i århundrers tid. Og forlate Den norske kirke var ikke noe jeg ville, men ved den nye lære kunne jeg ikke bli stående, for da ville jeg akseptert dette. Det kunne jeg ikke, fordi det handler om egen og andres frelse.

Nå er det egentlig ikke jeg som har forlat Dnk. Det er den som har forlatt meg, ja stengt meg ute, gjort meg hjemløs og matløs, ved de fleste av sine hyrder og læreres forkynnelse og undervisning. Derfor, å bli i Dnk vil gå på troen løs, og medført at jeg ikke vil ha blitt bevart i en sann tro.

Måtte gjøre hva jeg har gjort. Etter luthersk tenkning er det ikke slik at en menighet bygges ovenfra. Ikke ved menneskeskapt struktur og strategi. Ikke av mennesker valgt inn etter demokratiske prinsipper, slik det skjer i et kirkemøte i Dnk i dag. Nei menigheten bygges nedenfra, av døpte troende mennesker, som er «forsamlingen av de hellige, der evangeliet blir lært rent og sakramentene forvaltet rett.» Vel er det de døpte som utgjør Dnk – men – «hvor er troens brand?» Er vel alle døpte troende? Er Kirkens Herre sin lære, alle døptes sin lære, og som holdes høyt i ære? Spørsmålet er i høyeste grad relevant å stille, selv om det bare er Gud som kjenner den enkeltes hjerte og tanker.

Nå har kirkemøte (med stort flertall) vedtatt en likekjønnet vigselsliturgi.  En ny bekjennelse og lære er innført, til stor sorg hos mange. Og skulle si at det nye og det gamle syn kan leve side om side, og ikke er splittende, fordi det er evangeliet og Jesus Kristus som forener, er ikke grunnet på bibelsk tro. Den nye «bekjennelse og lære» har sin grunn i «arm av kjød», i et demokratisk flertallsvedtak, presset fram av «folks vilje og mening», og som har forkastet det som er Jesu Kristi sanne lære. En kirke som velsigner noe som ikke har Guds velsignelse, er veldig alvorlig. – Må Herren si det samme i dag, som Han sa til noen av menighetene i Åpenbaringensboken, når de lot åpenbar synd og ugudelighet få råde: «Men jeg har imot deg? – «Det er en alvorlig sak å få Herren imot seg. Redningen er omvendelse.

Vedtak som kirkemøte har gjort er alvorlig. Dnk kan ved dette ikke lengre kalles en kirke. Den er blitt et «folkets hus» hvor demokratiske prinsipper er satt over det Guds ord taler klart imot. Men om Dnk stenger meg ute med sin vranglære, så jeg må melde meg ut av den, så får jeg gå dit hvor Den gode Hyrdes røst lyder klart om de salige ord om syndenes forlatelse til frelse for hver den som tror. Det er ikke menighetens/forsamlingens størrelse – dens kvantitet det kommer an på, men kvaliteten, at Ordet forkynnes klart, og «sjelen sanker føde» – Derfor «Hvor salig er den lille flokk som Jesus kjennes ved – «er det avgjørende. Og i alt må en ting få være det bærende: «sannheten tro i kjærlighet!»

Gunnar Helge Ødegårdstuen
Prest i DelsiN, bosatt i Tromsø