Vår kjære menighetsprest Erik Okkels fyller 50

Erik Ansgar Hellberg Okkels, bosatt i Tromsø, fyller 50 år lørdag 17. juni. Han er prest i Balsfjord, Tromsø og Kautokeino valgmenigheter i Det evangelisk-lutherske stift i Norge.
Jubilanten vokste opp som prestesønn, i Sønderjylland – nær grensen til Tyskland. Gjennom sin mor, som kom fra Sverige, fikk han tidlig del også i nabolandets kultur.
Alt fra barndommen stod det klart for Erik at han skulle bli prest. Hos ham knytter det seg sterke oppvekstminner fra Børre Knudsens besøk i soknekirken der hans far hadde sin tjeneste, og minner fra familien Okkels besøk hos Knudsens i Balsfjord prestegård.
Etter sideløpende studier ved det danske Menighedsfakultet, tok Erik A.H. Okkels teologisk embedseksamen ved Århus universitet i 2002, med en spesialavhandling om den tyske teolog og kirkemann Hermann Sasse. Praktisk-teologisk eksamen tok han ved Pastoralseminaret i Århus året etter. Selv om han hadde solid teologisk utdannelse, sto det klart for ham at han ikke kunne gå inn i tjeneste i dagens danske folkekirke.
Jubilanten ble kalt av Balsfjord og Tromsø valgmenigheter til å bli deres valgmenighetsprest, og biskop Børre Knudsen ordinerte ham til prest i 2007. Nokså snart trådte han også i tjeneste som prest for valgmenigheten i Kautokeino: Kautokeino lutherske kirke.
I Tromsø fant han også sin kjære kone Eva. Deres hjem er en ressurs for både stift og menighet. Det er ikke få elegante og velsmakende måltider de dyktige kokken Erik Okkels, sammen med sin Eva, har servert under møtene i DelsiNs organer.
Utenom sin prestegjerning er Erik Okkels også fra 2011 formann i For Bibel og Bekjennelse (FBB) på landsplan. Han er også medlem av bestyrelsen for KSBB (FBBs søsterorganisasjon i Danmark) og styret i Nordeuropeisk Luther-akademi.
Vi som samarbeider nært med jubilanten legger merke til hans store omsorg, omfattende teologiske kunnskaper, og hans analytiske evner. Hans kjærlighet til den skandinaviske salmeskatten merkes godt i hans gudstjenestearbeid. Pastor Erik har et utpreget lyttende øre, og fanger opp signaler som går andre forbi. Hans språksans viser seg, når han i samme samtale sjonglerer lett mellom sitt oppvekstmål dansk, og svensk og norsk, de to siste nesten uten aksent. Han behersker også engelsk og tysk.
Vi i DelsiN er glade for å ha en så evnerik og dyktig teolog i vår midte, og gratulerer hjertelig med 50-årsdagen!

Thor Henrik With, biskop

15/06/2017

Etter et vranglærende liturgivedtak

Kirkemøtet i trossamfunnet Den norske kirke har vedtatt en ordning for det som kalles «kirkelig vigsel av likekjønnede par». Med vedtaket viser trossamfunnet også gjennom sine gudstjenesteordninger, at det har forkastet den grunnvollen som den sanne kirke bygger på: Kristi og hans apostlers ord. Stikk i strid med dette ord villedes folk til å tro at samliv mellom to personer av samme kjønn kan kalles ekteskap, og at slikt samliv vil få Guds velsignelse.

Samlivskontrakt etter hedensk kjønnsideologi

Ordningen bygger ikke på kirkens grunnlag i Den hellige skrift. Den beskjærer og omtolker Skriften, så det skal synes som om Skriften støtter samliv tuftet på hedensk kjønnsideologi. Derfor kan ikke Bibelens tekster om ekteskap leses høyt som grunnlag for den samlivskontrakten som kirkemøtet i Trondheim nå har vedtatt en ordning for. For disse tekstene gjør ekteskap mulig bare for to som er kvinne og mann.

Vranglære er etter ordets røtter «å velge sin egen vei». Gjennom vedtaket velger trossamfunnet sin egen vei, bort fra kirkens verdensvide fellesskap på grunnlag av den lutherske bekjennelse, og til og med bort fra den lære om ekteskapet som en samlet kristenhet gjennom tidene har forkynt og praktisert.

Jesus og hans apostler får munnkurv

Kristne går til gudstjeneste for å høre Jesu og hans apostlers ord, søndaglig, og ved livets store begivenheter. Skal den som vil lytte til Jesus, fortsette å gå dit hvor man har en ordning for at Jesus må tie når man ikke liker det han faktisk sier? Kan et trossamfunn kalles Kristi kirke, sannhetens støtte og grunnvoll, når det gir Jesus og hans apostler munnkurv, dersom de motsier tidens kjønnsideologi? Hvem vil at barn og barnebarn skal ha sitt hjem i en kirke som vedtar at alle, fra ledende biskop til vikarierende trosopplærer, har myndighet til å motsi Jesus?

Rett til Skrift-stridig seremoni i menigheten

Om man kan si at «vår» prest ikke forkynner slik, er det en god gave. Men når ett av hans menighetslemmer krever Guds velsignelse over det som Skriften fastholder er grov synd, er den samme presten nå forpliktet til å vike fra sin plass som menighetens hyrde, og la vill-ledere i presteklær forestå en Skrift-stridig seremoni som menighetens gudstjeneste. Kristi apostel sidestiller slikt enkjønnet samliv med avgudsdyrkelse, det fører til fortapelse – om man da skal tro kirkens kilde og norm, Den hellige Skrift. Menigheter som lar dette skje som om ingenting har hendt, kan ikke fortsatt kalles sannhetens støtte og grunnvoll.

Kjennetegn på menigheten

Det er tre hovedkriterier for å finne kirken og dens menigheter. Kirken er der evangeliet forkynnes rent: der lovens dom over alt som Guds ord kaller synd og urenhet, blir strøket ut av tilgivelsen for alle synder, på grunn av Kristi soningsdød for oss. Og der dåpen forvaltes etter Kristi innstiftelse til gjenfødelse og tro, og nattverden forvaltes etter Kristi innstiftelse, med tilgivelse for alle synder, med liv og salighet. Tre kjennetegn, som skal finnes samtidig i en menighet i Kristi kirke.

Sannhetens støtte og grunnvoll

Menighetens lemmer har sammen rett og plikt til å prøve læren, og forkaste alt som motsier læren i Den hellige skrift. De skal se etter kirkens rette kjennetegn. Der kjennetegnene ikke finnes, er forførelse på ferde. Der kirkens kjennetegn finnes, der er Guds kirke, den som er sannhetens støtte og grunnvoll. Der skal menighetens lemmer høre Ordet til tro, vaskes rene i dåpsvannet og spise og drikke Herrens legeme og blod i nattverdmåltidet, så de forenes med Kristus og hans legeme, kirken, i himmelen og på jorden.

30/01/2017

Slik melder du deg inn i DelsiN

Det evangelisk-lutherske stift i Norge har åpnet adgang for personer til å registrere sin tilknytning til vårt stift (bispedømme). Det skjer ved at en melder inn sitt ønske om å bli innført i Stiftets fortegnelse over faste nattverd-deltakere (kommunikanter).

Ett legeme

De faste nattverd-deltakerne utgjør kirkens synlige lemmer. Apostelen Paulus sier: Fordi det er ett brød, er vi alle ett legeme. For vi har alle del i det ene brød.

Når du melder deg som fast nattverd-deltaker, sier du tydelig at du er en del av det synlige, åndelige kirkefellesskapet i DelsiNs menigheter, at du er med-lem sammen med de andre lemmene.

Kirkerettslig

Ordningen er hjemlet i Stiftets kirkerett, derfor er tilknytningen din en kirkerettslig tilknytning til Stiftet. Å fastsette kirkerett, er kirkens sak, ikke statens. Staten gir bare lover for trossamfunnenes vilkår innenfor den norske stat (offentlig støtte, offentlig vigselsrett m. m.), ikke for kirkens liv.

Som fast nattverddeltaker har du kirkelige rettigheter og plikter. I tillegg til at du hører til ved nattverdbordet i Stiftet, får du bære barn til dåpen, melde barn til konfirmasjon, bli viet kirkelig, og bli begravet av Stiftets prest.

Som fast nattverd-deltaker anerkjenner du, og er tilordnet, den lokale DelsiN-prestens hyrdetjeneste.

For å bli registrert

For å bli registrert som fast nattverd-deltaker må du være døpt til Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn, og bekjenne kristen tro i samsvar med den lutherske bekjennelse. Dessuten skal du være konfirmert i en luthersk kirke, eller på annen måte ha fått adgang til nattverden av en luthersk prest.

Om Staten og kirkesamfunnene

Det evangelisk-lutherske stift i Norge er registrert i Brønnøysundregisteret. For ordens skyld gjør vi oppmerksom på at Det evangelisk-lutherske stift i Norge ikke er registrert i statens registre som «trossamfunn». Det får derfor ingen statsstøtte. Du kan bli fast nattverd-deltaker i Stiftet, enten du formelt er medlem av et registrert, luthersk trossamfunn, eller står uten noe formelt kirkemedlemskap. Dersom du er medlem av et ikke-luthersk kirkesamfunn, må dette medlemskapet avsluttes før du kan bli medlem hos oss.

Slik gjør du

Henvend deg til presten i den valgmenigheten / gudstjenestefellesskapet som du deltar i, så får du registreringsskjema og videre veiledning til registreringen.

Bli bedre kjent med oss?

Våre menigheter finnes i Tromsø, Balsfjord, Kautokeino, Trondheim og Drammen. Se under Våre menigheter for nærmere informasjon.

Har du spørsmål? Ta kontakt med presten i din menighet. Du finner prestene her.

Ønsker du å få tilsendt innmeldingsskjema som fast nattverd-deltaker, kan du gi oss en melding under Kontakt oss, på denne siden.

30/01/2017

Tromsøgutt presteviet i Göteborg

Lørdag 29. oktober ble Sveinung Eriksen ordinert til prest i Missionsprovinsen i Sverige av biskop Roland Gustafsson. Biskop Roland ble assistert av Missionsprovinsens assisterende biskoper Lars Artman og Göran Beijer, biskop i Selbstständige Evangelisch-Lutherische Kirche i Tyskland, Hans-Jörg Voigt og biskop i DelsiN Thor Henrik With, samt prester fra Missionsprovinsen.

Ordinasjonen fant sted i Immanuelförsamlingens nyervervede kirke i bydelen Hisingen, i forbindelse med Missionsprovinsen «stiftsmøte», som i Sverige kalles Provinskonventet. Representanter fra Missionsprovinsens 15 menigheter i hele Sverige var derfor til stede. Det var en høytidsstemt og glad forsamling som med et tydelig «ja» bekreftet at Sveinung Eriksen er rettelig kalt til prest. At biskop Hans-Jörg Voigt fra den konservative tyske kirken SELK deltok, understreker det større internasjonale kirkefellesskapet som våre stift er en del av.

Sveinung Eriksen har studert teologi ved Församlingsfakulteten i Göteborg. Han er kalt til tjeneste som pastorsadjunkt (hjelpeprest) i Uddevalla-området og i Göteborg-området. Pastor Eriksen kommer opprinnelig fra Tromsø, og han ser fram til å komme som besøkende prest i DelsiN, når det ligger til rette for besøk. Han bor nå i Göteborg, sammen med sin kone og deres lille datter.
(Foto: Henrik Vestergård)

04/11/2016

Kirkesplittelsen – og veien fram

Nå settes menighetene og enkeltmedlemmene i Den norske kirke på prøve. Bibelstridig lære og kirkeliv har fått økende rom og legitimitet gjennom en rekke vedtak i Kirkemøtet og Bispemøtet de siste to tiårene, sist nå gjennom Kirkemøtets skjebnesvangre vedtak om «kirkevielse» av samkjønnede.

Samtidig forsikres det om at vedtakene ikke splitter kirken. Dermed må vår tids menigheter og kirkelemmer svare på spørsmål som også var påtrengende på reformasjonstiden: Hva skaper enhet i kirken? Og når det er besvart: Vil menighetene holde seg til kirkens virkelige enhet, slik vår bekjennelse beskriver den, eller la seg blende av et organisatorisk skall som tildekker egentlig splittelse?

Den bibelske og lutherske lære er at «til sann enhet i kirken er det nok å være enig om evangeliets lære og om forvaltningen av sakramentene». Disse handlingene grunnlegger og opprettholder menighetene, og de blir pålagt og betrodd den vigslede tjenesten med Ord og sakrament, innstiftet av Gud (Den augsburgske bekj., art. V, VII og XIV). Hva det er å lære evangeliet rent og forvalte sakramentene rett, fremgår av den bekjennelsen reformasjonens menigheter la fram i Augsburg i 1530. «Sann enhet i kirken» hviler altså på enighet om et bestemt læregrunnlag. Når Den norske kirkes organer nå innfører kirkelære som bryter med grunnlaget for enhet i kirken, brytes kirkens enhet i stykker.

"... og legger vinn på å bevare Åndens enhet i fredens sambånd. Det er ett legeme og én Ånd, likesom dere og ble kalt med ett håp i deres kall. Det er én Herre, én tro, én dåp, én Gud og alles Far, han som er over alle og gjennom alle og i alle. Foto: "Water Flow 2" av Luke Addison. — «… og legger vinn på å bevare Åndens enhet i fredens sambånd. Det er ett legeme og én Ånd, likesom dere og ble kalt med ett håp i deres kall. Det er én Herre, én tro, én dåp, én Gud og alles Far, han som er over alle og gjennom alle og i alle.» Foto: «Water Flow 2» av Luke Addison fra Flickr.

Dermed utfordres menighetene og de enkelte troende i to retninger: til å bekjenne, og til å forkaste. Til å bekjenne, ved å fastholde den bibelske lære, slik den er uttrykt gjennom kirkens bekjennelser, og så forme gudstjenestelivet og det offentlige vitnesbyrdet i tråd med det. Men de utfordres også til å forkaste vrang lære. Prester og biskoper som lærer mot Skriften, skal ikke mottas når menigheten samles til gudstjeneste. «I Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn», sier presten når gudstjenesten begynner. På denne hilsen skal menigheten svare sitt bekreftende «Amen». Men bare til dem som lærer rent og forvalter rett, og derfor kommer i Herrens navn.

I vår tid utfordres menighetene og de troende til å tale hørbart og handle sant overfor den falske enheten de blir tilbudt. Hovedstedet for å tale sant er den enkelte gudstjeneste, selv om ytringer i andre sammenhenger også kan høre med. Når prester og biskoper framstår som om de har del i kirkens enhet, men motsier den bibelske lære, tilsier de faktiske forhold at en må utebli fra deres gudstjenester. Også i forrige århundre handlet kirkens kvinner og menn i Norge slik, med rette. At en tier og tenker i sitt stille sinn at en ikke er enig i vranglæren, holder ikke. Derimot er den ytre bekjennelse og den ytre handling gyldig, for Herren så vel som for mennesker.

Kirken er virkelig kirke når «de hellige» samles der hvor «evangeliet læres rent og sakramentene forvaltes rett». Om de registreres i et statlig register over såkalte «trossamfunn», blir «de hellige» ikke mer kirke av det. Det er bare for statsforvaltningen registrering gjør kirken mer virkelig, – og for dem som tenker som en statsforvaltning. Og man blir ikke mindre kirke, om slik registrering ikke gjøres. Heller ikke den enkelte blir mer eller mindre del av kirken, slik reformatorene lærer om den, ved å melde seg ut eller inn av et offentlig register. Hvilken kirke en virkelig tilhører, bestemmes av hvilken prekestol den enkelte stadig setter seg under, hvilket nattverdbord en regelmessig mottar sakramentet fra, og hvilken døpefont en bærer fram barnet sitt til.

Nå prøves menighetene og de enkelte troende. Vil de fortsette som del av kirkens virkelige enhet, slik vår bekjennelse beskriver den på grunnlag av Den hellige Skrift, eller la seg blende av et organisatorisk skall rundt læresplittelsen? Sann enhet i kirken og sann enhet med kirken finner man bare i de helliges forsamlinger, der Ordets vigslede tjenere lærer evangeliet rent og forvalter sakramentene rett.

Thor Henrik With
biskop i Det evangelisk-lutherske stift i Norge

Denne teksten ble i litt kortere utgave først publisert i avisen Vårt Land fredag 15. april 2016, samt Vårt Lands debattsider på Verdidebatt.no.

17/04/2016 0

«Fordi det er ett brød, er vi alle ett legeme»

«Du blir det du spiser!» hører vi fra mange kanter. Noen bruker ordene for å komme med slankeråd, andre lager reklame for en kokebok eller vil overtale oss til å gå over til en spesiell diett. De har I alle fall ikke mer enn skaperverkets prosesser for øye. Kan spising gi oss mer enn en sterk og sunn kropp?

Det kan det, sier apostelen Paulus. Et helt spesielt brød gir oss mer. Han snakker ikke om grovbrød eller brød av utvalgte kornsorter. Men om «brødet som vi bryter». Det som hører sammen med «begeret som vi velsigner». Hva er det da med dette brødet?

Apostelen stiller et spørsmål som egentlig er overflødig, for alle hans lesere vet svaret: Brødet som vi bryter, gir det ikke del i Kristi legeme? spør han. Selvfølgelig er det slik, det vet leserne hans. Har vi ikke hørt det i dåpsopplæringen og lært det i bibelundervisningen? «Brødet som vi bryter» er brødet i måltidet som Herren, Jesus, bød oss å spise den kvelden da han ble forrådt. Jesus forklarte hva som var enestående med det brødet, da han sa: «Dette er mitt legeme, som gis for dere». Det er et brød som ved Guds uforklarlige under samtidig er Jesu legeme. Så ubegripelig annerledes er det brødet, at et alminnelig menneske bare må knele ned for å vise sin undring og respekt.

Enhver annen brødbit som vi spiser, konsumerer vi, den blir en del av vår kropp. Men når vi spiser det enestående brødet som er Jesu legeme, skjer faktisk det motsatte av det en skulle tro: brødet konsumerer vi riktig nok, men Jesu legeme, som er i med og under brødet, konsumerer oss. Brødet som vi spiser, så å si smelter hver av oss, og tar oss inn i det som brødet er: Kristi legeme.

Jesu Kristi legeme er en helhet, han er én kropp. Slik er det jo med menneskekroppen: den er en helhet, som ikke kan leve oppdelt. Det brødet som er Kristi kropp, fortsetter å være ett eneste brød, selv om det kommer til oss i enkeltbiter. Når vi spiser av det brødet som konsumerer oss, blir vi også én eneste kropp, selv om hver av oss står på egne ben, eller kneler på egne knær. Spisingen føyer oss sammen i et frelsende under, slik apostelen sier: «Fordi det er ett brød, er vi alle ett legeme».

Dette er det kristne fellesskap i ordenes egentlige mening, dette er «de helliges samfunn», som vi sammen bekjenner høyt og tydelig i gudstjenestene. Det er også sant at vi som tror på Jesus og holder måltid slik han bød oss, har samme tro, kjenner fellesskap i de samme sangene og de samme erfaringene, enten det er motstand, omvendelsens kamp eller bønnens velsignelser. Det kan være godt og rikt, når vi opplever fellesskap oss imellom, og vi skal takke Gud for det.

Men Gud vil knytte oss nærmere sammen enn det, og han vil knytte oss nærmere sammen til seg. Derfor gir han oss del i det ene brød, det som skaper en eneste helhet av millioner av individer. Slik skaper han «de helliges samfunn». I et nærmere kristent fellesskap kan du ikke komme.

Å, for et under, at du som spiser av «brødet som vi bryter», er føyd inn i denne levende helheten: Kristi kropp. «Fordi det ett brød, er vi alle ett legeme. For vi har del i det ene brød.»

+ Thor Henrik

(først bragt i Lys og salt – feb. 2016)

24/03/2016 0

Nytt hus for gudstjenester på gammel grunnvoll

Med mottoet «Nye gudstjenester, gammel grunnvoll» fortsetter Det evangelisk-lutherske stift i Norge med nattverdgudstjenester i Drammen.

Nå holdes gudstjenestene i «nye» lokaler i Stasjonsgata 4 i Drammen, i det såkalte Folkehjelpshuset. Det ligger ikke langt fra Gulskogen Butikksenter, og bare 200 meter god gangvei fra Gulskogen jernbanestasjon. De nye lokalene er rommelige, har god rullestolrampe og grei parkering.

– Vi gleder oss til å ta imot gamle og nye kirkegjengere i de nye lokalene, sier Marianne Leine With, mens hun forbereder nytt «kirkeutstyr» for gudstjenestene.

Første gudstjeneste holdes søndag 14. februar kl. 17.00. Biskop Thor Henrik With preker og forretter. Den neste er planlagt til 28. februar. Se ellers Drammens menighetsside her på nettstedet.

11/02/2016 0

Første Timoteusmesse i Drammensområdet

Søndag 23. august ble den første Timoteusmessen i Drammens-området feiret. Messen fant sted i biskopens huskapell. «Vi var ikke mange, men vi fikk høre Guds Ord ubeskåret, og ta imot hele Guds nåde i Ord og sakrament», ble det bemerket i etterkant.

Etter messen spiste deltakerne kveldsmat sammen, og samtalte om videre planer for messene. I løpet av høsten vil de bli feiret med to eller fire ukers mellomrom, etter som biskopens andre plikter tillater det.

Hvorfor «Timoteusmesser»? I norsk kirkeliv har såkalte «Tomasmesser» vært kjent i noen år. Man har kalt dem «de søkendes gudstjeneste», eller «tvilernes gudstjeneste» etter apostelen Tomas, som tvilte på Jesu oppstandelse før han fikk møte ham ansikt til ansikt.

Timoteusmessene, derimot, henter sitt navn fra apostelen Paulus medarbeider og arvtaker Timoteus. Paulus formante ham til å bli i det han hadde lært, og gi det videre til mennesker som selv er i stand til å lære andre. Timoteusmessene vil fastholde troens «fagre skatt» slik vi har mottatt den fra apostlene, og overlevere den uforandret til nye mennesker, nettopp slik Timoteus fikk det i oppdrag.

Biskop Thor Henriks preken over dagens tekst, som også understreker behovet for Det evangelisk-lutherske stift.

25/08/2015 0

Støtte til homofile

Noen mennesker preges av homofilt følelsesliv og seksuell orientering. Arrangementet Sápmi Pride i Karasjok skaper igjen offentlig oppmerksomhet om dem. Alt for ofte har disse medmenneskene våre blitt utsatt for forakt, hånsord og til og med overgrep. Det skal ikke skje! Det er grunn til å gjenta det vi før har sagt: den som gjør slikt mot andre mennesker, trekker Guds dom ned over seg. En dag skal hver av oss svare for sitt liv, for sine ord og handlinger.

Gud har skapt oss mennesker til enten mann eller kvinne. Vi får ikke velge vårt kjønn, det er gitt oss av Skaperen. Han har også gitt oss veiledning til å leve godt med hverandre, derfor har han bestemt tydelig hvordan vi skal leve ut våre kjønn. Skaperen ser dypere og klarere enn skapningene hva som fører til det gode liv.

Guds Ord sier tydelig at mennesker skal leve seksuelt sammen i livslange ekteskap mellom mann og kvinne. De som lever sammen seksuelt på andre måter, enten de er homo eller hetero, bryter Guds bud. De må vende om til Ham som gjerne vil tilgi alle synder helt og fullt, på samme måte som hver eneste av oss må vende om, vi som uten unntak er syndere. Vi skal alle svare for Guds ansikt for våre liv.

Mange mennesker bærer byrder i følelseslivet. Noen trekkes av dyp personlig orientering i retning mot å bryte Guds forbud mot homofilt samliv. Dette kan til og med oppleves som den eneste muligheten: en har ikke noe valg. Slik kan det bli en av livets tyngste byrder.

Jesus kaller oss til å bære sammen med dem som kjemper for å leve etter Guds bud og veiledning, også når det betyr at de må avholde seg fra viktige sider av livet, og unnvære det som kjennes naturlig og godt. Vi vil helhjertet støtte homofile som kjemper slik! Alle erfarne kristne vet hvor lett det er å snuble og falle. Derfor er ordene fra Jesus umistelige: Heller ikke jeg fordømmer deg! Og fortsettelsen uomgjengelig: Gå bort, og synd ikke mer.

I vår tid høres sterke stemmer som fører Guds folk vill. Derfor er det påkrevd å være våken og la seg rettlede av Guds ord, selv om «alle andre» mener det motsatte. Biskoper, prester og predikanter som påstår at det ikke er nødvendig å vende om fra homofilt samliv, taler mot Guds ord. Dem skal man ikke høre på, men vende ryggen til, og ikke samles med dem når de preker eller holder gudstjeneste.

Alle kan berøres av ulemper som følger med når man holder fast på Ordet. De må vi alle være villige til å bære. Ulempene er likevel for ingenting å regne mot det nyskapte livet vi får leve, fridd ut av mørket og inn i Guds underfulle lys.

+Thor Henrik

30/05/2015 0

Gratulerer, Ragnhild!

Vår kjære og høyt respekterte bispefrue Ragnhild Iden Knudsen fyller 75 år den 5. oktober.

Ragnhild Knudsen var gift med biskop emeritus, Børre Knudsen, som fikk gå inn til den evige glede for vel en måned siden. Den unge fysioterapistudenten Ragnhild ble viet til sin Børre i 1964, etter at han som meget ung hadde fridd høytidelig til piken han var helt betatt av. Ferdig utdannet forsørget Ragnhild familien mens ektefellen ennå var student. Som en praktisk og handlekraftig ung dame tok hun også sertifikat lenge før sin mann.

I 1968 kom den unge familien som prestefolk til Malangen i Balsfjord. Ragnhild slet med mørketiden, og håpet nok å unnslippe den, men i lojalitet mot den daværende Tromsø-biskopens kall, eller heller ordre, gikk veien deres likevel til Balsfjord, til hans sokneprestembete og hennes arbeid som fysioterapeut. Senere tok hun også spesialutdanning innenfor fysioterapien.

Ragnhild så det som Børre: Livet er hellig fra unnfangelsen, men abortloven gir enkeltmennesket rett til å drepe den ufødte. Derfor måtte loven bekjempes. Først gjennom dokumentarfilmen «En prest og en plage» innser mange av oss i alle fall noe av det som det kostet Ragnhild Knudsen å stå i malstrømmen av begivenheter knyttet til mannens abortprotester.

Den støtten hun var for ham gjennom hans mange ytre, og ikke minst indre kamper står det enorm respekt av. For en mor å se og vite at mannens nødvendige kamp også kostet barna deres mye, må ha vært uhyre smertefullt. For en husmor å takle overgangen fra Balsfjord prestegård til den vei- og vannløse hytta i Malangen, og få livet med fem barn til å gå rundt uten hans lønn, er en prestasjon. Det vitner om en helt spesiell styrke at hun har kommet gjennom de mange harde årene på den måten som vi nå får tegnet et innsiktsfullt og nyansert bilde av på lerretet.

At det har holdt hardt i perioder, skal ingen undres over. «Når ting blir riktig ille, skal du bare få det til», skal Ragnhild ha sagt. Det sier sitt om den viljesterke og reflekterte jubilanten med det rolige og milde ansiktet. Har skuffelsen over alle dem som talte sterkt, men ikke sto opp da det kom til stykket, tegnet sine små, resignerte linjer?

Vi vil si Ragnhild er hjertevarm takk for at hun la ned så mye av livet sitt i kampen vi andre skulle gitt mer i! Og for at vi får kjenne en dame med så stor klokskap, fasthet og styrke.

Det evangelisk-lutherske stift i Norge og mange, mange, med oss ønsker nå Ragnhild Knudsen hjertelig til lykke! Må velsignelse og glede få stor plass i ditt liv i årene som ligger foran, Ragnhild!

Thor Henrik With, biskop i DelsiN

03/10/2014

Forfatter: Thor Henrik With