Det lune og samtidig myndige vesen en møter hos Ragnhild Knudsen, tilhører en meget oppegående og tydelig dame.
Ragnhild Knudsen var i vel 50 år gift med vår avdøde biskop
Børre Knudsen. På tross av de veldige påkjenningene som hun bar sammen med sin
Børre og deres familie i forbindelse kampen mot selvbestemt abort i Norge, har
hun fremdeles mot og kraft til å heve stemmen offentlig mot Den norske kirkes
biskopers siste abortuttalelse. – Jeg forstår ikke at biskopene tør, sa hun for
en tid siden til avisen Dagen. – Det er ikke galt å vise omsorg. Men biskoper
skal forkynne rett og galt ut fra Guds ord.
Ragnhilds blide og rolige ansikt og klokt avveide ord røper en standhaftig og meget reflektert person. Med usedvanlig lojalitet mot prestemannen Børres kall, bodde hun nesten 50 år i Balsfjord prestegjeld. Det røynet svært hardt på da familien med fem barn ble kastet ut av Balsfjord prestegård, og måtte berge seg i en hytte på 27 kvadratmeter, uten innlagt strøm. Verre var det nok for henne som mor, at barna også fikk svært tungt å bære på grunn av samfunnets og kirkens reaksjoner på farens profilerte motstand mot abortloven. Slikt er ikke til å legge helt bak seg, selv ikke i høy alder. Også nå, som i margstjelende kampår før, skinner omsorgen for familien tydelig fram.
Uten Ragnhild og Børre Knudsens enestående utholdenhet hadde
våre menigheter i dag neppe eksistert. Sammen med henne vil vi som nå tjener i
Det evangelisk lutherske stift «prøve å berge en troverdig kirke for våre barn
og barnebarn», som hun i avisintervjuet sa om målsettingen de hadde den gang.
Vi ønsker Ragnhild Knudsen Guds fred, og hjertelig til lykke
med åremålsdagen! Må det bli en lys og velsignet feiring sammen med de aller
nærmeste. Og må hun også i de kommende år få erfare at – Hos deg, Herre, er
livets kilde, i ditt lys ser vi lys (Salme 36,10).
Jeg har stor medlidenhet med alle dem som nå bærer på en dyp sorg fordi de ikke lenger kan være del av den kirken de har tilhørt hele sitt liv. Dit kunne de gå i alle livets store og små hendelser, som små barn har de fått dåpens vann over hodet og funnet sin plass på Guds fang. Her har de spist av det brødet og drukket den vinen som gir evig liv, og fått næring til sitt kristenliv. Her har de fått undervisning og hjelp til å ta det store skrittet ut i en vanskelig ungdomstid, og svart sitt ja til det rette ekteskapet som mann og kvinne for Guds ansikt. I denne kirken har de hørt Bibelen forkynt og sunget med i sitt hjerte gjennom liturgiene som var uttrykk for en klar og trygg bekjennelse, slitesterk gjennom århundrene.
Et maleri fra gammel tid. Briggen (skipet) med navn «Dwn forønskede fred» forliser under storm den 26 august 1798. Kanskje kan vi si at bildet derfor også er svært passende som beskrivelse på dagens kirkelige situasjon. Den norske kirke ønsker at alt skal være fredfullt og i harmoni, men kaster ut Jesus med Guds ord. Evangeliet er ensbetydende med full aksept for det meste. De roper dermed «fred, fred», men det er ingen virkelig fred (fred med Gud). «Den Forønskede Fred» av Trondhjem havarerer utenfor Vestfrisland, Holland 1789. Foto: Digitalt Museum, Trondheim byarkiv (originalmaleri hos hos Sverresborg Trøndelag Folkemuseum).
Nå er denne kirken ikke slik lenger. Kirkeskipet lekker, og forliset er uunngåelig. Det ser ut som om ror-pinnen er bundet fast i Tidens Strømmer og bestemmer hele kursen. Noen holder seg fast til skroget og ser sin oppgave her. Jeg gjorde også det, inntil jeg, sliten og desillusjonert av skipets stadig mer forfalne forfatning, innså at jeg måtte anrope et skip som ennå førte kirkens flagg i mastetoppen. Det kom. Fra nord, lastet med landsdelens besluttsomhet og mot. Noen hadde tatt grep allerede da Bibelens klare ord om hyrde-oppgaven som mannens byrde og ansvar ble satt til side. Flere handlet i protest mot biskopers vranglære, og skipsfløyta gjallet høyt mellom fjord og fjell da landets kirke-overhode ikke anerkjente det ufødte barnets rett til liv.
Disse kloke menneskene hadde heist et flagg der Bibelen og bekjennelsen stod høyest som ledestjerne. De hadde lagt ut på havet. Litt famlende hva angår organisering, men helt sikre på kursen. Siden kom nye til. Skipet har nå fått en fastere struktur i skroget, og skipets inndeling gjør plass for seilere fra alle steder i landet. Flere må gjerne søke hyre. Forut for baugen vil det møte både stormer og strømmer. Men tryggheten hviler hos Ham som har all makt i himmel og på jord. En nyorientering, også med sorgens klangbunn, gir håp.
Her i vårt evangelisk-lutherske stift har jeg funnet det en kirke skal være: Forsamlingen av de hellige, fordi Gud helliger oss og tilgir oss, og der jeg i den synlige kirken med en rik liturgi som samstemmer med bekjennelsen tar imot nattverden til liv og salighet.
Kirkemøte 2016 har med stort flertall vedtatt vigsel av to personer av samme kjønn – og ved det gi disse Guds velsignelse. Dette er et svært tragisk vedtak, som setter folkets menig over Guds ord og den kristne bekjennelsen.
En kristen kjemper mot djevelen med sverd og skjold av gull. Ornamentet fins i taket på katedralen i Norwich. Slike fins det mange av der støttepilarene i hvelvet på taket krysser hverandre. Foto av Fæ på Wikimedia Commons.
Et bibelavsnitt har i den forbindelse talt alvorlig til meg. Det er 1 Johs 1:6 flg. Budskapet som apostelen taler – om livets ord, det gir de troende samfunn med Faderen og Sønnen, og dette samfunn kan de bare beholde dersom de vandrer i lyset, i ordets lys.
Apostelen Johannes tar her et grundig oppgjør med den falske og farlige læren om mennesket, at det ikke har synd – «dersom vi sier vi ikke har synd» Den kirke som lærer dette taler simpelthen ikke sant. Som apostelen sier: «sannheten er ikke i oss» Derfor er det ikke sannhetens ord når det hevdes at samliv mellom to like kjønn ikke er synd. Kirkemøte har dermed bestemt noe som Guds ord sier nei til. Den er blitt redskap for et farlig selvbedrag, og den narrer og bedrar seg selv. Den har med tydelige ord sagt at likekjønnede par sitt samliv ikke er synd mot Gud. Det handler om kjærlighet, og derfor må det tas på alvor, for kjærligheten er av Gud. Men dette er en fordreining og forfalskning av selve bilde av Gud og menneske. Kirkemøte har gjort Gud til en løgner. Hans ord ligger virkelig ikke til grunn for det som er vedtatt. Guds ords sannhet gjelder ikke og betyr ikke noe lenger. Dette er en tragedie.
Men Bibelen sier at Guds ord er sannhet. Derfor er det en umulighet å ha sannhetens ord «i oss» når det gjøres stikk i strid med hva det sier. Det blir sagt som forsvar til det som er gjort, at det viktigste er «Jesus og evangeliet, at det får samle oss.» Men hvordan er det mulig når Guds ord fordreies så grovt, at Gud gjøres til en løgner? Det er ikke mulig, fordi vedtaket som er gjort, og evangeliet, forholder seg til hverandre som ild og vann. Det er uforenelig.
Derfor har kirkemøte gjort Gud til en løgner ved å fornekte sannhetens ord. Det er ikke lenger en «sannhetens støtte og grunnvoll», men en løgnkirke, som ikke vandrer lenger i lyset.
Gunnar Helge Ødegårdstuen. Foto: Boe Johannes Hermansen.
Men Guds ord anviser en annen vei, ut av selvbedraget, nemlig bekjennelsens vei. Men da må kirken virkelig erkjenne synden som en virkelighet, og at menneske er en synder: Hvor da synden bekjennes, er det tilgivelse å få. Når kirken så gjør bot og omvender seg, får den syndenes forlatelse. Den vandrer i lyset, likesom Gud er i lyset. Da har vi også samfunn med hverandre. Men dette samfunn trues, ja ødelegges, der hvor kirken forsvarer og godtar synden. Den lever i strid med seg selv.
Det er dette som nå har skjedd gjennom kirkemøtets flertallsvedtak.
Av GUNNAR HELGE ØDEGÅRDSTUEN Pastor i Det evangelisk-lutherske stift, Balsfjord og Tromsø valgmenigheter
Kirkens enhet forvitrer og har utestengt den opprinnelige og bibelfunderte lære med å innføre ny lære i Den norske kirke. Tegning av norsk stavkirke. Tegnet av GameBro hos DeviantArt.
Av Gunnar Helge Ødegårdstuen
Nei – ikke Jesu Kristi kirke, hvor Han er den sanne hyrde og lærer. Den, som Den hellige Ånd har kaldt meg ved evangeliet, opplyst meg med sine gaver, og kaldt meg til å ha hjemme i Hans kirke her på jorden, og som har bevart meg i en sann tro fram til i dag. Denne Hans kirke melder jeg meg ikke ut av. Vel var det en tid i mine yngre år jeg var borte i fra Kirkens Herre, ja vandret blindt på syndens vei, og ikke spurte etter Jesus. Men Han som jeg ble døpt til sviktet ikke, men etterjaget meg med sitt nådige kall, ja fant meg, og førte meg tilbake til seg. Her vil jeg nå bli værende til Herren henter meg hjem til seg.
Å melde meg ut av Den norske kirke (Dnk) er noe annet. Det har jeg gjort. Jeg kunne ikke fortsette å være medlem lengere, være en aktiv medspiller i et kirkesamfunn som har vedtatt en annen lære og bekjennelse, enn den som har vært i århundrers tid. Og forlate Den norske kirke var ikke noe jeg ville, men ved den nye lære kunne jeg ikke bli stående, for da ville jeg akseptert dette. Det kunne jeg ikke, fordi det handler om egen og andres frelse.
Nå er det egentlig ikke jeg som har forlat Dnk. Det er den som har forlatt meg, ja stengt meg ute, gjort meg hjemløs og matløs, ved de fleste av sine hyrder og læreres forkynnelse og undervisning. Derfor, å bli i Dnk vil gå på troen løs, og medført at jeg ikke vil ha blitt bevart i en sann tro.
Måtte gjøre hva jeg har gjort. Etter luthersk tenkning er det ikke slik at en menighet bygges ovenfra. Ikke ved menneskeskapt struktur og strategi. Ikke av mennesker valgt inn etter demokratiske prinsipper, slik det skjer i et kirkemøte i Dnk i dag. Nei menigheten bygges nedenfra, av døpte troende mennesker, som er «forsamlingen av de hellige, der evangeliet blir lært rent og sakramentene forvaltet rett.» Vel er det de døpte som utgjør Dnk – men – «hvor er troens brand?» Er vel alle døpte troende? Er Kirkens Herre sin lære, alle døptes sin lære, og som holdes høyt i ære? Spørsmålet er i høyeste grad relevant å stille, selv om det bare er Gud som kjenner den enkeltes hjerte og tanker.
Gunnar Helge Ødegårdstuen (Foto: Boe Johannes Hermansen)
Nå har kirkemøte (med stort flertall) vedtatt en likekjønnet vigselsliturgi. En ny bekjennelse og lære er innført, til stor sorg hos mange. Og skulle si at det nye og det gamle syn kan leve side om side, og ikke er splittende, fordi det er evangeliet og Jesus Kristus som forener, er ikke grunnet på bibelsk tro. Den nye «bekjennelse og lære» har sin grunn i «arm av kjød», i et demokratisk flertallsvedtak, presset fram av «folks vilje og mening», og som har forkastet det som er Jesu Kristi sanne lære. En kirke som velsigner noe som ikke har Guds velsignelse, er veldig alvorlig. – Må Herren si det samme i dag, som Han sa til noen av menighetene i Åpenbaringensboken, når de lot åpenbar synd og ugudelighet få råde: «Men jeg har imot deg? – «Det er en alvorlig sak å få Herren imot seg. Redningen er omvendelse.
Vedtak som kirkemøte har gjort er alvorlig. Dnk kan ved dette ikke lengre kalles en kirke. Den er blitt et «folkets hus» hvor demokratiske prinsipper er satt over det Guds ord taler klart imot. Men om Dnk stenger meg ute med sin vranglære, så jeg må melde meg ut av den, så får jeg gå dit hvor Den gode Hyrdes røst lyder klart om de salige ord om syndenes forlatelse til frelse for hver den som tror. Det er ikke menighetens/forsamlingens størrelse – dens kvantitet det kommer an på, men kvaliteten, at Ordet forkynnes klart, og «sjelen sanker føde» – Derfor «Hvor salig er den lille flokk som Jesus kjennes ved – «er det avgjørende. Og i alt må en ting få være det bærende: «sannheten tro i kjærlighet!»
Gunnar Helge Ødegårdstuen
Prest i DelsiN, bosatt i Tromsø
Det evangelisk-lutherske stift i Norge 