Mikkelsmess – St. Mikael og alle englers dag

Erkeenglen Mikael kjemper imot draken (Åp 12, 7) - Bergen Museum - Foto: Nina Aldin Thune
Erkeenglen Mikael kjemper imot draken (Åp 12, 7) – Bergen Museum – Foto: Nina Aldin Thune

Erkeengelen Mikael og alle englers dag – 29. september

– en betraktning over Matt 18, 1-10

Av Hans Olav Okkels

I en del kirker fra oldkirken kan man se bilder, som minner oss om, hva som skjer i en gudstjeneste. Et bilde over alteret viser Jesus og disiplene, fordi det er den samme Jesus, som vandret omkring i det hellige land, som også er nærværende i gudstjenesten, når vi er samlet i hans navn, lytter til han ord og på hans befaling feirer nattverden.

Over dette bilde kan en av og til se den himmelfarne Jesus, som er omgitt av englene. Når vi er samlet i Jesu navn, så står vi overfor den himmelske trone og er omgitt av den himmelske engleskare. Da feirer vi ikke noe fjernt, men vi gleder oss over at Jesus er midt iblant oss og Guds engler er nær.

I evangeliet leser vi at Jesus får spørsmålet: Hvem er den største i himlenes rike? Og nest etter Gud og Jesus kunne man tenke seg, at Jesus hadde nevnt englene. Men nei! I stedet kaller Jesus et lite barn til seg og fremhever det som et forbilde for voksne og sier: Uten at dere omvender dere og blir som barn, kommer dere slett ikke inn i himlenes rike.

Den største i himlenes rike er altså ikke den som kan en masse – ikke den som kan si eller prestere noe stort, men den som ikke kan annet enn å ta imot Guds kjærlighetsfulle omsorg. Det er godt, for det nyfødte barn og den døende gamle kan ikke prestere noe, men kan likevel være gjenstand for Guds store kjærlighet og ved troen ta imot denne kjærlighet.

Når Jesus her taler om barnets tro, er det aldeles klart, at tro er barnlig tillit til Gud og til Jesus. Barnet kom jo, da Jesus kalte. Jesus advarer imot å forlede én av disse små som tror på meg. Det er det alvorlige i dette evangelium. Men gleden er, at Menneskesønnen er kommet for at frelse det fortapte, og at Gud i sin kjærlighet gir oss en skytsengel.

Bibelen gir en del eksempler på, hvordan Gud griper inn ved sine engler. En engel ropte til Abraham, at han ikke skulle ofre Isak. Jakob så engler stige opp og ned på stigen til himmelen. Engelen Garbiel ble sendt til Maria med budskapet om at hun skulle føde Guds Sønn.

Ned gjennom historien finnes det også mange berettelser om engler. Her skal bare nevnes en sådan fra Andre Verdenskrig. En liten jente ville ikke sove, men stå opp. Foreldrene ville ha henne til å legge seg, men hun sier: Det står en engel og roper etter meg. Foreldrene sier, at det ikke er noen engel, men jenta holder på sitt og springer frem til engelen. Et øyeblikk etter falle en bombe. Jenta var død om ikke engelen hadde kalt henne opp av sengen.

Det er grunn til å takke for englene.

Vi har også grunn til å glede oss over, at Guds Sønn kom til oss – ikke som en engel, men som et menneske. For bare på den måten kunne Gud åpenbare dypet av sin kjærlighet: att Han kom – ikke i uimotståelig makt, men – som et sårbart menneske på et sådan måte at mennesker kunne motstå Ham. Derved kunne kjærligheten bli åpenbar, at Jesus utgav seg selv som offer på korset for vår frelses skyld.

Derfor nøyer Jesus seg heller ikke med å sende engler, men Han sender apostlene, som forkynner evanglium, gledelig budskap. Evangeliet om den korsfestede og oppstandne Jesus skal forkynnes av mennesker, som selv er sårbare og kan risikere å lide for Jesus skyld. Men nettopp i berettelsene om martyrene finnes det også mange vitnesbyrd om englevakt.

Hans Olav Okkels, prest
Roager, Danmark

-først brakt i Misjonsprovinsens meldingsblad, Sändebrev Nr. 84, sept. 2015

 

Mikkelsmess ble avskaffet som offisiell hellig dag i Danmark-Norge 1770 i opplysningstidens ånd. En hadde ikke tro på, at det fantes overnaturlige vesener. Nå skulle fornuften råde alene.

Klassisk kristendom har holdt seg til Bibelens klare tale om engler. Luther preket for eksempel fler ganger på St Mikaels og alle Englers dag. Om troen på Guds mektige engelvesener vitner også Johan Sebastian Bach. Den som vil kan lytte til en av hans kantater (BWV 130) til dagen, som vitner om den mektige kamp mellom himmelvesenene og om gleden over nåden i Kristus.

Den som kan engelsk kan høre en introduksjon til en annen av Bachs kantater til dagen (BWV 19) ved pastor Tapani Simojoki, Lutheran Radio UK, England.

 

«Fordi det er ett brød, er vi alle ett legeme»

 «Du blir det du spiser!» hører vi fra mange kanter. Noen bruker ordene for å komme med slankeråd, andre lager reklame for en kokebok eller vil overtale oss til å gå over til en spesiell diett. De har I alle fall ikke mer enn skaperverkets prosesser for øye. Kan spising gi oss mer enn en sterk og sunn kropp?

Det kan det, sier apostelen Paulus. Et helt spesielt brød gir oss mer. Han snakker ikke om grovbrød eller brød av utvalgte kornsorter. Men om «brødet som vi bryter». Det som hører sammen med «begeret som vi velsigner». Hva er det da med dette brødet?

Apostelen stiller et spørsmål som egentlig er overflødig, for alle hans lesere vet svaret: Brødet som vi bryter, gir det ikke del i Kristi legeme? spør han. Selvfølgelig er det slik, det vet leserne hans. Har vi ikke hørt det i dåpsopplæringen og lært det i bibelundervisningen? «Brødet som vi bryter» er brødet i måltidet som Herren, Jesus, bød oss å spise den kvelden da han ble forrådt. Jesus forklarte hva som var enestående med det brødet, da han sa: «Dette er mitt legeme, som gis for dere». Det er et brød som ved Guds uforklarlige under samtidig er Jesu legeme. Så ubegripelig annerledes er det brødet, at et alminnelig menneske bare må knele ned for å vise sin undring og respekt.

Enhver annen brødbit som vi spiser, konsumerer vi, den blir en del av vår kropp. Men når vi spiser det enestående brødet som er Jesu legeme, skjer faktisk det motsatte av det en skulle tro: brødet konsumerer vi riktig nok, men Jesu legeme, som er i med og under brødet, konsumerer oss. Brødet som vi spiser, så å si smelter hver av oss, og tar oss inn i det som brødet er: Kristi legeme.

Jesu Kristi legeme er en helhet, han er én kropp. Slik er det jo med menneskekroppen: den er en helhet, som ikke kan leve oppdelt. Det brødet som er Kristi kropp, fortsetter å være ett eneste brød, selv om det kommer til oss i enkeltbiter. Når vi spiser av det brødet som konsumerer oss, blir vi også én eneste kropp, selv om hver av oss står på egne ben, eller kneler på egne knær. Spisingen føyer oss sammen i et frelsende under, slik apostelen sier: «Fordi det er ett brød, er vi alle ett legeme».

Dette er det kristne fellesskap i ordenes egentlige mening, dette er «de helliges samfunn», som vi sammen bekjenner høyt og tydelig i gudstjenestene. Det er også sant at vi som tror på Jesus og holder måltid slik han bød oss, har samme tro, kjenner fellesskap i de samme sangene og de samme erfaringene, enten det er motstand, omvendelsens kamp eller bønnens velsignelser. Det kan være godt og rikt, når vi opplever fellesskap oss imellom, og vi skal takke Gud for det.

Men Gud vil knytte oss nærmere sammen enn det, og han vil knytte oss nærmere sammen til seg. Derfor gir han oss del i det ene brød, det som skaper en eneste helhet av millioner av individer. Slik skaper han «de helliges samfunn». I et nærmere kristent fellesskap kan du ikke komme.

Å, for et under, at du som spiser av «brødet som vi bryter», er føyd inn i denne levende helheten: Kristi kropp. «Fordi det ett brød, er vi alle ett legeme. For vi har del i det ene brød.»

+ Thor Henrik

 

(først bragt i Lys og salt – feb. 2016)

Blogg på WordPress.com.

opp ↑