Av Ole Fredrik Kullerud

For et halvt år siden døde presten og menneskerettsaktivisten Børre A. Knudsen. Foruten diktet og salmen var prekenen og liturgien hans medium; han var ikke egentlig forfatter. Men heldigvis lot det seg gjøre for noen år siden å samle stoff til fire bøker som gjengav bibeltimer og prekener Knudsen hadde holdt. I forbindelse med hans bortgang har Lunde Forlag gjenutgitt tre av disse bøkene ispedd noen av salmene hans under tittelen Herrens flamme. Denne utgivelsen er forsynt med en levnetsbeskrivelse av Knudsen ved Odd Sverre Hove. Her gir Hove også en kort karakteristikk av Knudsen som predikant.

Boka er en nyutgivelse av følgende tre tekster: Grunnsøylene som utkom i 1996 på Credo Forlag, behandler 1Mos 1-11, den såkalte urhistorien. Veien til Moria har, som undertittelen angir, offertanken i Bibelen som tema (1997, Credo Forlag). Den siste boka som blir utgitt på nytt i Herrens flamme er en samling av en del av Knudsens prekener, i hovedsak fra Balsfjord, Nåden og sannheten, utgitt på Lunde Forlag i 2005. Diktene og salmene av Knudsen som er satt inn i tekstene i denne nyutgivelsen, er hentet fra samlingen Det hellige bryllup som han utgav sammen med Willy Abildsnes på Solum Forlag i 1976.

Her er ikke stedet for en omfattende undersøkelse av Børre Knudsens teologi og spiritualitet. Imidlertid vil jeg på bakgrunn av lesningen av denne utgivelsen peke på et par hovedtrekk:

For det første møter vi i Herrens flamme en sakramental kristendomsforståelse. Børre Knudsen er – som Luther – katolsk (NB! ikke romersk-katolsk) ved at han ser sakramentene som bæreplankene i den kristnes liv. Og han er med denne forkynnelsen genuint luthersk ved det kontinuerlige fokuset på Kristus, hans person og gjerninger for oss, forsoningen og rettferdiggjørelsen. Skriften alene er autoritet for Knudsen, og han utlegger den som lov og evangelium.

Et karakteristisk trekk ved Børre Knudsens teologi er samsynet mellom skapelse og forløsning. Man kan si at det her er et oldkirkelig drag over balsfjordprestens forkynnelse. Som i de første ca. fire århundrene i kirkens historie ser Knudsen Kristi gjerning og vår frelse i nær sammenheng med livet i verden. Det allmennmenneskelige spiller derfor en viktig rolle hos ham. Vi ser dette blant annet i Knudsens undervisning om forholdet mellom mann og kvinne. På denne bakgrunnen må vi også forstå hans engasjement i spørsmålet om selvbestemt abort; kristentroen angår livet i denne verden, Guds lov er god og må fremholdes overfor herskerne i denne tidsalder. Børre Knudsen var ikke pietist: Det religiøse livet er hos ham ikke avgrensa til en del av livet, for eksempel bestående av følelser, eller til en frelsesegosisme hvor min evige skjebne er eneste interesse som utelukker forholdet til den andre.

En kreativ bruk av Det gamle testamente er et av de viktigste kjennetegnene ved Børre Knudsens gjerning som predikant, og dette kommer i høy grad til uttrykk i Herrens flamme. Knudsen tok på alvor forholdet mellom testamentene. Og han levde i Bibelens forestillingsverden og formidlet den i forkynnelsen sin.

Lesere som har akademiske interesser vil kunne gjenkjenne ytterligere noen trekk i Knudsens forkynnelse, også slik den eksemplifiseres i Herrens flamme. Børre Knudsen var i utstrakt grad religionshistorisk orientert. Inspirert av viktige trekk ved 1900-tallets teologiske vitenskap, ser han kristendommen i relieff til den allmenne religionshistorien og får på den måten også vist hvori kristendommens – og jødedommens – særpreg består. Man merker videre hans forkjærlighet for studier av ords opphav (etymologi), noe man også kunne møte i samtale med ham.

Vi må heller ikke glemme det jeg vil omtale som en eksistensial tilnærming hos Knudsen. Knudsen la vekt på hvordan Bibelen tar sikte på å beskrive menneskets vilkår til enhver tid fremfor en presis gjengivelse av naturvitenskapelig og historisk kunnskap. For Børre Knudsen peker alt Bibelen inneholder fremover mot oss; for eksempel må, skriver han, hver av oss komme under syndflodens vann. Han tenker med det på dåpen og omvendelsen. Knudsen har også en eksistensiell tilnærming med hensyn til naturvitenskapen. Dette kommer tydelig fram i kapitlet I Guds bilde skapte han det fra Grunnsøylene. Og et sted skriver han: «For Jesus er lammet som er slaktet før verdens grunnvoll ble lagt. Dypest sett – om vi forstår det rett – er han ikke bare prisen for syndenes forlatelse, men for hele vår eksistens.»

Børre Knudsen øvde vitenskapskritikk, men var ikke fremmed for erkjennelser i historisk og annen forskning. Han hadde i sin bibeltillit og bibelglede ingen «fundamentalistisk» tilnærming som var blind for forskjellen på ulike litterære genre som Bibelens forfattere anvendte.

Av kritiske merknader har jeg to: Bibeltekstene er ikke gjengitt etter 1930-oversettelsen som Børre Knudsen brukte, men etter Norsk Bibel 1988 selv om Knudsens språkform for øvrig i det vesentlige synes beholdt. Med tanke på hans særegne form og måten denne gjenspeiler den bibelske forestillingsverden på, er det et tap at ikke bibeltekstene gjengis i den form predikanten brukte dem. Etter mitt skjønn har forlaget heller ikke vært heldig med omslaget. Her er hvitt grunnfarven, og så gjengis det et vagt og lite tilgjengelig bilde på forsiden. Omslaget gir etter min mening et søvnig inntrykk som ikke passer til en bok med tekster av Børre Knudsen.

Det er ikke mye skriftlig vi har etter den eiendommelige predikanten og teologen Børre Knudsen. Mange har minner fra forkynnelsen hans og fra samtaler med ham. Med utgivelsen av tekstene har forlaget gjort det lettere å fastholde det Gud formidlet gjennom sin tjener. På denne måten kan også neste generasjon bruke mer av den åndelige arven Knudsen formidlet. Oppsummerende kunne vi si at det Knudsen tilbyr oss stadig er meget overraskende og samtidig helt sentralt, slik at man som leser ofte sitter med inntrykket at «nu ble forsoningen tydet oss herlig», for å låne et uttrykk fra bergensbiskopen Johan Nordahl Brun (1745-1816) i salmen Ånd over ånder kom ned fra det høie.

Børre A. Knudsen (2014), Herrens flamme, Oslo: Lunde Forlag.