Vår kjære klokker og kirketolk i Kautokeino lutherske kirke, Mathis Mathisen Sara, fylte 80 år 2 juli.
Mahte-Mahte har stått i trofast tjeneste for menigheten i Kautokeino i en årrekke. Det er lett å merke at han går inn i tjenesten i Guds hus med respekt og engasjement.
Mathe-Mathe var også styreleder i menighetens styre i flere år.
Det evangelisk-lutherske stift takker ham hjertelig for tjenesten, og ønsker Guds velsignelse over åremålsdagen og årene som kommer.
Johannes Sørensen fyller 85 år 14. juni.
Om noen kan kalles Tromsø Valgmenighets «far» må det være Johannes Sørensen. Selv var han blant dem som ofte reiste til biskop Børre Knudsens gudstjenester i Balsfjord, og mottok retningsbestemmende inntrykk der. Etter hvert modnet tanken fram om egne gudstjenester i Tromsø, knyttet til biskop Børres bispetjeneste. Johannes Sørensen var en drivende kraft i arbeidet med restrukturering av valgmenighetsfellesskapet i Nord-Norge i 2008. Han ledet også valgkomiteens arbeid da biskops Børres etterfølger ble valgt.
Det evangelisk-lutherske stift er dypt takknemlig for Johannes Sørensens tjeneste blant oss. Hans klare tanke og gode formuleringsevne har mange ganger vært av stor betydning. Det gleder oss når vi møter hans varme smil og gode håndtrykk når Tromsø Valgmenighet samles til gudstjeneste.
Det evangelisk-lutherske stift gratulerer Johannes Sørensen med åremålsdagen, og ønsker Guds velsignelse og fred over tiden som kommer.
Klokker i Tromsø valgmenighet, Jan Mikalsen fyller 80 år 11. juni.
Jan Mikalsen var med i gruppen som tok initiativet til det som ble Tromsø valgmenighet i 2003. Til for få år siden satt han også i foreningsstyret i Tromsø Valgmenighet. I en årrekke har han med verdighet skjøttet tjenesten som klokker i menighetens gudstjenester, først i Normisjons lokaler, senere i møtesalen på Fjellheim, og nå i Sállirsalen på Kvaløya.
Vi kjenner Jan Mikalsen som en sindig og klok mann, med utpreget vennlighet tegnet i ansiktet. Han inngir tillit med hele sin væremåte.
Takk for tjenesten din blant oss, Jan! Gratulerer hjertelig fra alle oss i DelsiN!
” Lovet være Gud, vår Herre Jesu Kristi Far, han som i sin rike miskunn har født oss på ny til et levende håp ved Jesu Kristi oppstandelse fra de døde.” (1. Pet 1;3)
Av Odd-Arne Sørensen
Halleluja! Kristus er oppstanden og er en levende frelser. Ved hans oppstandelse har vi som tror på ham fått et nytt liv, et åndelig liv, et liv som er i stand til å leve i en annen dimensjon enn det liv vi nå har her på jorden. Det kristne håp – håpet om herlighet – er et levende håp knyttet til oppstandelsen og som strekker seg ut av tiden og inn i evigheten. «Derfor, hvis noen er i Kristus, er han en ny skapning. Det gamle er borte, se, det nye er blitt til.» (2.kor 5;17)
«I Kristus», betyr at vi er knyttet til Kristus, som grenene på et vintre, eller som lemmer på et legeme. Når en gren podes inn på et vintre, gror plantene sammen til en enhet. I dåpen blir vi, ved Guds nåde, innpodet i Kristus og forenet med ham i en hellig symbiose, der han er den givende part og vi den mottakende part. Kristus er vintreet, vi er grenene. Hensikten med grenene er at de skal bære frukt. Vingårdsmannen er interessert i frukten. Åndens frukter er: «kjærlighet, glede, fred, overbærenhet, vennlighet, godhet, trofasthet, ydmykhet og selvbeherskelse.» (Gal. 5,22) Jesus sier: «Den som blir i meg og jeg i ham, han bærer mye frukt, men uten meg kan dere intet gjøre.» (Joh 15;5) Hver gren på Kristus som ikke bærer frukt, tar han bort, og hver gren som bærer frukt, renser han så den skal bære mer.
Åndelig næringsrik mat er viktig. Den himmelske manna mottar vi fra Guds selv, gjennom hans ord, nattverden, – «Den som spiser mitt legeme og drikker mitt blod, blir i meg og jeg i ham.» (Matt 6;56), fellesskap med Herren i bønnen, og i brødrefellesskapet. Han har lovet å være nær, der to eller tre er samlet i hans navn.
Bønn: Herre, la alle mine kilder være i deg. Amen.
Kirkemøtet i Den selvstendige evangelisk lutherske (SELK) i Tyskland har i et vedtak 23. mai erkjent at det foreligger tilstrekkelig grunnlag for fullt kirkefellesskap mellom SELK og DelsiN. SELKs erkjennelse av at det er grunnlag for kirkefellesskap gjelder også for Missionsprovinsen i Sverige, Missionsstiftet i Finland, American Association of Lutheran Churches, Den evangelisk lutherske kirke i Argentina, Den evangelisk-lutherske kirke i Nicaragua og Den evangelisk-lutherske Frikirke – Concordia-menigheten i Celle, Tyskland. Etter planen skal et fellesskapsdokument undertegnes i august.
Vedtaket ble møtt av stående applaus, og kirkemøtet stemte spontant i en salme som svarer til vår «Nå lovsyng Herrens navn».
Nesten femti lekfolk og prester fra prostiene, sammen med det valgte «kirkerådet» deltok i kirkemøtet for SELK. Det ble avholdt 21. – 26. mai, i Balhorn, sør for Hannover. Hver kirkemøtedag ble innledet med nattverdgudstjeneste.
DelsiN var invitert til kirkemøtet i SELK sammen med søsterstiftene Missionsprovinsen i Sverige og Missionsstiftet i Finland, samt American Association of Evangelical Lutheran Churches, og deltok ved sine biskoper.
Under høymessen i Balhorn kirke (SELK) i Balhorn, Tyskland søndag 26. mai ble kirkefellesskapsvedtaket markert. Biskop Thor Henrik With deltok i nattverdutdelingen sammen med biskop Hans-Jörg Voigt (SELK) og Presiding pastor Curtis Leins (AALC). Biskop Risto Soramies ledet kirkebønnen sammen med pastor Peter Söllner fra den lutherske Concordia-menigheten i Celle. Alle disse kirkelederne deltok samlet under velsignelsen ved slutten av gudstjenesten. Salmesangen ble ledet av orgelet og en stor gruppe messingblåsere fra SELK-menighetene.
Av menighetsprest em. Gunnar Helge Ødegårdstuen
Jesus stod opp fra de døde etter tre dager. Fra den dagen har Hans oppstandelse gitt håp og tro til mange millioner av mennesker. Men det som skjedde er mer enn et historisk faktum. Det har gyldighet og kraft utover oppstandelses-øyeblikket. Det som skjedde for over to tusen år siden har kraftfull virkning den dag i dag.
Det er kraft i Jesu oppstandelse i dag! En kraft som er tilgjengelig og virksom for deg og meg her og nå. Vi har hørt og lest hva Paulus skriver i Filipperbrevet:
«… så jeg kan kjenne ham og kraften av hans oppstandelse og samfunnet med hans lidelser …» (Fil. 3,10)
Dette var noe Paulus hadde opplevd og erfart, og som han stadig ba om å få kjenne.
Oppstandelsen er en person, som har et navn. Det er Jesus – Han som sier i Johannes-evangeliet: «Jeg er oppstandelsen og livet, den som tror på meg skal leve om han enn dør». (Joh 11,25) Jesu oppstandelse er virkelig. Ikke bare noe som hendte Ham, noe jeg kan lese om, og som gir meg håp om noe godt lenger framme. Nei, kraften av Hans oppstandelse er virkelig også i dag.
En kraft jeg får del i ved å tro på Ham. Ja, den gjør seg effektivt gjeldende i hver den som tror på Jesus. Den virkeliggjøres, ved at «troens ord» – Ordet om korset – forkynnes, og den hellige nattverd mottas. Der og da mottas kraften, og jeg bærer den med meg i mitt daglige liv. Jeg kan ofte kjenne meg kraftløs og svak, men nettopp da får jeg kjenne kraften av Hans oppstandelse. Jeg får være bærer, en gyldig bruker, av Guds nåde, av den aller sterkeste kraft som finnes i universet. Jeg får oppleve og erfare at jeg, i min svakhet, i Hans kraft er sterk.
Kraften er for meg og for deg. Gud gi oss stadig å leve i den, og ta den i bruk – til ære for Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånds navn.
Amen.
Gledelig påske! Herren Jesus Kristus er oppstått! Gud har gjort tidenes under! Derfor er vi strålende glade.
Ingen hendelse siden verden ble skapt har større rekkevidde enn det som hendte Påskedags morgen. Vi begrensede mennesker skjønner nok ikke helt rekkevidden av det vi feirer. Det får være som det er, vi gleder oss likevel over det Gud har gjort: Han har reist Jesus Kristus opp fra de døde! I dag gjentar vi med ettertrykk de ordene som ble sagt den gangen Gud reddet hver enkelt av oss ut av dødens grep: den dagen vi ble døpt til Jesu død og oppstandelse: Lovet være Gud, vår Herre Jesu Kristi Far, han som i sin rike miskunn har født oss på ny til et levende håp ved Jesu Kristi oppstandelse fra de døde. 1 Pet 1,3.
Lovet være Gud! Han som lar oss feire Jesu Kristi oppstandelse fra de døde! Lovet være Gud! Han som har gitt oss håpet om at vi får oppstå, i en verden der alt tyder på at døden får det siste ord.
”Han er ikke her, han er oppstått, slik som han sa”, slik var beskjeden Maria Magdalena og ”den andre” Maria fikk. Jesu oppstandelse har absolutt sikkert funnet sted, det er engelens budskap. I hans beskjed er det ikke rom for noe ”kanskje” eller noe ”i min personlige virkelighet”. Hans budskap handler ikke om at det er sant for noen – for eksempel for Maria og Maria – at Jesus lever. Engelens budskap er håndfast: liket av Mesteren, som de la i graven i forgårs, det kan ikke salves med velluktende olje som kvinnene har med seg til graven. Liket kan ikke salves, for Jesus lever!
”Han er ikke her, han er oppstått, slik som han sa.” Vi tror engelen på hans ord, vi tror de første vitnene, kvinnene, og vi tror hans disipler, som samstemt forteller at til sammen fem-seks hundre så Jesus etter oppstandelsen. Vi tror det, først og fremst fordi vi har tillit til Jesus, vi stoler på ham. Derfor bekjenner vi: han «… sto opp fra de døde tredje dag … ».
Herren Jesus Kristus er oppstått! Svar: Ja, han er sannelig oppstått!
Biskop Thor Henrik
Den norske kirkes bispemøte vil «forandre vår måte å snakke om abort på». Når bispemøtet unnlater å sette sakssvarende ord på virkeligheten, inviterer det til å forandre vår forståelse av hva abort egentlig er. Dermed undermineres kvinnens informerte valg og myndige selvbestemmelse, og det ufødte barnets rett til liv.
De vil medvirke til at det skapes et nytt samtaleklima om «abort som etisk, menneskelig og politisk utfordring» sier bispemøtet i Den norske kirke når de uttaler seg til offentligheten 15. februar. For «kirkens argumentasjon» la «ikke til rette for en god dialog» i forbindelse med innføringen av selvbestemt abort på 1970-tallet, selv om hensikten var å «verne det ufødte liv».
Nå vil bispemøtet «forandre vår måte å snakke om abort på». De viser selv vei med velkjent nytale: til forskjell fra 70-tallets biskoper, omtaler de ikke fosteret som et menneske skapt i Guds bilde helt fra livets begynnelse. Det er bare «et liv med verdi og krav på vern». Men det har da andre levende skapninger også. Ved abort er det bare det abstrakte «svangerskapet» som «avsluttes», ikke et bittelite menneske som må dø. Menneskeverdet, som – helt riktig – er gitt av Gud, knyttes bare til funksjonsevnen som barn, ikke til det som skjer i utviklingen som foster. Slik blir felles identitet mellom foster og barn utydelig. Hva fosteret har fått av Gud, sies aldri med klare ord. Når bispemøtet unnlater å sette sakssvarende ord på virkeligheten, blir det tydelige hva innbydelsen til en «fordomsfri og omsorgsfull samtale» innebærer: med omsorgsfullt nedjusterte formuleringer inviterer bispemøtet til å forandre vår forståelse av hva abort egentlig er.
Bispemøtet «erkjenner» at deres forgjengere ikke har tatt inn over seg gravide kvinners situasjon og utfordringer. Etter en generaliserende kritikk av kirkens «manglende engasjement for kvinners frigjøring og rettigheter», nytaler de uformidlet om abort med retorikk vi kjenner fra agitasjon for fri abort, nasjonalt og internasjonalt. Uforvarende trer de slik inn i en tradisjon der sporene skremmer. Nettopp når biskoper og kirkefolk har omfavnet sin samtids ideologier, eller tilpasset seg de rådende maktforhold, har de talt og handlet slik at en rystes og gremmes i ettertid. Eksempler kan hentes fra antikken og reformasjonstiden, eneveldet og kolonitiden – og hele forrige århundre.
Når bispemøtet fremstiller sine forgjengere og tidligere kirkegenerasjoner, og sitt eget initiativ nå, høres moraliserende overtoner. Men først når vi tar Guds dom inn over oss selv, her i livet, kan vi tale troverdig om andres feilsteg. I stedet for å henfalle til ny-kirkelig moralisering, må hver kirke-generasjon ta inn over seg at den skal dømmes etter Kristi ord, Den hellige Skrift. Da skal dom felles over oss, vi som utgjør vår generasjon, og over alle generasjoner som var og som kommer. Dømmes skal hardhet og dobbeltmoral, flertallstilpasning og moralisering, feighet og likegyldighet, kvinneundertrykking og manneforakt, ulov og fosterdrap. Det er nok å svare for. Men for alle oss finnes frigjøring fra dommen, gjennom Kristi soningsverk. Biskopers ansvar er å lære sine menigheter dette.
I den nye måten å tale om abort på, er det tydelig at nåtidens Dnk-biskoper snakker annerledes enn de i tidligere generasjoner. De fastholdt fosterets krav på ukrenkelighet fra unnfangelsen, og dets rett til å vernes av lov. Slikt står ikke å lese i den ferske uttalelsen. Den benytter seg av lavt presisjonsnivå og tvetydige formuleringer. Det får noen til å konstatere at kirken nå endelig har godtatt selvbestemt abort, mens andre hevder at innholdet i biskopenes veiledning ikke er forandret, bare måten det kommuniseres på. Tvetydige uttalelser som overgang til nye standpunkt er velkjent fra Dnks nære fortid. Det peker mot at neste uttalelse vil gi enda tydeligere legitimitet til opinionens abortideologi.
Bispemøtet unngår å gjøre det tydelig at der abort er aktuelt, krysses interessene hos to mennesker: kvinnen og hennes ufødte barn. Det ufødte barnets rettigheter og menneskeverd gitt av Gud forplikter kvinnen når hun står overfor muligheten for å ta sitt barns liv – eller beskytte det, så det får leve. Faktisk har det ufødte barnet og kvinnen dermed også sammenfallende interesser. Uunngåelige byrder og personer med makt vil lede eller presse henne til abort. Men forpliktelsen på det ufødte barnets menneskeverd og rett til liv gir kvinnen verdighet og myndighet til å avvise fristelsen selvbestemt. Når hun gjør det, åpner en erfaring av eget verd og kvinnemakt seg: Som fri og myndig kvinne gir hun sin ufødte den barnefrigjøringen det ikke kan leve uten: frigjøring fra døden i et fosterdrap.
Det skal stå seg i dommen.
Under International Lutheran Council (ILC, Det internasjonale lutherske råd) sin 26. verdenskonferanse 25.-28. sept. i Antwerpen, Belgia, ble Det evangelisk-luthersk stift i Norge innvalgt som medlem. Medlemsøknaden ble sendt av Stiftsrådet for ca. to år siden, og medlemskapet ble anbefalt av ILCs europeiske region under Europa-møtet i Berlin sommeren 2017.
– Det er en stor glede å ta imot Det evangelisk-lutherske stift i ILC, uttalte organisasjonens president, biskop Hans-Jörg Voigt i Den selvstendige evangelisk-lutherske kirke i Tyskland. – Vi behøver deres stemme i det verdensvide konfesjonelt-lutherske fellesskap.
Etter opptak av 17 nye medlemmer under verdenskonferansen samler ILC nå 54 kirkelige enheter verden over: 15 fra Afrika, 12 fra Asia, 12 fra Europa, 10 fra Latin-Amerika og 5 fra Nord-Amerika. Også DelsiNs søsterstift, Missionsstiftet i Finland og Missionsprovinsen i Sverige, ble innvalgt som medlemmer. Våre tre stift var representert ved sine biskoper.
Mer om konferansen finnes på ILCs nettside på engelsk.
I begynnelsen var Ordet. Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud. Han var i begynnelsen hos Gud. Alt er blitt til ved ham; uten ham er ikke noe blitt til av alt som er til. I ham var liv, og livet var menneskenes lys. Og lyset skinner i mørket, men mørket tok ikke imot det.
En mann stod fram, utsendt av Gud. Johannes var hans navn. Han kom for å vitne; han skulle vitne om lyset, så alle skulle komme til tro ved ham. Det var ikke han som var lyset, men han skulle vitne om lyset.
Det sanne lys, som lyser for hvert menneske, kom nå til verden. Han var i verden, og verden er blitt til ved ham, men verden kjente ham ikke. Han kom til sitt eget, men hans egne tok ikke imot ham. Alle som tok imot ham, dem gav han rett til å bli Guds barn ‑ de som tror på hans navn. Joh 1,1‑12
Det er mørkt der vi står i grotten noen kilometer sør for Jerusalem. Lampene kaster litt lys, mørkt er det likevel. Vi fylles av undring og ærbødighet. Slik var altså stallen! Her lot Gud det skje – underet! Et under så stort at menneskesinn og mennesketanke blir for trangt til å fatte dimensjonene. Gud, du evige Gud av Gud, lys av lys, steg ned fra himmelen. Her, i den mørke grotten, i fjellet som står her den dag i dag, så Guds Sønn oljelamper lyse.
Grotte eller gamme – vi mennesker har til alle tider fått bruke den hjelpen Gud har lagt i naturen, så vi kan berge oss så godt som mulig når vinterkulden kryper over huden. Berg eller torv – også i dem er Guds kjærlighet gjemt – den ser vi alt i skapelsens første dager. Straks syndens forbannelse er lagt over menneskene, og livet er blitt hardt å leve for oss, alt da drar Gud omsorg for våre skjøre liv: “Herren Gud laget klær av skinn til mannen og hans hustru og kledde dem med.” (1. Mos 3,21). For fra første stund og til dagen i dag har Gud sett hvordan livet er for oss, hans mennesker, som lever under maktenes knallhard press, på en fallen jord, lever under syndens og dødens lov. Han har sett det, og hans hjerte er ikke likegyldig for oss. Det fylles av medlidenhet og helhjertet, brennende engasjement.
Guds elskende hjerte vil handle. Han stiger ned til sitt eget. For Sønnen fra evighet lar seg føde som et sårbart, avhengig lite menneskebarn. Gud søker ly i sitt eget, vernende skaperverk, i hulen litt sør for Jerusalem. I sin mors armer stiller han sin tørst ved hennes bryst.
Gud bor blant mennesker! Det skulle man ikke tro. Det er for godt til å være sant! Men i evangeliet er nettopp det budskapet som er for godt til å være sant, Guds åpenbarte sannhet. Han var i begynnelsen hos Gud. Alt er blitt skapt ved ham. Uten ham er ikke noe blitt til av alt det som er til. Han er det som kommer til sitt eget. Og slår opp sitt telt blant oss, for å leve som oss i sitt jordelivs tid. Takk og pris til Gud, som elsket oss mennesker slik, slik at han besluttet å gjøre dette underet!
I hulemørket blir han født. I en verden som er mørk som en overskyet midtvinternatt. Men barnet på Marias fang lyser. Stråler ut sitt klare lys, så vi kan se lengde og bredde, høyde og dybde, så vi kan gå uten å snuble. “I ham var liv, og livet var menneskenes lys. Og lyset skinner i mørket, men mørket tok ikke imot det”. Meislet i knappe ord er tragedien hugget inn i vår historie: Vi kjente ikke vår besøkelse tid. Hjertene våre lot seg ikke opplyse, de gikk i dekning i krokene og forskanset seg i skyggene, kalte mørketiden høysommer og soldøgnene vinternatt. For vi elsket mørket, og ville ikke la våre gjerninger komme fram i lyset. Han som var hjemme når han kom til oss, gjorde vi til en fremmed; vi holdt fast på løgnene om at han ødelegger vår hjemlige atmosfære.
Lyset fra barnet på Marias fang gjør oss mennesker urolige. Det er for klart, det er for sterk, vi tåler det ikke. For oss mennesker blir det slik: enten leve det nye livet med ham, eller leve det livet vi kjenner så altfor godt. Hans liv eller vårt! Vi gjorde vårt valg, det naturlige valget. Vårt liv. Slekten vår krevde hans blod, og han gav sitt blod for oss, til soning for vårt opprør mot Gud og vår kjærlighet til mørket.
Og likevel: mens han vandret på jorden – og alltid siden, mens hans Ord er blitt båret gjennom lange daler og over vide vidder – har noen tatt imot ham: De som sto ved krybben i hulen sør for Jerusalem, gjeterne. De som kom vandrende langveisfra, de vise fra øst. De som var i Peters hus i Kapernaum, i morbærtreet ved Jeriko, i kveldsmørket på et tak i Jerusalem og hos forretningskvinnen Lydia. …. De er her også, de som tar imot ham i Kautokeino og Kristiansand, Tromsø og Trondheim, Balsfjord og Bergen. Alle dem som tok imot ham, gav han rett til å bli Guds barn – de som tror på hans navn.
En gang vandret Sønnen her på jorden. Han ble vår bror og levde her blant søsken. Nå er han opphøyd, broren vår er ved Gud Faders høyre side. Og han er her på samme tid, i Ordet og sakramentet. I verdens vinternatt er Sønnen, lyset som skinner i mørket, her hos deg. Bryt ut i jubel, engleskarer! Og syng med takk og pris, hans folk i sør og nord!
Thor Henrik With, biskop
Det evangelisk-lutherske stift i Norge 