I dag fyller Ragnhild Iden Knudsen 80 år.

Ragnhild Knudsen
Foto: O B Lyngmo

Det lune og samtidig myndige vesen en møter hos Ragnhild Knudsen, tilhører en meget oppegående og tydelig dame.

Ragnhild Knudsen var i vel 50 år gift med vår avdøde biskop Børre Knudsen. På tross av de veldige påkjenningene som hun bar sammen med sin Børre og deres familie i forbindelse kampen mot selvbestemt abort i Norge, har hun fremdeles mot og kraft til å heve stemmen offentlig mot Den norske kirkes biskopers siste abortuttalelse. – Jeg forstår ikke at biskopene tør, sa hun for en tid siden til avisen Dagen. – Det er ikke galt å vise omsorg. Men biskoper skal forkynne rett og galt ut fra Guds ord.

Ragnhilds blide og rolige ansikt og klokt avveide ord røper en standhaftig og meget reflektert person. Med usedvanlig lojalitet mot prestemannen Børres kall, bodde hun nesten 50 år i Balsfjord prestegjeld. Det røynet svært hardt på da familien med fem barn ble kastet ut av Balsfjord prestegård, og måtte berge seg i en hytte på 27 kvadratmeter, uten innlagt strøm. Verre var det nok for henne som mor, at barna også fikk svært tungt å bære på grunn av samfunnets og kirkens reaksjoner på farens profilerte motstand mot abortloven. Slikt er ikke til å legge helt bak seg, selv ikke i høy alder. Også nå, som i margstjelende kampår før, skinner omsorgen for familien tydelig fram.

Uten Ragnhild og Børre Knudsens enestående utholdenhet hadde våre menigheter i dag neppe eksistert. Sammen med henne vil vi som nå tjener i Det evangelisk lutherske stift «prøve å berge en troverdig kirke for våre barn og barnebarn», som hun i avisintervjuet sa om målsettingen de hadde den gang.

Vi ønsker Ragnhild Knudsen Guds fred, og hjertelig til lykke med åremålsdagen! Må det bli en lys og velsignet feiring sammen med de aller nærmeste. Og må hun også i de kommende år få erfare at – Hos deg, Herre, er livets kilde, i ditt lys ser vi lys (Salme 36,10).

+Thor Henrik

DelsiN på LCMS kirkemøte i USA

Den amerikanske lutherske kirken Missouri-synoden (LCMS) holdt sitt kirkemøte i Tampa, Florida fra lørdag 20. til torsdag 25. juli.

To millioner medlemmer sendte omtrent 1200 delegater til kirkemøtet. Sakslisten var milelang, og 70 tillitsvalgte ble valgt til en lang rekke verv. For noen uker siden ble kirkesamfunnets øverste leder, president Matthew Harrison, gjenvalgt til sin fjerde treårsperidoe, gjennom et nasjonalt elektronisk valg.

I tillegg til de 1200 delegatene møtte 300-400 andre deltakere for administrasjonen, presseavdelingen, de mange skolene, høyskolene og universitetene tilknyttet kirken. Ca. 40 inviterte  gjester fra inn- og utland deltok også, blant dem DELSiNs biskop, Thor Henrik With.

Prekener og bibeltimer holdt en bemerkelsesverdig høy kvalitet. Kirkemøtet ble innledet med nattverdgudstjeneste, der president Matthew Harrison prekte sterkt og befriende evangelisk. Daglig bibeltime sto på programmet, og tre ganger om dagen ble kirkemøtet kalt sammen til felles bønn.

Biskop Risto Soramies representerete Missionsstiftet i Finland, og biskop em. Roland Gustafsson representerte Missionsprovinsen i Sverige.

Internett-strømming fra LCMS kirkemøtet kan sees her:
https://www.lcms.org/convention/livestream. De internasjonale gjestene,
blant dem DelsiNs biskop, ble presentert for forsamlingen slik denne lenken viser. (Biskop With presenteres på posisjon 1:34 i strømmingsopptaket.)

Mathis Mathisen Sara 80 år

Vår kjære klokker og kirketolk i Kautokeino lutherske kirke, Mathis Mathisen Sara, fylte 80 år 2 juli.

Mahte-Mahte har stått i trofast tjeneste for menigheten i Kautokeino i en årrekke. Det er lett å merke at han går inn i tjenesten i Guds hus med respekt og engasjement.

Mathe-Mathe var også styreleder i menighetens styre i flere år.

Det evangelisk-lutherske stift takker ham hjertelig for tjenesten, og ønsker Guds velsignelse over åremålsdagen og årene som kommer.

Johannes Sørensen 85 år

Johannes Sørensen fyller 85 år 14. juni.

Om noen kan kalles Tromsø Valgmenighets «far» må det være Johannes Sørensen. Selv var han blant dem som ofte reiste til biskop Børre Knudsens gudstjenester i Balsfjord, og mottok retningsbestemmende inntrykk der. Etter hvert modnet tanken fram om egne gudstjenester i Tromsø, knyttet til biskop Børres bispetjeneste. Johannes Sørensen var en drivende kraft i arbeidet med restrukturering av valgmenighetsfellesskapet i Nord-Norge i 2008. Han ledet også valgkomiteens arbeid da biskops Børres etterfølger ble valgt.

Det evangelisk-lutherske stift er dypt takknemlig for Johannes Sørensens tjeneste blant oss. Hans klare tanke og gode formuleringsevne har mange ganger vært av stor betydning. Det gleder oss når vi møter hans varme smil og gode håndtrykk når Tromsø Valgmenighet samles til gudstjeneste.

Det evangelisk-lutherske stift gratulerer Johannes Sørensen med åremålsdagen, og ønsker Guds velsignelse og fred over tiden som kommer.

Jan Mikalsen 80 år

Klokker i Tromsø valgmenighet, Jan Mikalsen fyller 80 år 11. juni.

Jan Mikalsen var med i gruppen som tok initiativet til det som ble Tromsø valgmenighet i 2003. Til for få år siden satt han også i foreningsstyret i Tromsø Valgmenighet. I en årrekke har han med verdighet skjøttet tjenesten som klokker i menighetens gudstjenester, først i Normisjons lokaler, senere i møtesalen på Fjellheim, og nå i Sállirsalen på Kvaløya.

Vi kjenner Jan Mikalsen som en sindig og klok mann, med utpreget vennlighet tegnet i ansiktet. Han inngir tillit med hele sin væremåte.

Takk for tjenesten din blant oss, Jan! Gratulerer hjertelig fra alle oss i DelsiN!

Livet i Kristi oppstandelse

” Lovet være Gud, vår Herre Jesu Kristi Far, han som i sin rike miskunn har født oss på ny til et levende håp ved Jesu Kristi oppstandelse fra de døde.” (1. Pet 1;3)

Av Odd-Arne Sørensen

Halleluja!  Kristus er oppstanden og er en levende frelser. Ved hans oppstandelse har vi som tror på ham fått et nytt liv, et åndelig liv, et liv som er i stand til å leve i en annen dimensjon enn det liv vi nå har her på jorden. Det kristne håp – håpet om herlighet – er et levende håp knyttet til oppstandelsen og som strekker seg ut av tiden og inn i evigheten.  «Derfor, hvis noen er i Kristus, er han en ny skapning. Det gamle er borte, se, det nye er blitt til.» (2.kor 5;17) 

«I Kristus», betyr at vi er knyttet til Kristus, som grenene på et vintre, eller som lemmer på et legeme.  Når en gren podes inn på et vintre, gror plantene sammen til en enhet. I dåpen blir vi, ved Guds nåde, innpodet i Kristus og forenet med ham i en hellig symbiose, der han er den givende part og vi den mottakende part.  Kristus er vintreet, vi er grenene. Hensikten med grenene er at de skal bære frukt.   Vingårdsmannen er interessert i frukten. Åndens frukter er: «kjærlighet, glede, fred, overbærenhet, vennlighet, godhet, trofasthet, ydmykhet og selvbeherskelse.» (Gal. 5,22)   Jesus sier: «Den som blir i meg og jeg i ham, han bærer mye frukt, men uten meg kan dere intet gjøre.» (Joh 15;5)   Hver gren på Kristus som ikke bærer frukt, tar han bort, og hver gren som bærer frukt, renser han så den skal bære mer. 

Åndelig næringsrik mat er viktig. Den himmelske manna mottar vi fra Guds selv, gjennom hans ord, nattverden, – «Den som spiser mitt legeme og drikker mitt blod, blir i meg og jeg i ham.» (Matt 6;56), fellesskap med Herren i bønnen, og i brødrefellesskapet. Han har lovet å være nær, der to eller tre er samlet i hans navn.

Bønn: Herre, la alle mine kilder være i deg.  Amen.

Kirkefellesskap med SELK

Kirkemøtet i Den selvstendige evangelisk lutherske (SELK) i Tyskland har i et vedtak 23. mai erkjent at det foreligger tilstrekkelig grunnlag for fullt kirkefellesskap mellom SELK og DelsiN. SELKs erkjennelse av at det er grunnlag for kirkefellesskap gjelder også for Missionsprovinsen i Sverige, Missionsstiftet i Finland, American Association of Lutheran Churches, Den evangelisk lutherske kirke i Argentina, Den evangelisk-lutherske kirke i Nicaragua og Den evangelisk-lutherske Frikirke – Concordia-menigheten i Celle, Tyskland. Etter planen skal et fellesskapsdokument undertegnes i august.

SELKs biskop Hans-Jörg Voigt (t.h.) kunngjør vedtaket om grunnlag for kirkefellesskap. Stående fra v.: biskop Thor Henrik With, biskop Risto Soramies og Presiding pastor Curtis Leins. (Foto: Dörte Pape)

Vedtaket ble møtt av stående applaus, og kirkemøtet stemte spontant i en salme som svarer til vår «Nå lovsyng Herrens navn».

Nesten femti lekfolk og prester fra prostiene, sammen med det valgte «kirkerådet» deltok i kirkemøtet for SELK. Det ble avholdt 21. – 26. mai, i Balhorn, sør for Hannover. Hver kirkemøtedag ble innledet med nattverdgudstjeneste.
DelsiN var invitert til kirkemøtet i SELK sammen med søsterstiftene Missionsprovinsen i Sverige og Missionsstiftet i Finland, samt American Association of Evangelical Lutheran Churches, og deltok ved sine biskoper.

Under høymessen i Balhorn kirke (SELK) i Balhorn, Tyskland søndag 26. mai ble kirkefellesskapsvedtaket markert. Biskop Thor Henrik With deltok i nattverdutdelingen sammen med biskop Hans-Jörg Voigt (SELK) og Presiding pastor Curtis Leins (AALC). Biskop Risto Soramies ledet kirkebønnen sammen med pastor Peter Söllner fra den lutherske Concordia-menigheten i Celle. Alle disse kirkelederne deltok samlet under velsignelsen ved slutten av gudstjenesten. Salmesangen ble ledet av orgelet og en stor gruppe messingblåsere fra SELK-menighetene.


Avslutningsgudstjenesten i kirken i Balhorn. Foto: Juuso Mäkinen
Flere generasjoner blåsere løftet avslutningsgudstjenestens takk til Gud (Foto: Thor Henrik With)

Kjenne kraften av hans oppstandelse

Av menighetsprest em. Gunnar Helge Ødegårdstuen

Jesus stod opp fra de døde etter tre dager. Fra den dagen har Hans oppstandelse gitt håp og tro til mange millioner av mennesker. Men det som skjedde er mer enn et historisk faktum. Det har gyldighet og kraft utover oppstandelses-øyeblikket. Det som skjedde for over to tusen år siden har kraftfull virkning den dag i dag.

Det er kraft i Jesu oppstandelse i dag! En kraft som er tilgjengelig og virksom for deg og meg her og nå. Vi har hørt og lest hva Paulus skriver i Filipperbrevet:

«… så jeg kan kjenne ham og kraften av hans oppstandelse og samfunnet med hans lidelser …» (Fil. 3,10)

Dette var noe Paulus hadde opplevd og erfart, og som han stadig ba om å få kjenne.

Oppstandelsen er en person, som har et navn. Det er Jesus – Han som sier i Johannes-evangeliet: «Jeg er oppstandelsen og livet, den som tror på meg skal leve om han enn dør». (Joh 11,25) Jesu oppstandelse er virkelig. Ikke bare noe som hendte Ham, noe jeg kan lese om, og som gir meg håp om noe godt lenger framme. Nei, kraften av Hans oppstandelse er virkelig også i dag.

En kraft jeg får del i ved å tro på Ham. Ja, den gjør seg effektivt gjeldende i hver den som tror på Jesus. Den virkeliggjøres, ved at «troens ord» – Ordet om korset – forkynnes, og den hellige nattverd mottas. Der og da mottas kraften, og jeg bærer den med meg i mitt daglige liv. Jeg kan ofte kjenne meg kraftløs og svak, men nettopp da får jeg kjenne kraften av Hans oppstandelse. Jeg får være bærer, en gyldig bruker, av Guds nåde, av den aller sterkeste kraft som finnes i universet. Jeg får oppleve og erfare at jeg, i min svakhet, i Hans kraft er sterk.

Kraften er for meg og for deg. Gud gi oss stadig å leve i den, og ta den i bruk – til ære for Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånds navn.

Amen.

Han er sannelig oppstått!

Gledelig påske! Herren Jesus Kristus er oppstått! Gud har gjort tidenes under! Derfor er vi strålende glade.

Ingen hendelse siden verden ble skapt har større rekkevidde enn det som hendte Påskedags morgen. Vi begrensede mennesker skjønner nok ikke helt rekkevidden av det vi feirer. Det får være som det er, vi gleder oss likevel over det Gud har gjort: Han har reist Jesus Kristus opp fra de døde! I dag gjentar vi med ettertrykk de ordene som ble sagt den gangen Gud reddet hver enkelt av oss ut av dødens grep: den dagen vi ble døpt til Jesu død og oppstandelse: Lovet være Gud, vår Herre Jesu Kristi Far, han som i sin rike miskunn har født oss på ny til et levende håp ved Jesu Kristi oppstandelse fra de døde. 1 Pet 1,3.

Lovet være Gud! Han som lar oss feire Jesu Kristi oppstandelse fra de døde! Lovet være Gud! Han som har gitt oss håpet om at vi får oppstå, i en verden der alt tyder på at døden får det siste ord.

”Han er ikke her, han er oppstått, slik som han sa”, slik var beskjeden Maria Magdalena og ”den andre” Maria fikk. Jesu oppstandelse har absolutt sikkert funnet sted, det er engelens budskap. I hans beskjed er det ikke rom for noe ”kanskje” eller noe ”i min personlige virkelighet”. Hans budskap handler ikke om at det er sant for noen – for eksempel for Maria og Maria – at Jesus lever. Engelens budskap er håndfast: liket av Mesteren, som de la i graven i forgårs, det kan ikke salves med velluktende olje som kvinnene har med seg til graven. Liket kan ikke salves, for Jesus lever!

”Han er ikke her, han er oppstått, slik som han sa.” Vi tror engelen på hans ord, vi tror de første vitnene, kvinnene, og vi tror hans disipler, som samstemt forteller at til sammen fem-seks hundre så Jesus etter oppstandelsen. Vi tror det, først og fremst fordi vi har tillit til Jesus, vi stoler på ham. Derfor bekjenner vi: han «… sto opp fra de døde tredje dag … ».

Herren Jesus Kristus er oppstått! Svar: Ja, han er sannelig oppstått!

Biskop Thor Henrik

Abort, kvinnemyndighet og frigjøring

Den norske kirkes bispemøte vil «forandre vår måte å snakke om abort på». Når bispemøtet unnlater å sette sakssvarende ord på virkeligheten, inviterer det til å forandre vår forståelse av hva abort egentlig er. Dermed undermineres kvinnens informerte valg og myndige selvbestemmelse, og det ufødte barnets rett til liv.

De vil medvirke til at det skapes et nytt samtaleklima om «abort som etisk, menneskelig og politisk utfordring» sier bispemøtet i Den norske kirke når de uttaler seg til offentligheten 15. februar. For «kirkens argumentasjon» la «ikke til rette for en god dialog» i forbindelse med innføringen av selvbestemt abort på 1970-tallet, selv om hensikten var å «verne det ufødte liv».

Nå vil bispemøtet «forandre vår måte å snakke om abort på». De viser selv vei med velkjent nytale: til forskjell fra 70-tallets biskoper, omtaler de ikke fosteret som et menneske skapt i Guds bilde helt fra livets begynnelse. Det er bare «et liv med verdi og krav på vern». Men det har da andre levende skapninger også. Ved abort er det bare det abstrakte «svangerskapet» som «avsluttes», ikke et bittelite menneske som må dø. Menneskeverdet, som – helt riktig – er gitt av Gud, knyttes bare til funksjonsevnen som barn, ikke til det som skjer i utviklingen som foster. Slik blir felles identitet mellom foster og barn utydelig. Hva fosteret har fått av Gud, sies aldri med klare ord. Når bispemøtet unnlater å sette sakssvarende ord på virkeligheten, blir det tydelige hva innbydelsen til en «fordomsfri og omsorgsfull samtale» innebærer: med omsorgsfullt nedjusterte formuleringer inviterer bispemøtet til å forandre vår forståelse av hva abort egentlig er.

Bispemøtet «erkjenner» at deres forgjengere ikke har tatt inn over seg gravide kvinners situasjon og utfordringer. Etter en generaliserende kritikk av kirkens «manglende engasjement for kvinners frigjøring og rettigheter», nytaler de uformidlet om abort med retorikk vi kjenner fra agitasjon for fri abort, nasjonalt og internasjonalt. Uforvarende trer de slik inn i en tradisjon der sporene skremmer. Nettopp når biskoper og kirkefolk har omfavnet sin samtids ideologier, eller tilpasset seg de rådende maktforhold, har de talt og handlet slik at en rystes og gremmes i ettertid. Eksempler kan hentes fra antikken og reformasjonstiden, eneveldet og kolonitiden – og hele forrige århundre.

Når bispemøtet fremstiller sine forgjengere og tidligere kirkegenerasjoner, og sitt eget initiativ nå, høres moraliserende overtoner. Men først når vi tar Guds dom inn over oss selv, her i livet, kan vi tale troverdig om andres feilsteg. I stedet for å henfalle til ny-kirkelig moralisering, må hver kirke-generasjon ta inn over seg at den skal dømmes etter Kristi ord, Den hellige Skrift. Da skal dom felles over oss, vi som utgjør vår generasjon, og over alle generasjoner som var og som kommer. Dømmes skal hardhet og dobbeltmoral, flertallstilpasning og moralisering, feighet og likegyldighet, kvinneundertrykking og manneforakt, ulov og fosterdrap. Det er nok å svare for. Men for alle oss finnes frigjøring fra dommen, gjennom Kristi soningsverk. Biskopers ansvar er å lære sine menigheter dette.

I den nye måten å tale om abort på, er det tydelig at nåtidens Dnk-biskoper snakker annerledes enn de i tidligere generasjoner. De fastholdt fosterets krav på ukrenkelighet fra unnfangelsen, og dets rett til å vernes av lov. Slikt står ikke å lese i den ferske uttalelsen. Den benytter seg av lavt presisjonsnivå og tvetydige formuleringer. Det får noen til å konstatere at kirken nå endelig har godtatt selvbestemt abort, mens andre hevder at innholdet i biskopenes veiledning ikke er forandret, bare måten det kommuniseres på. Tvetydige uttalelser som overgang til nye standpunkt er velkjent fra Dnks nære fortid. Det peker mot at neste uttalelse vil gi enda tydeligere legitimitet til opinionens abortideologi.

Bispemøtet unngår å gjøre det tydelig at der abort er aktuelt, krysses interessene hos to mennesker: kvinnen og hennes ufødte barn. Det ufødte barnets rettigheter og menneskeverd gitt av Gud forplikter kvinnen når hun står overfor muligheten for å ta sitt barns liv – eller beskytte det, så det får leve. Faktisk har det ufødte barnet og kvinnen dermed også sammenfallende interesser. Uunngåelige byrder og personer med makt vil lede eller presse henne til abort. Men forpliktelsen på det ufødte barnets menneskeverd og rett til liv gir kvinnen verdighet og myndighet til å avvise fristelsen selvbestemt. Når hun gjør det, åpner en erfaring av eget verd og kvinnemakt seg: Som fri og myndig kvinne gir hun sin ufødte den barnefrigjøringen det ikke kan leve uten: frigjøring fra døden i et fosterdrap.

Det skal stå seg i dommen.

Blogg på WordPress.com.

opp ↑