Av pastor em. Gunnar Helge Ødegårdstuen

«Men ved Jesu kors stod hans mor og hans mors søster, Maria, Kleopas kone, og Maria Magdalena». Johs 19:25.

Hammerslagene lød ikke lenger. Smerteropene og grimasene i ansiktene som var skapt av den redselsfulle tortur har sluttet. Hver minster bevegelse, hvert eneste stønn som kommer fra de tre korsfestede nå, viser bare hvor uutholdelige det hele er.

De romerske soldatene har gjort seg ferdig med sin grufulle handling. De har nå tatt plass der ved foten av Jesu kors, hvor den største verdensbegivenheten har forgått like over hodene deres. Men det som har skjedd forholder de seg ganske likegyldig til. De er mere opptatt av å kaste terninger om Jesu klær og dele dem mellom seg, Matt 27:35, og hvor ordene i Salme 22:19 går i oppfyllelse. De tre menn som henger på hvert sitt kors i ufattelig smerter og dødskamp er dem uvesentlige.

Denne hendelsen har vært til inspirasjon for mange kunstnere. Ikke alt har vært like vellykket. Det er ikke så lett å gjengi noe en selv ikke direkte har opplevd. Men de som virkelig var der, fysisk, og så det som skjedde de kan sant og rett fortelle sannheten.

Hvem er nå disse? Bibelen navngir fem av dem, fire kvinner og en mann. Disse er: Maria, Jesu mor, Hans mors søster, Salome, Sebedeus’ kone, mor til Johannes og Jakob, Maria, Jakob Alfeus`mor, Kleopas` kone og Maria Magdalena, og mannen, Johannes, en av de tolv disipler. Tre av disse kvinner fulgte Jesus i de tre årene Han levde her på jorden og helt til fram til korsets fot. For Maria, Jesu mor har det vært en tung gang og gå ut til Golgata. Hvor hardt har det ikke vært for henne å se sin førstefødte Sønn, henge på korset, mishandlet, forkastet og dødsdømt. Der og da opplevde hun Simeon i templet sine ord oppfylt da han stod der med hennes åtte dager gamle, sønn, Jesus i sine armer og sa: «Se, denne er satt til fall og oppreisning i Israel, og et tegn som blir motsagt, men også din sjel skal et sverd gjennombore, for at manges hjerters tanker skal bli åpenbart».Luk 2:24-25.

Så var det nå blitt alvor. Nå hadde de fått taket på Ham, alle disse onde og stygge mennesker. Hun hadde nok ofte grublet på disse ordene! Sverdet, som gjennomboret hennes sjel, var å se sin Sønn, mishandlet, blodig, såret og pint og naglet til et kors, ved syndige menneskers hender. I hennes egen smerte taler Jesus, smertenes mann, til henne. «Kvinne, se der er din sønn», Johs 19:26-27. Ømt og kjærlig løser Jesus de jordiske slektskapsbånd. Det var som om Jesus takket henne for tiden Han kunne kalle henne med mors navn. Nå var den tiden slutt. Det som til nå hadde vært, kunne ikke være på samme måte. Men i det Han løste det ene båndet, knyttet Han et nytt og viste seg slik til det siste som en god og trofast sønn. Det beste var ikke for godt for henne, derfor ga Han henne til sin kjære venn, Johannes.

«Ved korsets fot hos Jesus, jeg vil så gjerne stå». Slik begynner en kjent sang Sangboken nr. 385, skrevet av den skotske forfatter Elisabeth Clephane, og oversatt til norsk av Elevine Heede. Dette er en sang jeg personlig er glad i og har sunget mye. Som hun skriver; «Her finner jeg min klippegrunn som jeg kan bygge på».Her er «hjelp i sjeleangst og trygge tilflukts sted». Og «med troens blikk» får jeg i Ordet se, i Den hellige Ånds lys, «den Herre Jesus naglet fast og lidde dødens ve». Og dette syn fører til; «Å under av Guds kjærlighet, og nåde høye rik, at min kjære frelser ville dø for meg som syndet slik». Ja, for en nåde! Og der ved korsets fot der har mitt hjerte fred, ja der fant jeg fred med Gud! Takk og lov!

Det var på korsets tre Guds vredes lyn rammet Ham. Der ble Han knust for mine misgjerninger og såret for mine overtredelser; straffen jeg skulle ha båret, ble lagt på Ham og ved Hans sår har jeg fått legedom, Jes 53:5. Men nå står dette kors som en lynavleder, og den som bor ved dets fot, skal aldri rammes av Guds vredes lyn. Jeg vil derfor alltid bo der hver eneste dag, og jeg ber; «Jesus hold meg ved dit kors», for «der har jeg funnet livet, selv er jeg intet verd, hva Jesus meg har givet, gjør meg for Gud så kjær». Der har jeg vissheten om mine synders forlatelse, og tilskyndelsen til å korsfeste synden og leve et hellig liv. Og i lyset av Kristi kors får jeg kraft til å bære mitt kors, som Jesus har kalt meg til å bære.

Og ved korsets fot vil jeg hvile i min død, og få se dette kors sitt lys hvor all min nød forsvinner. Og så i oppstandelsen få våkne opp og se inn i Guds herlighets paradis – i lyset av korset slik som røveren, som var den første som opplevde det. Og der på dommens dag få klynge meg til Jesu Kristi kors og få skjule meg der, for da vet jeg at Han vil gå god for meg og dekke meg med sin nåde, og si; Velkommen hjem! Ja, Gud være lovet for den salige og sikre plassen «ved korsets for hos Jesus!»

«Ved korset er rom for deg!» Ja det rom for hver en synder som er blitt fattig nok til å la seg frelse av nåde. Gud gi også deg å finne og vinne den salige plassen. Der finner du den klippegrunn som du kan bygge på, og som evig består!

La oss innfor denne påsken gjøre som den danske presten Andreas Fibiger skriver i en salme, Sangboken nr. 286:

Stille ut til Golgata,
jeg i Ånden vandrer.
Vakler alt så vet jeg da,
han seg ei forandrer.

Der ved korset er så tyst,
der mitt hjerte hviler. 
Klager tier i mitt bryst, 
brutt er syndens piler.

Opp til korsets stamme jeg,
trett mitt hode heller. 
Fra hans vunder over meg, 
freden stille veller.

Jesu bitre pine sted, 
som hans livsblod væter. 
Du har hvile, du har fred 
for den sjel som gråter.