Signeringen. Fra venstre: biskop Thor Henrik With, Norge; biskop Risto Soramies, Finland; biskop Roland Gustafsson. Foto: Harri Huovinen
– Visjon er blitt virkelighet!
– En fremtidsvisjon er nå blitt virkelighet! Slik kommenterer biskop Thor Henrik With i Det evangelisk-lutherske stift i Norge avtalen han signerte i Lahti, Finland på lørdag 7. november 2015. Dokumentet «Communion of Nordic Lutheran Dioceses» avtaler såkalt alter- og prekestolfellesskap mellom nordiske lutherske stift eller bispedømmer. Avtalepartnere er Misjonsprovinsen i Sverige og Det evangelisk-lutherske misjonsstiftet i Finland, foruten det norske stiftet som With er biskop i.
For de to andre stiftene signerte henholdsvis biskopene Roland Gustafsson og Risto Soramies avtaleteksten som de siste ukene er vedtatt av de respektive bispedømmenes årlige møter. Da avtalen var undertegnet, utløste det spontane gledesytringer i Misjonsstiftets konvent i Lahti, der seremonien fant sted. Alt det vi har gjort, har du, Gud, utrettet for oss, siterer biskop Roland Gustafsson med tilfredshet og glede
På grunnlag av felles basis i den lutherske bekjennelse, omfatter avtalen gjensidig deltakelse i presteordinasjoner og bispevielser, rett for prestene til å forrette og preke i hverandres menigheter på tvers av stiftsgrensene, og forpliktelser til halvårlige nordiske bispemøter samt gjensidige konsultasjoner i viktige spørsmål i det enkelte stift.
– Fellesskapet har utviklet seg mellom oss i de nordiske stiftene etter at biskop Børre Knudsen deltok i Misjonsprovinsens første bispevigsel i 2005. Nå kjennes det riktig at rammene for felleskapet nedfelles skriftlig, og dermed blir ennå mer forpliktene, kommenterer biskop With.
– Med dette framstår vi som den kirkelige enhet av selvstendige stift som vi faktisk er her i Norden, avslutter han.
Valgmenigheten i Kautokeino, Bedehusforeningen vil gjerne få gratulere Inga Turi Hætta med 90 års dagen i dag, 2. september, få gratulere vår trofaste organist, også kasserer gjennom mange år og viktig medhjelper i kirkehuset vårt og i vår menighet til denne dagen.
Inga ble født i Masi og møtte tidlig livets alvor. Moren døde, da hun var bare 15 og så kom krigen med sin uhygge og farer, død og gru. Inga minnes og taler gjerne om opplevelser fra den tiden. Kanskje allerhelst om, hva troen på Jesus som Herre og Frelser gav av trøst og håp i denne nøden. Tankevekkende og rørende er det også å høre om hvor utrolig befrielsesbudskapet ble opplevet.
Inga lærte tidlig å arbeide og ta ansvar. Inga forteller ikke uten selvbevisthet, at hun var den første til å ta sertifikat i Kautokeino. Dette ble forutsetningen for, at hun sammen med sin ektemann Klemet Olsen Hætta i flere år drev ambulansetjenste med mange kjøreturer i all slags vær.
Inga arbeidet ikke bare for føden. Utallige har hennes forskjellige tillitsverv vært. Blandt annet ble hun kirkeverge. Og det skulle vise seg, at Inga ikke bare brydde seg om å verne om kirkebygget i ytre forstand med farger på stoler og vegger. Men Inga visste å verge om kirkens indre liv, det som er kirken, da hun sammen med andre så kirkens enhet og hellighet truet av ny lære med den homoliberale biskop i Tromsø, så var hun blandt dem, som hadde evnen til å bedømme åndene. Blandt dem, som skjønte at her trengtes avgjørelse og mot, åpen bekjennelse. Hun støttet opp om bispevielsen av motbiskoppen Børre Knudsen i 1997 og har siden vist sin omsorg for vår menighet og dens forskjellige prester og predikanter med oppmuntrende ord og med løfte om forbønn.
Menigheten ønsker Guds velsignelse over dagen og over dagene som venter!
Erik A H Okkels
Menighetsprest, Den lutherske kirke i Kautokeino, DelsiN
Herrens flamme -bibelundervisning og prekner av Børre Knudsen, Lunde forlag 2014
Av Ole Fredrik Kullerud
For et halvt år siden døde presten og menneskerettsaktivisten Børre A. Knudsen. Foruten diktet og salmen var prekenen og liturgien hans medium; han var ikke egentlig forfatter. Men heldigvis lot det seg gjøre for noen år siden å samle stoff til fire bøker som gjengav bibeltimer og prekener Knudsen hadde holdt. I forbindelse med hans bortgang har Lunde Forlag gjenutgitt tre av disse bøkene ispedd noen av salmene hans under tittelen Herrens flamme. Denne utgivelsen er forsynt med en levnetsbeskrivelse av Knudsen ved Odd Sverre Hove. Her gir Hove også en kort karakteristikk av Knudsen som predikant.
Boka er en nyutgivelse av følgende tre tekster: Grunnsøylene som utkom i 1996 på Credo Forlag, behandler 1Mos 1-11, den såkalte urhistorien. Veien til Moria har, som undertittelen angir, offertanken i Bibelen som tema (1997, Credo Forlag). Den siste boka som blir utgitt på nytt i Herrens flamme er en samling av en del av Knudsens prekener, i hovedsak fra Balsfjord, Nåden og sannheten, utgitt på Lunde Forlag i 2005. Diktene og salmene av Knudsen som er satt inn i tekstene i denne nyutgivelsen, er hentet fra samlingen Det hellige bryllup som han utgav sammen med Willy Abildsnes på Solum Forlag i 1976.
Her er ikke stedet for en omfattende undersøkelse av Børre Knudsens teologi og spiritualitet. Imidlertid vil jeg på bakgrunn av lesningen av denne utgivelsen peke på et par hovedtrekk:
For det første møter vi i Herrens flamme en sakramental kristendomsforståelse. Børre Knudsen er – som Luther – katolsk (NB! ikke romersk-katolsk) ved at han ser sakramentene som bæreplankene i den kristnes liv. Og han er med denne forkynnelsen genuint luthersk ved det kontinuerlige fokuset på Kristus, hans person og gjerninger for oss, forsoningen og rettferdiggjørelsen. Skriften alene er autoritet for Knudsen, og han utlegger den som lov og evangelium.
Et karakteristisk trekk ved Børre Knudsens teologi er samsynet mellom skapelse og forløsning. Man kan si at det her er et oldkirkelig drag over balsfjordprestens forkynnelse. Som i de første ca. fire århundrene i kirkens historie ser Knudsen Kristi gjerning og vår frelse i nær sammenheng med livet i verden. Det allmennmenneskelige spiller derfor en viktig rolle hos ham. Vi ser dette blant annet i Knudsens undervisning om forholdet mellom mann og kvinne. På denne bakgrunnen må vi også forstå hans engasjement i spørsmålet om selvbestemt abort; kristentroen angår livet i denne verden, Guds lov er god og må fremholdes overfor herskerne i denne tidsalder. Børre Knudsen var ikke pietist: Det religiøse livet er hos ham ikke avgrensa til en del av livet, for eksempel bestående av følelser, eller til en frelsesegosisme hvor min evige skjebne er eneste interesse som utelukker forholdet til den andre.
En kreativ bruk av Det gamle testamente er et av de viktigste kjennetegnene ved Børre Knudsens gjerning som predikant, og dette kommer i høy grad til uttrykk i Herrens flamme. Knudsen tok på alvor forholdet mellom testamentene. Og han levde i Bibelens forestillingsverden og formidlet den i forkynnelsen sin.
Lesere som har akademiske interesser vil kunne gjenkjenne ytterligere noen trekk i Knudsens forkynnelse, også slik den eksemplifiseres i Herrens flamme. Børre Knudsen var i utstrakt grad religionshistorisk orientert. Inspirert av viktige trekk ved 1900-tallets teologiske vitenskap, ser han kristendommen i relieff til den allmenne religionshistorien og får på den måten også vist hvori kristendommens – og jødedommens – særpreg består. Man merker videre hans forkjærlighet for studier av ords opphav (etymologi), noe man også kunne møte i samtale med ham.
Vi må heller ikke glemme det jeg vil omtale som en eksistensial tilnærming hos Knudsen. Knudsen la vekt på hvordan Bibelen tar sikte på å beskrive menneskets vilkår til enhver tid fremfor en presis gjengivelse av naturvitenskapelig og historisk kunnskap. For Børre Knudsen peker alt Bibelen inneholder fremover mot oss; for eksempel må, skriver han, hver av oss komme under syndflodens vann. Han tenker med det på dåpen og omvendelsen. Knudsen har også en eksistensiell tilnærming med hensyn til naturvitenskapen. Dette kommer tydelig fram i kapitlet I Guds bilde skapte han det fra Grunnsøylene. Og et sted skriver han: «For Jesus er lammet som er slaktet før verdens grunnvoll ble lagt. Dypest sett – om vi forstår det rett – er han ikke bare prisen for syndenes forlatelse, men for hele vår eksistens.»
Børre Knudsen øvde vitenskapskritikk, men var ikke fremmed for erkjennelser i historisk og annen forskning. Han hadde i sin bibeltillit og bibelglede ingen «fundamentalistisk» tilnærming som var blind for forskjellen på ulike litterære genre som Bibelens forfattere anvendte.
Av kritiske merknader har jeg to: Bibeltekstene er ikke gjengitt etter 1930-oversettelsen som Børre Knudsen brukte, men etter Norsk Bibel 1988 selv om Knudsens språkform for øvrig i det vesentlige synes beholdt. Med tanke på hans særegne form og måten denne gjenspeiler den bibelske forestillingsverden på, er det et tap at ikke bibeltekstene gjengis i den form predikanten brukte dem. Etter mitt skjønn har forlaget heller ikke vært heldig med omslaget. Her er hvitt grunnfarven, og så gjengis det et vagt og lite tilgjengelig bilde på forsiden. Omslaget gir etter min mening et søvnig inntrykk som ikke passer til en bok med tekster av Børre Knudsen.
Det er ikke mye skriftlig vi har etter den eiendommelige predikanten og teologen Børre Knudsen. Mange har minner fra forkynnelsen hans og fra samtaler med ham. Med utgivelsen av tekstene har forlaget gjort det lettere å fastholde det Gud formidlet gjennom sin tjener. På denne måten kan også neste generasjon bruke mer av den åndelige arven Knudsen formidlet. Oppsummerende kunne vi si at det Knudsen tilbyr oss stadig er meget overraskende og samtidig helt sentralt, slik at man som leser ofte sitter med inntrykket at «nu ble forsoningen tydet oss herlig», for å låne et uttrykk fra bergensbiskopen Johan Nordahl Brun (1745-1816) i salmen Ånd over ånder kom ned fra det høie.
Børre A. Knudsen (2014), Herrens flamme, Oslo: Lunde Forlag.
