Den norske kirkes bispemøte vil «forandre vår måte å snakke om abort på». Når bispemøtet unnlater å sette sakssvarende ord på virkeligheten, inviterer det til å forandre vår forståelse av hva abort egentlig er. Dermed undermineres kvinnens informerte valg og myndige selvbestemmelse, og det ufødte barnets rett til liv.

De vil medvirke til at det skapes et nytt samtaleklima om «abort som etisk, menneskelig og politisk utfordring» sier bispemøtet i Den norske kirke når de uttaler seg til offentligheten 15. februar. For «kirkens argumentasjon» la «ikke til rette for en god dialog» i forbindelse med innføringen av selvbestemt abort på 1970-tallet, selv om hensikten var å «verne det ufødte liv».

Nå vil bispemøtet «forandre vår måte å snakke om abort på». De viser selv vei med velkjent nytale: til forskjell fra 70-tallets biskoper, omtaler de ikke fosteret som et menneske skapt i Guds bilde helt fra livets begynnelse. Det er bare «et liv med verdi og krav på vern». Men det har da andre levende skapninger også. Ved abort er det bare det abstrakte «svangerskapet» som «avsluttes», ikke et bittelite menneske som må dø. Menneskeverdet, som – helt riktig – er gitt av Gud, knyttes bare til funksjonsevnen som barn, ikke til det som skjer i utviklingen som foster. Slik blir felles identitet mellom foster og barn utydelig. Hva fosteret har fått av Gud, sies aldri med klare ord. Når bispemøtet unnlater å sette sakssvarende ord på virkeligheten, blir det tydelige hva innbydelsen til en «fordomsfri og omsorgsfull samtale» innebærer: med omsorgsfullt nedjusterte formuleringer inviterer bispemøtet til å forandre vår forståelse av hva abort egentlig er.

Bispemøtet «erkjenner» at deres forgjengere ikke har tatt inn over seg gravide kvinners situasjon og utfordringer. Etter en generaliserende kritikk av kirkens «manglende engasjement for kvinners frigjøring og rettigheter», nytaler de uformidlet om abort med retorikk vi kjenner fra agitasjon for fri abort, nasjonalt og internasjonalt. Uforvarende trer de slik inn i en tradisjon der sporene skremmer. Nettopp når biskoper og kirkefolk har omfavnet sin samtids ideologier, eller tilpasset seg de rådende maktforhold, har de talt og handlet slik at en rystes og gremmes i ettertid. Eksempler kan hentes fra antikken og reformasjonstiden, eneveldet og kolonitiden – og hele forrige århundre.

Når bispemøtet fremstiller sine forgjengere og tidligere kirkegenerasjoner, og sitt eget initiativ nå, høres moraliserende overtoner. Men først når vi tar Guds dom inn over oss selv, her i livet, kan vi tale troverdig om andres feilsteg. I stedet for å henfalle til ny-kirkelig moralisering, må hver kirke-generasjon ta inn over seg at den skal dømmes etter Kristi ord, Den hellige Skrift. Da skal dom felles over oss, vi som utgjør vår generasjon, og over alle generasjoner som var og som kommer. Dømmes skal hardhet og dobbeltmoral, flertallstilpasning og moralisering, feighet og likegyldighet, kvinneundertrykking og manneforakt, ulov og fosterdrap. Det er nok å svare for. Men for alle oss finnes frigjøring fra dommen, gjennom Kristi soningsverk. Biskopers ansvar er å lære sine menigheter dette.

I den nye måten å tale om abort på, er det tydelig at nåtidens Dnk-biskoper snakker annerledes enn de i tidligere generasjoner. De fastholdt fosterets krav på ukrenkelighet fra unnfangelsen, og dets rett til å vernes av lov. Slikt står ikke å lese i den ferske uttalelsen. Den benytter seg av lavt presisjonsnivå og tvetydige formuleringer. Det får noen til å konstatere at kirken nå endelig har godtatt selvbestemt abort, mens andre hevder at innholdet i biskopenes veiledning ikke er forandret, bare måten det kommuniseres på. Tvetydige uttalelser som overgang til nye standpunkt er velkjent fra Dnks nære fortid. Det peker mot at neste uttalelse vil gi enda tydeligere legitimitet til opinionens abortideologi.

Bispemøtet unngår å gjøre det tydelig at der abort er aktuelt, krysses interessene hos to mennesker: kvinnen og hennes ufødte barn. Det ufødte barnets rettigheter og menneskeverd gitt av Gud forplikter kvinnen når hun står overfor muligheten for å ta sitt barns liv – eller beskytte det, så det får leve. Faktisk har det ufødte barnet og kvinnen dermed også sammenfallende interesser. Uunngåelige byrder og personer med makt vil lede eller presse henne til abort. Men forpliktelsen på det ufødte barnets menneskeverd og rett til liv gir kvinnen verdighet og myndighet til å avvise fristelsen selvbestemt. Når hun gjør det, åpner en erfaring av eget verd og kvinnemakt seg: Som fri og myndig kvinne gir hun sin ufødte den barnefrigjøringen det ikke kan leve uten: frigjøring fra døden i et fosterdrap.

Det skal stå seg i dommen.