I påsken minnes vi Jesu føtter som gikk opp til Morias berg for å bli korsfestet. Flere ganger i frelseshistorien har føtter vandret denne veien. Vi skal stoppe opp ved den gangen Abraham og Isak sammen gikk den samme strekningen for å bære frem et offer til Herren, og se at det peker fremover.

Frempeket er ikke til å unngå da Gud ga Abraham beskjed om å ta sin sønn, den elskede, og ofre ham på et spesifikt sted.

De reiste tre dagsreiser og Abraham løftet sine øyne for første gang og fikk øye på fjellet i det fjerne. Tjenerne ble satt igjen ved foten av fjellet med uttrykkelig beskjed om at Abraham og Isak både skulle dra opp, og med sikkerhet komme tilbake. Abraham trodde løftet om ætten som skulle utgå fra sin sønn Isak, tross den nye ordren fra Gud om at han skulle ofres.

Frempeket er ikke til å unngå da Isak bar veden opp til fjellet og lydig lot seg binde på alteret.

Forskjellen er ikke til å unngå da engelen, som kirkefedrene tolket til å være Guds Sønn, før han ble menneske, steg ned og hindret offeret.

Frempeket er ikke til å unngå da Abraham for andre gang hevet sine øyne og så bukken klargjort til å bli brennoffer.

Om Isak hadde blitt ofret den dagen ville det ikke medført noen frelse for oss. Han, på samme måte som oss, fortjente døden. Da bukken ble ofret ble også den, på samme måte som Isak, et forbilde på et offer, heller enn å gjøre opp for synd i seg selv.

Det er når vi med Abraham ikke bare løfter øynene opp til fjellet av skyld og skam, men igjen løfter våre øyne opp på offerlammet, at vi ser den opphøyde Frelser. Han som hang på det korset han selv bar, gjorde opp for det syndefjellet vi skulle ha båret. Det som skulle knust oss knuste ham.

Amen.