Abort, kvinnemyndighet og frigjøring

Den norske kirkes bispemøte vil «forandre vår måte å snakke om abort på». Når bispemøtet unnlater å sette sakssvarende ord på virkeligheten, inviterer det til å forandre vår forståelse av hva abort egentlig er. Dermed undermineres kvinnens informerte valg og myndige selvbestemmelse, og det ufødte barnets rett til liv.

De vil medvirke til at det skapes et nytt samtaleklima om «abort som etisk, menneskelig og politisk utfordring» sier bispemøtet i Den norske kirke når de uttaler seg til offentligheten 15. februar. For «kirkens argumentasjon» la «ikke til rette for en god dialog» i forbindelse med innføringen av selvbestemt abort på 1970-tallet, selv om hensikten var å «verne det ufødte liv».

Nå vil bispemøtet «forandre vår måte å snakke om abort på». De viser selv vei med velkjent nytale: til forskjell fra 70-tallets biskoper, omtaler de ikke fosteret som et menneske skapt i Guds bilde helt fra livets begynnelse. Det er bare «et liv med verdi og krav på vern». Men det har da andre levende skapninger også. Ved abort er det bare det abstrakte «svangerskapet» som «avsluttes», ikke et bittelite menneske som må dø. Menneskeverdet, som – helt riktig – er gitt av Gud, knyttes bare til funksjonsevnen som barn, ikke til det som skjer i utviklingen som foster. Slik blir felles identitet mellom foster og barn utydelig. Hva fosteret har fått av Gud, sies aldri med klare ord. Når bispemøtet unnlater å sette sakssvarende ord på virkeligheten, blir det tydelige hva innbydelsen til en «fordomsfri og omsorgsfull samtale» innebærer: med omsorgsfullt nedjusterte formuleringer inviterer bispemøtet til å forandre vår forståelse av hva abort egentlig er.

Bispemøtet «erkjenner» at deres forgjengere ikke har tatt inn over seg gravide kvinners situasjon og utfordringer. Etter en generaliserende kritikk av kirkens «manglende engasjement for kvinners frigjøring og rettigheter», nytaler de uformidlet om abort med retorikk vi kjenner fra agitasjon for fri abort, nasjonalt og internasjonalt. Uforvarende trer de slik inn i en tradisjon der sporene skremmer. Nettopp når biskoper og kirkefolk har omfavnet sin samtids ideologier, eller tilpasset seg de rådende maktforhold, har de talt og handlet slik at en rystes og gremmes i ettertid. Eksempler kan hentes fra antikken og reformasjonstiden, eneveldet og kolonitiden – og hele forrige århundre.

Når bispemøtet fremstiller sine forgjengere og tidligere kirkegenerasjoner, og sitt eget initiativ nå, høres moraliserende overtoner. Men først når vi tar Guds dom inn over oss selv, her i livet, kan vi tale troverdig om andres feilsteg. I stedet for å henfalle til ny-kirkelig moralisering, må hver kirke-generasjon ta inn over seg at den skal dømmes etter Kristi ord, Den hellige Skrift. Da skal dom felles over oss, vi som utgjør vår generasjon, og over alle generasjoner som var og som kommer. Dømmes skal hardhet og dobbeltmoral, flertallstilpasning og moralisering, feighet og likegyldighet, kvinneundertrykking og manneforakt, ulov og fosterdrap. Det er nok å svare for. Men for alle oss finnes frigjøring fra dommen, gjennom Kristi soningsverk. Biskopers ansvar er å lære sine menigheter dette.

I den nye måten å tale om abort på, er det tydelig at nåtidens Dnk-biskoper snakker annerledes enn de i tidligere generasjoner. De fastholdt fosterets krav på ukrenkelighet fra unnfangelsen, og dets rett til å vernes av lov. Slikt står ikke å lese i den ferske uttalelsen. Den benytter seg av lavt presisjonsnivå og tvetydige formuleringer. Det får noen til å konstatere at kirken nå endelig har godtatt selvbestemt abort, mens andre hevder at innholdet i biskopenes veiledning ikke er forandret, bare måten det kommuniseres på. Tvetydige uttalelser som overgang til nye standpunkt er velkjent fra Dnks nære fortid. Det peker mot at neste uttalelse vil gi enda tydeligere legitimitet til opinionens abortideologi.

Bispemøtet unngår å gjøre det tydelig at der abort er aktuelt, krysses interessene hos to mennesker: kvinnen og hennes ufødte barn. Det ufødte barnets rettigheter og menneskeverd gitt av Gud forplikter kvinnen når hun står overfor muligheten for å ta sitt barns liv – eller beskytte det, så det får leve. Faktisk har det ufødte barnet og kvinnen dermed også sammenfallende interesser. Uunngåelige byrder og personer med makt vil lede eller presse henne til abort. Men forpliktelsen på det ufødte barnets menneskeverd og rett til liv gir kvinnen verdighet og myndighet til å avvise fristelsen selvbestemt. Når hun gjør det, åpner en erfaring av eget verd og kvinnemakt seg: Som fri og myndig kvinne gir hun sin ufødte den barnefrigjøringen det ikke kan leve uten: frigjøring fra døden i et fosterdrap.

Det skal stå seg i dommen.

Biskop em. Børre Knudsen er gått bort

Det evangelisk-lutherske stift har med sorg mottatt meldingen om at vår kjære biskop emeritus Børre Knudsen døde søndag 17. august, etter lang tids sykdom.

Børre Knudsen var biskop for tre av menighetene som nå utgjør stiftet, og dessuten for menighetene som tilhørte det daværende Strandebarm prosti sør for Dovre. Uten ham hadde  verken stiftet vårt eller Prostiet i sør vært en realitet.

Vår hjertelige medfølelse går nå til hans kone Ragnhild, og til familien.

Vi kommer snart tilbake med et minneord om Børre Knudsen her på hjemmesiden.

Børre Knudsen på kino

Børre Knudsen. Foto: Olab Berg Lyngmo
Børre Knudsen. Foto: Olav Berg Lyngmo

Filmen «En prest og en plage» om Børre & Ragnhild Knudsen kommer på kino i slutten av mars. Filmen vil gå på kino i følgende byer: Oslo, Bergen, Kristiansand, Fredrikstad og Tromsø. Flere byer vil nok også vise filmen, men disse er klar per dags dato.

Filmen er laget av F(x) produksjoner AS med regissør Fridtjof Kjæreng, som også har laget kjente dokumentarer/filmer som Snøballkrigen, På tur med Lars Monsen og Snøhulemannen. De skriver følgende på sine hjemmesider om filmen med Knudsen:

«En prest og en plage” er en film om å slåss for det man tror på, uten tanke på konsekvensene. Presten Børre Knudsen er Norges mest kjente abortmotstander og en av de største opprørere i nyere norsk historie. Han ble en av Norges mest forhatte menn. Selv om ytringsfriheten er grunnlovsfestet og står sterkt i Norge kan den være dyrekjøpt for den som virkelig benytter seg av den. Hva er konsekvensene for de som ytrer seg på tvers av og stikk i strid med de etablerte sannheter? Børre Knudsen ble avsatt ved dom og utstøtt av sine egne. Dette gikk hardt ut over han selv og familien. De måtte forlate hus og hjem. I anledning Grunnlovsjubiléet ønsker vi at «En prest og en plage» skal vekke debatt om ytringsfrihetens kår i Norge.

I over ett år har regissør Fridtjof Kjæreng fulgt ekteparet som bor i en hytte i Balsfjord i Troms. Børre Knudsen er tidvis sterkt plaget av Parkinsons sykdom. Gjennom ekteparets dagligliv og tanker føres vi tilbake til fortiden og deres kamp for de kristne verdier. Gjennom arkivfilm opplever vi Børres kamp for det ufødte liv samt fremveksten av det moderne Norge. Filmen følger ekteparets kamp med å forsone seg med fortiden og den smerten abortkampen har påført dem og barna.

Mer om filmen:

Trailer for kinofilmen (link)
f(x) produksjoner sin hjemmeside (link)
Facebookside «En prest og en plage» (link)

Blogg på WordPress.com.

opp ↑