Ved korsets fot hos Jesus

Av pastor em. Gunnar Helge Ødegårdstuen

«Men ved Jesu kors stod hans mor og hans mors søster, Maria, Kleopas kone, og Maria Magdalena». Johs 19:25.

Hammerslagene lød ikke lenger. Smerteropene og grimasene i ansiktene som var skapt av den redselsfulle tortur har sluttet. Hver minster bevegelse, hvert eneste stønn som kommer fra de tre korsfestede nå, viser bare hvor uutholdelige det hele er.

De romerske soldatene har gjort seg ferdig med sin grufulle handling. De har nå tatt plass der ved foten av Jesu kors, hvor den største verdensbegivenheten har forgått like over hodene deres. Men det som har skjedd forholder de seg ganske likegyldig til. De er mere opptatt av å kaste terninger om Jesu klær og dele dem mellom seg, Matt 27:35, og hvor ordene i Salme 22:19 går i oppfyllelse. De tre menn som henger på hvert sitt kors i ufattelig smerter og dødskamp er dem uvesentlige.

Denne hendelsen har vært til inspirasjon for mange kunstnere. Ikke alt har vært like vellykket. Det er ikke så lett å gjengi noe en selv ikke direkte har opplevd. Men de som virkelig var der, fysisk, og så det som skjedde de kan sant og rett fortelle sannheten.

Hvem er nå disse? Bibelen navngir fem av dem, fire kvinner og en mann. Disse er: Maria, Jesu mor, Hans mors søster, Salome, Sebedeus’ kone, mor til Johannes og Jakob, Maria, Jakob Alfeus`mor, Kleopas` kone og Maria Magdalena, og mannen, Johannes, en av de tolv disipler. Tre av disse kvinner fulgte Jesus i de tre årene Han levde her på jorden og helt til fram til korsets fot. For Maria, Jesu mor har det vært en tung gang og gå ut til Golgata. Hvor hardt har det ikke vært for henne å se sin førstefødte Sønn, henge på korset, mishandlet, forkastet og dødsdømt. Der og da opplevde hun Simeon i templet sine ord oppfylt da han stod der med hennes åtte dager gamle, sønn, Jesus i sine armer og sa: «Se, denne er satt til fall og oppreisning i Israel, og et tegn som blir motsagt, men også din sjel skal et sverd gjennombore, for at manges hjerters tanker skal bli åpenbart».Luk 2:24-25.

Så var det nå blitt alvor. Nå hadde de fått taket på Ham, alle disse onde og stygge mennesker. Hun hadde nok ofte grublet på disse ordene! Sverdet, som gjennomboret hennes sjel, var å se sin Sønn, mishandlet, blodig, såret og pint og naglet til et kors, ved syndige menneskers hender. I hennes egen smerte taler Jesus, smertenes mann, til henne. «Kvinne, se der er din sønn», Johs 19:26-27. Ømt og kjærlig løser Jesus de jordiske slektskapsbånd. Det var som om Jesus takket henne for tiden Han kunne kalle henne med mors navn. Nå var den tiden slutt. Det som til nå hadde vært, kunne ikke være på samme måte. Men i det Han løste det ene båndet, knyttet Han et nytt og viste seg slik til det siste som en god og trofast sønn. Det beste var ikke for godt for henne, derfor ga Han henne til sin kjære venn, Johannes.

«Ved korsets fot hos Jesus, jeg vil så gjerne stå». Slik begynner en kjent sang Sangboken nr. 385, skrevet av den skotske forfatter Elisabeth Clephane, og oversatt til norsk av Elevine Heede. Dette er en sang jeg personlig er glad i og har sunget mye. Som hun skriver; «Her finner jeg min klippegrunn som jeg kan bygge på».Her er «hjelp i sjeleangst og trygge tilflukts sted». Og «med troens blikk» får jeg i Ordet se, i Den hellige Ånds lys, «den Herre Jesus naglet fast og lidde dødens ve». Og dette syn fører til; «Å under av Guds kjærlighet, og nåde høye rik, at min kjære frelser ville dø for meg som syndet slik». Ja, for en nåde! Og der ved korsets fot der har mitt hjerte fred, ja der fant jeg fred med Gud! Takk og lov!

Det var på korsets tre Guds vredes lyn rammet Ham. Der ble Han knust for mine misgjerninger og såret for mine overtredelser; straffen jeg skulle ha båret, ble lagt på Ham og ved Hans sår har jeg fått legedom, Jes 53:5. Men nå står dette kors som en lynavleder, og den som bor ved dets fot, skal aldri rammes av Guds vredes lyn. Jeg vil derfor alltid bo der hver eneste dag, og jeg ber; «Jesus hold meg ved dit kors», for «der har jeg funnet livet, selv er jeg intet verd, hva Jesus meg har givet, gjør meg for Gud så kjær». Der har jeg vissheten om mine synders forlatelse, og tilskyndelsen til å korsfeste synden og leve et hellig liv. Og i lyset av Kristi kors får jeg kraft til å bære mitt kors, som Jesus har kalt meg til å bære.

Og ved korsets fot vil jeg hvile i min død, og få se dette kors sitt lys hvor all min nød forsvinner. Og så i oppstandelsen få våkne opp og se inn i Guds herlighets paradis – i lyset av korset slik som røveren, som var den første som opplevde det. Og der på dommens dag få klynge meg til Jesu Kristi kors og få skjule meg der, for da vet jeg at Han vil gå god for meg og dekke meg med sin nåde, og si; Velkommen hjem! Ja, Gud være lovet for den salige og sikre plassen «ved korsets for hos Jesus!»

«Ved korset er rom for deg!» Ja det rom for hver en synder som er blitt fattig nok til å la seg frelse av nåde. Gud gi også deg å finne og vinne den salige plassen. Der finner du den klippegrunn som du kan bygge på, og som evig består!

La oss innfor denne påsken gjøre som den danske presten Andreas Fibiger skriver i en salme, Sangboken nr. 286:

Stille ut til Golgata,
jeg i Ånden vandrer.
Vakler alt så vet jeg da,
han seg ei forandrer.
Der ved korset er så tyst,
der mitt hjerte hviler. 
Klager tier i mitt bryst, 
brutt er syndens piler.
Opp til korsets stamme jeg,
trett mitt hode heller. 
Fra hans vunder over meg, 
freden stille veller.

Jesu bitre pine sted, 
som hans livsblod væter. 
Du har hvile, du har fred 
for den sjel som gråter.

Med Kristus som sentrum for skapelse og forløsning. -en bokanmeldelse av Herrens flamme.

Herrens flamme -bibelundervisning og prekner av Børre Knudsen, Lunde forlag 2014
Herrens flamme -bibelundervisning og prekner av Børre Knudsen, Lunde forlag 2014

Av Ole Fredrik Kullerud

For et halvt år siden døde presten og menneskerettsaktivisten Børre A. Knudsen. Foruten diktet og salmen var prekenen og liturgien hans medium; han var ikke egentlig forfatter. Men heldigvis lot det seg gjøre for noen år siden å samle stoff til fire bøker som gjengav bibeltimer og prekener Knudsen hadde holdt. I forbindelse med hans bortgang har Lunde Forlag gjenutgitt tre av disse bøkene ispedd noen av salmene hans under tittelen Herrens flamme. Denne utgivelsen er forsynt med en levnetsbeskrivelse av Knudsen ved Odd Sverre Hove. Her gir Hove også en kort karakteristikk av Knudsen som predikant.

Boka er en nyutgivelse av følgende tre tekster: Grunnsøylene som utkom i 1996 på Credo Forlag, behandler 1Mos 1-11, den såkalte urhistorien. Veien til Moria har, som undertittelen angir, offertanken i Bibelen som tema (1997, Credo Forlag). Den siste boka som blir utgitt på nytt i Herrens flamme er en samling av en del av Knudsens prekener, i hovedsak fra Balsfjord, Nåden og sannheten, utgitt på Lunde Forlag i 2005. Diktene og salmene av Knudsen som er satt inn i tekstene i denne nyutgivelsen, er hentet fra samlingen Det hellige bryllup som han utgav sammen med Willy Abildsnes på Solum Forlag i 1976.

Her er ikke stedet for en omfattende undersøkelse av Børre Knudsens teologi og spiritualitet. Imidlertid vil jeg på bakgrunn av lesningen av denne utgivelsen peke på et par hovedtrekk:

For det første møter vi i Herrens flamme en sakramental kristendomsforståelse. Børre Knudsen er – som Luther – katolsk (NB! ikke romersk-katolsk) ved at han ser sakramentene som bæreplankene i den kristnes liv. Og han er med denne forkynnelsen genuint luthersk ved det kontinuerlige fokuset på Kristus, hans person og gjerninger for oss, forsoningen og rettferdiggjørelsen. Skriften alene er autoritet for Knudsen, og han utlegger den som lov og evangelium.

Et karakteristisk trekk ved Børre Knudsens teologi er samsynet mellom skapelse og forløsning. Man kan si at det her er et oldkirkelig drag over balsfjordprestens forkynnelse. Som i de første ca. fire århundrene i kirkens historie ser Knudsen Kristi gjerning og vår frelse i nær sammenheng med livet i verden. Det allmennmenneskelige spiller derfor en viktig rolle hos ham. Vi ser dette blant annet i Knudsens undervisning om forholdet mellom mann og kvinne. På denne bakgrunnen må vi også forstå hans engasjement i spørsmålet om selvbestemt abort; kristentroen angår livet i denne verden, Guds lov er god og må fremholdes overfor herskerne i denne tidsalder. Børre Knudsen var ikke pietist: Det religiøse livet er hos ham ikke avgrensa til en del av livet, for eksempel bestående av følelser, eller til en frelsesegosisme hvor min evige skjebne er eneste interesse som utelukker forholdet til den andre.

En kreativ bruk av Det gamle testamente er et av de viktigste kjennetegnene ved Børre Knudsens gjerning som predikant, og dette kommer i høy grad til uttrykk i Herrens flamme. Knudsen tok på alvor forholdet mellom testamentene. Og han levde i Bibelens forestillingsverden og formidlet den i forkynnelsen sin.

Lesere som har akademiske interesser vil kunne gjenkjenne ytterligere noen trekk i Knudsens forkynnelse, også slik den eksemplifiseres i Herrens flamme. Børre Knudsen var i utstrakt grad religionshistorisk orientert. Inspirert av viktige trekk ved 1900-tallets teologiske vitenskap, ser han kristendommen i relieff til den allmenne religionshistorien og får på den måten også vist hvori kristendommens – og jødedommens – særpreg består. Man merker videre hans forkjærlighet for studier av ords opphav (etymologi), noe man også kunne møte i samtale med ham.

Vi må heller ikke glemme det jeg vil omtale som en eksistensial tilnærming hos Knudsen. Knudsen la vekt på hvordan Bibelen tar sikte på å beskrive menneskets vilkår til enhver tid fremfor en presis gjengivelse av naturvitenskapelig og historisk kunnskap. For Børre Knudsen peker alt Bibelen inneholder fremover mot oss; for eksempel må, skriver han, hver av oss komme under syndflodens vann. Han tenker med det på dåpen og omvendelsen. Knudsen har også en eksistensiell tilnærming med hensyn til naturvitenskapen. Dette kommer tydelig fram i kapitlet I Guds bilde skapte han det fra Grunnsøylene. Og et sted skriver han: «For Jesus er lammet som er slaktet før verdens grunnvoll ble lagt. Dypest sett – om vi forstår det rett – er han ikke bare prisen for syndenes forlatelse, men for hele vår eksistens.»

Børre Knudsen øvde vitenskapskritikk, men var ikke fremmed for erkjennelser i historisk og annen forskning. Han hadde i sin bibeltillit og bibelglede ingen «fundamentalistisk» tilnærming som var blind for forskjellen på ulike litterære genre som Bibelens forfattere anvendte.

Av kritiske merknader har jeg to: Bibeltekstene er ikke gjengitt etter 1930-oversettelsen som Børre Knudsen brukte, men etter Norsk Bibel 1988 selv om Knudsens språkform for øvrig i det vesentlige synes beholdt. Med tanke på hans særegne form og måten denne gjenspeiler den bibelske forestillingsverden på, er det et tap at ikke bibeltekstene gjengis i den form predikanten brukte dem. Etter mitt skjønn har forlaget heller ikke vært heldig med omslaget. Her er hvitt grunnfarven, og så gjengis det et vagt og lite tilgjengelig bilde på forsiden. Omslaget gir etter min mening et søvnig inntrykk som ikke passer til en bok med tekster av Børre Knudsen.

Det er ikke mye skriftlig vi har etter den eiendommelige predikanten og teologen Børre Knudsen. Mange har minner fra forkynnelsen hans og fra samtaler med ham. Med utgivelsen av tekstene har forlaget gjort det lettere å fastholde det Gud formidlet gjennom sin tjener. På denne måten kan også neste generasjon bruke mer av den åndelige arven Knudsen formidlet. Oppsummerende kunne vi si at det Knudsen tilbyr oss stadig er meget overraskende og samtidig helt sentralt, slik at man som leser ofte sitter med inntrykket at «nu ble forsoningen tydet oss herlig», for å låne et uttrykk fra bergensbiskopen Johan Nordahl Brun (1745-1816) i salmen Ånd over ånder kom ned fra det høie.

Børre A. Knudsen (2014), Herrens flamme, Oslo: Lunde Forlag.

 

Blogg på WordPress.com.

opp ↑