I en av de siste bøkene til den kanadiske kognitive psykologen Steven Pinker kalt «Opplysning nå – et forsvar for fornuften, vitenskapen, humanismen og fremskrittet» skriver professor Pinker mangt og meget om hvordan vår moderne tidsalder har ført med seg en mengde fremskritt. Professoren vektlegger hvordan de materielle, teknologiske og vitenskapelige aspektene ved tilværelsen har gjort mektige sprang fremover og lettet en rekke byrder fra menneskers liv, særlig i Vesten. Noen moralske fremskritt regner professoren også opp, særlig avskaffelsen av slaveri, avtagende voldelige handlinger og økt toleranse for seksuelle minoriteter. Selv om en kristen vil være ganske skeptisk til sistnevnte endring vil man allikevel være enig i at alt ellers er gode ting som vi nyter godt av i dagens samfunn.

Til tross for denne idylliske beskrivelsen til Pinker av våre moderne tilstander er det allikevel flere statistikker som kan få en til å stusse og gruble. Samtidig som vi lever i en tidsalder preget av bedre materielle og samfunnsmessige forhold er det nå flere og flere som rapporterer at de kjenner seg ensomme og rotløse. Vi har også sett en økning av selvmordsraten blant yngre mennesker, blant annet drevet av denne ensomheten. Hånd i hånd med en kontinuerlig frigjøring av individet fra omfattende og forpliktende fellesskap har man sett en stadig økning i størrelsen til staten og dens byråkrati. Altså føler mennesker seg stadig mer avmektige i møtet med livets mange byrder og blir stadig mer prisgitt at velferdssamfunnet fyller inn vakuumet som oppstår når fellesskap og institusjoner blir svekket. Blant de hardest rammede fellesskapene er ekteskapet, familien og kirken. Effektene av disses svekkelse har i vår tid blitt synlig for enhver. Skilsmisser og fraværet av far i hjemmet har bidratt til økt kriminalitet, dårligere skoleprestasjoner og svekket økonomisk mobilitet. Kirkens manglende autoritet over samfunnet har ført til en forfallende samfunnsmoral og berøvelsen av et viktig samlingspunkt for nordmenn.

Til dels kan man hevde problemet er av en sosial art, men mer dyptgående er det et åndelig spørsmål. Rotløsheten og kollapsen av de viktige fellesskapene som gir mennesker en følelse av tilhørighet og mening kan sies å ha en dypere årsak. For, som kirkefaderen Augustin innleder sitt selvbiografiske verk «Bekjennelser», mennesket er skapt til fellesskap med Gud og «vårt hjerte forblir urolig inntil det finner sin hvile i Deg». Hvilen i Gud, røttene knyttet til Han som er alle tings opphav, gjør at alle andre røtter, grener og fellesskap finner sin rette plass. Hvilen i Gud gjør ekteskap og familie til noe ukrenkelig, det helliggjør våre relasjoner og gir oss en plass i Guds skaperverden. Med dette som utgangspunkt blir ikke mennesket som en kosmisk bastard slengt inn i tilværelsens villskog, men et elsket barn plassert i en hage hvor Herren selv innbyder oss: «kom et og drikk, for alt er gjort ferdig». Fra dette synspunktet kastes også det rette lys over de velsignelsene som vår moderne tidsalder tross alt har ført med seg.