Gud har åpnet døren

Godt nytt år!

Gud har åpnet døren til enda et nytt kirkeår! Dette er en invitasjon. Vi svarer ved å gå inn døra til et nytt Nådens år. Ikke som tilskuere, men som deltakere. Jeg har tenkt mange ganger at det å lytte til Bibelens ord, krever litt av oss. For deltakeren på litt avstand til det hele, må dette høres fremmed og spesielt ut.  Å gå inn i troens virkelighet, krever av oss at vi åpner døren til en annen tankegang og forståelse enn den logikken vi vanligvis forholder oss til. Det får meg til å tenke på hvilken rikdom jeg har del i gjennom alt som hender i livet mitt. I dag tenner vi første lys i adventskransen. Flere lys får oss til å se enda klarere at Gud åpenbarte seg gjennom Jesus, et menneske som du og jeg.

Bare i troen kan vi fatte det store under at Gud kom til oss som et menneske, at hans Sønn led på korset og tok på seg alle våre synder. Dette faktum er uforståelig og uakseptabelt for mange.

I troens liv gjelder at vi er syndere fordi vi er født med ryggen mot Gud. Vi vil helst rømme fra Gud når vi har gjort ham imot. Men vi kan ikke dekke oss til for å skjule synden for Gud. Han vet om den, og det fikk den fatale følgen at Adam og Eva ble vist bort fra Edens hage. Alle generasjoner siden er merket av disse følgene. Men det er likevel håp for oss. Julens budskap dreier seg nettopp om det! Vår dåp og vår tro gjør at vi har gått over fra døden til livet. Her snur vårt perspektiv. I dåpen gjør han oss til sine barn. Som Jesus tok barna i forsvar da disiplene ville vise dem bort, får vi, som Guds elskede barn, sitte på vår himmelske Fars fang, billedlig talt. Gud åpner igjen døren til et nytt nådens år, et år for forsoning og Fadervårets bønn: «Komme ditt rike!» Nå er muligheten her til refleksjon om Troens virkelighet midt opp i alt det vi skal rekke før jul. De møter oss over alt, men vi går ikke inn i nissenes tid, vi går inn i englenes tid.

Englene gjør seg nå klare, på Guds bud, å finne gjeterne, synge i høystemt kor, og kunngjøre: «I dag er det født dere en Frelser!» Hjemmene våre fylles opp av engler, selvlagede og kjøpte. De er minner oss om de himmelske englenes glade lovsang. Vi forbereder oss nå til å ta imot en gave som ikke er snekret på et nisseverksted i en travel tid før jul. Vi skal ta imot en gave som er planlagt fra skapelsen av, en gave fra vår himmelske Far som elsker oss og ser hvor ensomme og forlatt vi er i dette dødens rike her på jord. Han sendte sin egen Sønn for å gjøre det mulig for oss å gå fra døden til Livet!

I morgenbønnen ber vi: «Herre, lukk opp mine lepper så jeg kan lovprise deg!» Er det dette jeg skal når jeg føler meg motløs, trøtt og elendig? Er det slik at i Troens virkelighet kan jeg i tillit legge mine bekymringer og plager over på Ham? Gud er den som skal lovprises. Er tilhørigheten til Guds omsorg og kjærlighet det som trumfer alt? Mine følelser er ikke alltid med på dette. Jeg må be om tilgivelse for det, og be om at dette må jeg få hjelp til å stole på, denne dagen og dagene som kommer. Morgenbønnen fortsetter: «Gud kom meg til redning. Herre, skynd deg til min frelse!» I troen er det Guds standard som gjelder. Ham tilhører riket, makten og æren. Han gir meg den nåden at jeg kan leve, love og prise Ham, for en ny dag, et nytt nådens kirkeår.

Vi går ikke inn i nissenes tid, men i englenes tid. Rekken av «Anno Domini», Herrens år, startet den gangen i Betlehem, der Maria og Josef fikk overnatte i en stall og det lille menneskebarnet, en sønn, kom til verden. Nå var Guds under synliggjort i barnegråt og smil. Englene sang i høystemt kor, og kunngjorde: «I dag er det født dere en Frelser!» I adventstiden gjør vi oss klare, klare til å be om at vi kan ta imot den store Guds-åpenbaringen: Det vi trenger for liv og salighet kommer nå!

«Så la oss gå med åpne sinn
som hyrdene til barnet inn,
med gledestårer takke Gud
for miskunnhet og nådebud!»

Vi går inn døren til det nye kirkeåret, glade, sammen, i fellesskapet i menigheten. Vi vil ta imot Gaven som Gud, den Allmektige, sender til alle som tror!

Blogg på WordPress.com.

opp ↑