For oss som lever i det som mang en samfunnskommentator omtaler som et post-kristent samfunn kan vi av og til få et inntrykk av at situasjonen vi befinner oss i er særskilt ny. Aldri før har man vært så kritisk innstilt til kristendommens sannhetspåstander. Aldri før har man hatt et så stort ønske om å vende denne guden ryggen og gjøre seg selv til gud over sitt eget liv. På sett og vis er det sant, vår tid skiller seg ut fra tidligere tider, og sekulariseringen har utvilsomt kommet lengre enn før. Likevel kan vi miste synet av at kristendommen i sin kjerne bærer på et budskap som Paulus i sitt første brev til korinterne omtaler som «dårskap».
Grunnen til dette har utvilsomt en sammenheng med at kristendommens kjernebudskap strider med vår snusfornuft. Vi kjenner til hva det vil si å ha makt, innflytelse, rikdom, skjønnhet og godhet. Dersom vi skulle ha utformet en religion etter vår egen tanke ville vi nok ha oppdiktet en gud som hadde alle egenskapene nevnt i det foregående og en som knuser fiender under sine mektige hender. Vi ville kanskje, som en del jøder drømte om på Jesu tid, ønsket oss en politisk frigjører som kaster til sides styresmaktene som påfører oss nye og fremmede verdier som strider mot Guds vilje. Ja, hvor herlig hadde det ikke vært med et aldri så lite tusenårsrike med gudsfrykt og herlighet.
Det er på ingen måte ønsker som i seg selv er gale, og det er ikke slik at Gud ikke er stor og mektig og full av godhet. Heller ikke er det slik at det er galt å ønske seg et samfunn som i større grad lever i pakt med Guds gode vilje for mennesket. Likevel er det ikke denne veien vår Jesus gikk. Hans vei til seier, hans vei til herlighet, hans vei til makt og velde gikk gjennom fornedrelse og død. Hans vei gikk til korset hvor Han bar verdens synd. Han, som var Gud lik i makt og velde, tømte seg selv ut og var lydig like inntil døden, ja korsets død. Vår lærefader, Børre Knudsen, formulerer dette ganske treffende i en salme:
«Du er den Jonas som springer fra skibet
Ut i det rasende uhyrets gap
Frivillig lar du deg døpe og gripe
Prestelig gjør du et offer av drap
Skibet som berger seg ved å forkaste
Blir til din kirke straks spranget er tatt
Udåd blir frelse,
fortvilelse faste
Speilmorgen rinner av stormflenget natt»
Akkurat som dette budskapet på Pauli tid fremsto som dårskap for de greske vismenn, så har også våre egne filosofer forarget seg over korset. Blant disse er Nietzsche som hevdet at Jesu korsfestelse var legemliggjøringen av kristendommens slavemoral, som opphøyer alt som er svakt og ynkelig og forkaster alt som er sterkt og mektig. Dette ville vært en sannhet dersom poenget med korsfestelsen simpelthen var å vise frem at Jesus var svak. Grunnen til at Nietzsches utsagn er falskt er fordi Kristi fornedrelse egentlig er Kristi mandige oppgjør med synd, død og djevel. Han går med heltemot inn i sin død, fordi han vet at kun ved å ta straffen for menneskets frafall kan han forsone mennesket med Gud og seire over den gamle slangen som førte mennesket under Guds vrede.
Jeg ble en gang fortalt, i et kurs om kirkehistorie, at man i kirkekunsten gradvis kan se en endring i malerier av korsfestelsen. I begynnelsen henger Jesus på korset med utstrakte armer og et ansikt som ser bestemt og mandig fremover. Senere begynner Jesus å sige ned på korset og Hans menneskelige lidelse betones tydeligere. Jeg er ingen kunsthistoriker, men jeg vet fra troslæren at begge fremstillingene av Jesus er rette. Gjennom tapet kommer seieren, den ultimate svakhet er den ultimate styrke, korsets skjønnhet kommer fra dets stygghet.
Alt dette kan se ut som motsetninger og bli til forargelse for mange, men vi kristne skammer oss ikke over evangeliet. I dette ligger kanskje noe av sannheten til kirkefader Tertullians utsagn «credo quia absurdum» – jeg tror fordi det er absurd. For Guds dårskap er visere enn menneskenes visdom og Guds svakhet er sterkere enn menneskenes styrke.
Sannelig tilber vi en Herre som setter alle ting opp ned.