Forfatter: jarlroarsimonsen

Vi tjener en Herre som setter ting opp ned

For oss som lever i det som mang en samfunnskommentator omtaler som et post-kristent samfunn kan vi av og til få et inntrykk av at situasjonen vi befinner oss i er særskilt ny. Aldri før har man vært så kritisk innstilt til kristendommens sannhetspåstander. Aldri før har man hatt et så stort ønske om å vende denne guden ryggen og gjøre seg selv til gud over sitt eget liv. På sett og vis er det sant, vår tid skiller seg ut fra tidligere tider, og sekulariseringen har utvilsomt kommet lengre enn før. Likevel kan vi miste synet av at kristendommen i sin kjerne bærer på et budskap som Paulus i sitt første brev til korinterne omtaler som «dårskap».

Grunnen til dette har utvilsomt en sammenheng med at kristendommens kjernebudskap strider med vår snusfornuft. Vi kjenner til hva det vil si å ha makt, innflytelse, rikdom, skjønnhet og godhet. Dersom vi skulle ha utformet en religion etter vår egen tanke ville vi nok ha oppdiktet en gud som hadde alle egenskapene nevnt i det foregående og en som knuser fiender under sine mektige hender. Vi ville kanskje, som en del jøder drømte om på Jesu tid, ønsket oss en politisk frigjører som kaster til sides styresmaktene som påfører oss nye og fremmede verdier som strider mot Guds vilje. Ja, hvor herlig hadde det ikke vært med et aldri så lite tusenårsrike med gudsfrykt og herlighet.

Det er på ingen måte ønsker som i seg selv er gale, og det er ikke slik at Gud ikke er stor og mektig og full av godhet. Heller ikke er det slik at det er galt å ønske seg et samfunn som i større grad lever i pakt med Guds gode vilje for mennesket. Likevel er det ikke denne veien vår Jesus gikk. Hans vei til seier, hans vei til herlighet, hans vei til makt og velde gikk gjennom fornedrelse og død. Hans vei gikk til korset hvor Han bar verdens synd. Han, som var Gud lik i makt og velde, tømte seg selv ut og var lydig like inntil døden, ja korsets død. Vår lærefader, Børre Knudsen, formulerer dette ganske treffende i en salme:

«Du er den Jonas som springer fra skibet
Ut i det rasende uhyrets gap
Frivillig lar du deg døpe og gripe
Prestelig gjør du et offer av drap
Skibet som berger seg ved å forkaste
Blir til din kirke straks spranget er tatt
Udåd blir frelse,
fortvilelse faste
Speilmorgen rinner av stormflenget natt»

Akkurat som dette budskapet på Pauli tid fremsto som dårskap for de greske vismenn, så har også våre egne filosofer forarget seg over korset. Blant disse er Nietzsche som hevdet at Jesu korsfestelse var legemliggjøringen av kristendommens slavemoral, som opphøyer alt som er svakt og ynkelig og forkaster alt som er sterkt og mektig. Dette ville vært en sannhet dersom poenget med korsfestelsen simpelthen var å vise frem at Jesus var svak. Grunnen til at Nietzsches utsagn er falskt er fordi Kristi fornedrelse egentlig er Kristi mandige oppgjør med synd, død og djevel. Han går med heltemot inn i sin død, fordi han vet at kun ved å ta straffen for menneskets frafall kan han forsone mennesket med Gud og seire over den gamle slangen som førte mennesket under Guds vrede.

Jeg ble en gang fortalt, i et kurs om kirkehistorie, at man i kirkekunsten gradvis kan se en endring i malerier av korsfestelsen. I begynnelsen henger Jesus på korset med utstrakte armer og et ansikt som ser bestemt og mandig fremover. Senere begynner Jesus å sige ned på korset og Hans menneskelige lidelse betones tydeligere. Jeg er ingen kunsthistoriker, men jeg vet fra troslæren at begge fremstillingene av Jesus er rette. Gjennom tapet kommer seieren, den ultimate svakhet er den ultimate styrke, korsets skjønnhet kommer fra dets stygghet.

Alt dette kan se ut som motsetninger og bli til forargelse for mange, men vi kristne skammer oss ikke over evangeliet. I dette ligger kanskje noe av sannheten til kirkefader Tertullians utsagn «credo quia absurdum» – jeg tror fordi det er absurd. For Guds dårskap er visere enn menneskenes visdom og Guds svakhet er sterkere enn menneskenes styrke.

Sannelig tilber vi en Herre som setter alle ting opp ned.

Den moderne tids mange tankekors

Adam og Eva i Edens hage, Oljemaleri av Lukas Cranach d. eldre, 1530. Public domain.

I en av de siste bøkene til den kanadiske kognitive psykologen Steven Pinker kalt «Opplysning nå – et forsvar for fornuften, vitenskapen, humanismen og fremskrittet» skriver professor Pinker mangt og meget om hvordan vår moderne tidsalder har ført med seg en mengde fremskritt. Professoren vektlegger hvordan de materielle, teknologiske og vitenskapelige aspektene ved tilværelsen har gjort mektige sprang fremover og lettet en rekke byrder fra menneskers liv, særlig i Vesten. Noen moralske fremskritt regner professoren også opp, særlig avskaffelsen av slaveri, avtagende voldelige handlinger og økt toleranse for seksuelle minoriteter. Selv om en kristen vil være ganske skeptisk til sistnevnte endring vil man allikevel være enig i at alt ellers er gode ting som vi nyter godt av i dagens samfunn.

Til tross for denne idylliske beskrivelsen til Pinker av våre moderne tilstander er det allikevel flere statistikker som kan få en til å stusse og gruble. Samtidig som vi lever i en tidsalder preget av bedre materielle og samfunnsmessige forhold er det nå flere og flere som rapporterer at de kjenner seg ensomme og rotløse. Vi har også sett en økning av selvmordsraten blant yngre mennesker, blant annet drevet av denne ensomheten. Hånd i hånd med en kontinuerlig frigjøring av individet fra omfattende og forpliktende fellesskap har man sett en stadig økning i størrelsen til staten og dens byråkrati. Altså føler mennesker seg stadig mer avmektige i møtet med livets mange byrder og blir stadig mer prisgitt at velferdssamfunnet fyller inn vakuumet som oppstår når fellesskap og institusjoner blir svekket. Blant de hardest rammede fellesskapene er ekteskapet, familien og kirken. Effektene av disses svekkelse har i vår tid blitt synlig for enhver. Skilsmisser og fraværet av far i hjemmet har bidratt til økt kriminalitet, dårligere skoleprestasjoner og svekket økonomisk mobilitet. Kirkens manglende autoritet over samfunnet har ført til en forfallende samfunnsmoral og berøvelsen av et viktig samlingspunkt for nordmenn.

Til dels kan man hevde problemet er av en sosial art, men mer dyptgående er det et åndelig spørsmål. Rotløsheten og kollapsen av de viktige fellesskapene som gir mennesker en følelse av tilhørighet og mening kan sies å ha en dypere årsak. For, som kirkefaderen Augustin innleder sitt selvbiografiske verk «Bekjennelser», mennesket er skapt til fellesskap med Gud og «vårt hjerte forblir urolig inntil det finner sin hvile i Deg». Hvilen i Gud, røttene knyttet til Han som er alle tings opphav, gjør at alle andre røtter, grener og fellesskap finner sin rette plass. Hvilen i Gud gjør ekteskap og familie til noe ukrenkelig, det helliggjør våre relasjoner og gir oss en plass i Guds skaperverden. Med dette som utgangspunkt blir ikke mennesket som en kosmisk bastard slengt inn i tilværelsens villskog, men et elsket barn plassert i en hage hvor Herren selv innbyder oss: «kom et og drikk, for alt er gjort ferdig». Fra dette synspunktet kastes også det rette lys over de velsignelsene som vår moderne tidsalder tross alt har ført med seg.

Blogg på WordPress.com.

opp ↑