Hver gang våren kommer igjen minner den meg om Guds løfte til Noah i 1. Mos 8,21-22. Da flommen var over lovte Gud at en syklus av dag og natt; vinter, vår, sommer og høst, aldri skulle ta slutt før tidenes ende. Det skulle altså aldri komme en ny flom som utryddet alt liv og forstyrret denne syklusen.

Dette er et løfte Gud har gitt, og stått ved siden da. Når det har regnet og solen kommer fram igjen, ser vi regnbuen, et tegn på at hver gang det regner, skal det også slutte igjen. Og hver gang vinteren er over kommer våren igjen, som noe sikkert, som noe vi kan forvente og håpe på når vinteren er lang og hard. Vi trenger ikke tvile på at våren kommer igjen. Den begynner med å varsle sin komme og vekke håp med små tegn her og der. Og når den endelig kommer i sin fylde, da er alt plutselig glemt. Den harde vinter truer oss ikke lenger, ligger ikke lenger tungt på oss. Alt blir lyst, varmt og levende. Og vi glemmer hvordan det var da det var kalt, mørkt og vanskelig.

Jesus gir oss allerede små varsler om sitt komme, som vi kan holde fast ved og håpe på i det krevende livet her på jorden. For han har lovet å komme tilbake. Og det kan vi forvente like sikkert som at våren kommer igjen. Og når Jesus kommer, blir alt det vanskelige på jorden glemt, og vi kommer aldri til å gå tilbake. For en gledens dag det blir!

Men enda er vi her i verden. Det at syklusen fortsetter, det at det kommer vår enda en gang, betyr at det fortsatt er tid. Det er fortsatt dag i vår verden. En nådens dag. Tid til å ta imot budskapet om nåde og frelse, og tid til å bringe det enda videre.